Ting jeg tenkte mens jeg leste Vagant 4/18

• Omslaget er sort med sølvskrift. Det er abstrakt, og stilig, og frir ikke til kjøperen med tekst som forteller hva som befinner seg på innsiden av bladet. Jeg vet ikke hvor mye Vagant selger i løssalg, jeg håper det er en del, men det er åpenbart ikke den viktigste salgskanalen. Vagant er et abonnementsblad, tvers igjennom. 

• Odd W. Suréns lange anmeldelse/essay om de tre første titlene i Oktober forlags serie der de har invitert utvalgte forfattere til å «reflektere over egen skriving og lesing» – de tre bøkene er Ingrid z. Aanestads Kva hender i romanen?, Terje Holtet Larsens Hjemløsheten og Karl Ove Knausgårds Uforvarende – utgjør et høydepunkt i denne utgaven. Surén er på sitt beste en suveren kritiker, han leser med en usedvanlig varme samtidig som han er en skarp analytiker, og pakker det inn i en passende dose Surénsk humor, og dette siste er kanskje noe av grunnen til at han ikke har fått allmenn anerkjennelse som en av våre mest interessante litteraturkritikere.

• For du kan si mye rart om norske litteraturkritikere, men humor har de stort sett ikke. Vagant selv er ikke et tidsskrift først og fremst kjent for sitt store humoristiske overskudd, så det at de har Surén i sine spalter gir bladet et løft.

• Jeg har ikke tatt noen opptelling, men det føles som om andelen tekster på dansk og svensk har gått opp i løpet av det siste året? 

• Når det gjelder selve det redaksjonelle arbeidet, altså hvor gjennomarbeidet hver enkelt tekst er, og hvor grundig den er språkvasket og korrekturlest, så holde Vagant en standard som ligger skyhøyt over alle andre norske tidsskrifter jeg kjenner til. Så også denne utgaven.

Bladet ser slik ut:

bilde hentet fra nettsiden www.vagant.no 

Dag Solstad på sparebluss

I foredraget «Dag Solstad leser Olav Duun», som er trykket opp og utgitt av Nasjonalbiblioteket i en liten, svart chapbook som selges for den latterlig lave summen av 49,- kroner, skriver altså, som tittelen ganske grundig avslører, Dag Solstad om nettopp Olav Duun. Solstad har aldri lest Duun før, skriver han, før han skal skrive og holde dette foredraget om Duun i 2015, altså på et tidspunkt der Solstad er blitt temmelig godt voksen selv, eller rett og slett gammel, for å si det som det er.

I dette essayet, som jeg har mest lyst til å kalle det, selv om det altså opprinnelig var et foredrag, konkluderer Solstad ganske hardt (og overbevisende) med at tiden har løpt fra Duun, og at selv om det går an å se storheten i det han har skrevet, og også forstå at samtiden regnet ham blant de aller største forfatterne, så snakker han ikke lenger til den moderne leser. Og grunnen til det, skriver Solstad, og her parafraserer og forenkler jeg, er at Duuns intriger (det man stadig oftere, også jeg, kaller for «plot») virker forserte. De dramatiske handlingene og scenene finner ikke sted på grunn av noen hverken ytre eller indre nødvendighet, men fordi forfatteren styrer sine figurer som marionetter. Dette er min (korte) utlegning av Solstads kritikk, altså, ikke hans egne ord.

Men denne kritikken av Duun er ekstra interessant i lys av Dag Solstads nyeste bok, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, som kom høsten 2019 og høstet stort sett begeistrede anmeldelser og omtaler. For det er en svak roman, til Solstad å være, og grunnen til det er nettopp den samme mangelen som Solstad påpeker hos Duun: Romankarakterene og handlingene deres fremstår ikke som troverdige eller nødvendige, men som påfunn fra forfatterens side. Og dette er (selv om vi kanskje kan se den samme begynnende tendensen i noen av de foregående romanene til Solstad skrevet etter årtusenskiftet) et ganske klart brudd med det som alltid har vært en av Solstads store styrker som forfatter: Nødvendigheten i det han skriver. Rett og slett det han selv kaller «Det uoppløselige episke elementet» (i hvert fall i en mulig tolkning av dette litt ulne begrepet).

Når for eksempel Elias Rukla i Genanse og verdighet går hjem og tenker på sin kone og sin gamle venn etter å herpet sin paraply og skjelt ut en elev, så virker det ett hundre prosent troverdig og nødvendig at det er akkurat det han gjør, og dermed er det også verdt å bruke tid på å forsøke å skjønne hvorfor. Når Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten setter seg frivillig i rullestolen, så fremstår det som en handling som er både uforståelig og forståelig på én gang, altså, som leser så kjøper jeg fult og helt at det er dette Bjørn Hansen gjør, at det er nødvendig for romankarakteren å gjøre dette, så og si altså at Bjørn Hansen er, i mangel av et bedre ord, ekte, et helt og reelt menneske som handler på en måte som fremstår som merkelig, men også som nødvendig, for ham selv.

Men når Bjørn Hansen i årets roman, som også på omslaget ser ut til å hete Roman 2019, handler som han gjør, så er det ofte ganske morsomt, men heller ikke noe mer enn det. Det er bare mer og mindre artige påfunn fra forfatterens side. Bjørn Hansen (og de andre figurene i romanen) kunne like gjerne gjort noe annet, og så kunne boka vært lenger eller kortere, alt ettersom.

Når det er påpekt, så føles det også nødvendig å si at jeg ikke synes boka er elendig, tvert i mot, den har fortsatt i mer eller mindre fullt monn en av Solstads andre (og mer synlige) adelsmerker som forfatter, nemlig språket, og det alene gjør den absolutt verdt å lese. Det er når man måler Solstad mot hans egen høye standard at dette ikke når opp.

En siste tanke er at jeg etter å ha lest Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen sitter igjen med litt den samme følelsen jeg hadde den gangen jeg leste Jon Øystein Flinks debutroman Ole-Kristian Oksrød, en bok som var skrevet (helt eksplisitt, så vidt jeg husker) som en Solstad-pastisj. Den var godt gjennomført, som pastisj, morsom og underholdende, men den var også merkelig tom. Jeg satt igjen med et og hva så?etter endt lesning. Så også denne gangen. Har Dag Solstad som forfatter rett og slett blitt en pastisj på seg selv?

Lenker, november 2019

• Lydia Davis' råd om skriving – slike artikler er nesten alltid en skuffelse, men ikke denne.

• Joni Hyvönen i Vagant om The Matrix og Avgengers (blant annet), «Tillbaka till the Matrix» – Hyvönen er en av de mest interessante skribentene jeg vet om i norsk offentlighet om dagen, og stort sett alle tekstene han har publisert på Vagant.no er verdt å kikke på.

• Emmanuel Carrère om Luke Rhinehart og kultromanen «The Dice Man» – det er vanskelig eller umulig å si om dette er sant eller halvsant eller hva det er, men det er kanskje også poenget?

Notater, onsdag formiddag, mesaninen på Deichman

• En mann kommer opp og lager mye lyd, han legger sekken på bordet med et dunk, går frem og tilbake og bytter stol, til og med skinnjakka klarer han å ta av seg og henge over stolryggen på en bråkete måte. Han tar frem en termos og en flaske med vann fra sekken og setter dem hardt ned på bordet. Så går han ned fra mesaninen igjen og blir borte, lenge.

• Utenfor vinduet foran meg til venstre, et vindu som er delt inn i tolv like store ruter, er det et grønt tre, eller kanskje det er en stor busk, hvis blader knapt nok beveger seg. Ut et av de store vinduene lenger bort til venstre kan jeg se at det regner, men det er umulig å se mot de mørkegrønne bladene.

• Bokhyllene på mesaninen – brune, fastmonterte i veggen – er tomme, bortsett fra en enkelt tynn bok som ligger midt på den ene hyllen, tredje nedenfra, med en myk perm som er bøyd oppover slik at den ytterste delen står nesten vinkelrett opp. Det er også en bjelleformet gjenstand i en av hyllene, den er sort nederst og metallisk øverst, kanskje en del til en elektrisk lampe?

• En kvinne sitter og leser en bok ved bordet i det motsatte hjørnet fra meg. Hun har noe som er ut som et strikketøy liggende ved siden av seg, og den ene av de to bordlampene som finnes her på mesaninen (den bråkete mannen har den andre) plassert slik at lyskjeglen ser ut til å treffe den venstre halvdelen av boka (hennes venstre). Hun sitter med mobilen i hendene, et dobbeltgrep, plassert over boka. Innimellom kikker hun til høyre (hennes høyre) og ser ut over biblioteket. 

• En mann kommer opp på messaninen, han har hvite trådløse airpods i ørene og ryggsekk på ryggen. Øverst i trappa, på siste eller nest siste trinn, stopper han et øyeblikk og ser ut over bordene. Fire av dem er opptatt, tre er ledige. Han går mot bordet rett frem, men usikkert, mens han ser til begge sider og vurderer om et av de andre bordene kanskje er bedre. Han kommer frem til bordet, og nå ser det ut som om han har slått seg til ro med valget, han setter ryggsekken på gulvet, henger av seg jakka, setter seg på stolen og finner frem papirer og notatbøker, et penal og en laptop som han legger på bordet foran seg. Så tar han opp en veldig liten vannflaske og drikker en slurk. 

Hvorfor lese bøker

Fra tid til annen må man, som ivrig leser, spørre seg hvorfor man stadig vekk og hele tiden insisterer på å fortsette å lese bøker. Det aller meste av det man leser, er det lett å tenke, er jo ganske likegyldig, eller, det setter ikke veldig sterke eller dype spor. Det er ganske få av de bøkene jeg leser i løpet av et år som jeg husker særlig godt bare noen måneder senere. På den andre siden er det jo en håndfull som blir sittende i minnet, og en mindre håndfull igjen som blir viktige, som får meg til å tenke andre tanker, eller tenke på en annen måte, eller se eller forstå noe med et annet blikk enn jeg hadde før, eller som setter i gang en eller annen prosess, eller medvirker til den, som ender opp i noe jeg skaper eller gjør selv. Og det er selvfølgelig for å finne disse bøkene at det virker nødvendig å fortsette å lese mange. Dersom det fantes en metode som med noen grad av rimelig sikkerhet på forhånd kunne forutsi hvilke bøker som ville ha en slik virkning, og hvilke som ikke ville ha det, ville jeg muligens kastet meg over den (da velger jeg å overhøre den lille stemmen som sier at det er dumt å overlate valget om hva man skal lese til en eller annen autoritet), men en slik metode eksisterer ikke. Man kan lene seg på lister over kanoniserte verker, oversikter over såkalte «klassikere», anmeldelser og essays om bøker, samt anbefalinger fra gode lesere man kjenner, og så videre, men det er etter min erfaring ingen ting av dette som på noen måte garanterer en av de «gode» (la oss kalle de det) leseropplevelsene. Det handler selvfølgelig om en hel del ulike faktorer, som kanskje kan destilleres ned til at en leseropplevelse handler om en bestemt person på et bestemt tidspunkt i en bestemt tilstand, og at disse faktorene har enorm innvirkning på hvordan boken som leses oppfattes. Det er selvfølgelig også en del av grunnen til at det å gjennlese gode bøker etter mange år kan fremstå som en helt eller delvis ny opplevelse. Derfor, altså, er det nødvendig, i hvert fall for meg, å lese ganske mange bøker, bredt, i ulike sjangere og av ulike typer.

Så er det en annen faktor også, som jeg kanskje må skrive mer om ved en annen anledning, eller, det er flere faktorer, men én av dem er at det er mye god lærdom i å lese ikke helt vellykkede eller til og med ganske dårlige bøker; fra det perspektivet er også lesingen av selv de semreste bøkene ikke helt bortkastet. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv. 

«Bokelskere»

Books now exist as book-objects; they are written by writers, loved by “book lovers,” made into lists, declared important. As objects they can be staged, as purveyors of relatability they can be used. But there’s a pervasive sense that they aren’t really meant to be read, critically evaluated, hated, or loved. Opinions are formed about them in advance; “the conversation” around them progresses in expected lines. Just as Claire’s dress in Nothing but the Night could exist without a body, many books could probably exist as a meticulously produced hardcovers full of blank pages—not because they are bad, but because increasingly, they do not exist to be read in the first place.

Fra et essay om John Williams' nylig gjenutgitte debutroman Nothing but the Night av B. D. McClay i The Baffler.

Noen korte notater om (eldre) fantasy-litteratur

• Michael Moorcock, den britiske sci-fi/fantasy-forfatteren som har skrevet 80 bøker eller noe sånt, en så vanvittig produksjon at selv de mest ihuga fansene hans neppe har lest alt sammen, men som er aller mest kjent for (så vidt jeg vet) bøkene/historiene om Elric av Melniboné, en nihilistisk, deprimert døende albinokriger med et intelligent magisk sverd. Jeg har hatt en samling med de første historiene Moorcock skrev om Elric (på midten av 60-tallet) stående i hylla i mange år, men har ikke begynt å lese dem ordentlig før nå. Det er ganske artige greier, med enorme mengder patos og eksistensiell angst.

• Jack Vance – også en av fantasy-litteraturens Grand Old Men. Han har jeg forsøkt å lese noe av tidligere en gang, men nå lånte en antologi på Deichmanske med «de beste» fortellingene hans fra hele forfatterskapet – og sovnet etter å ha lest bare ganske få sider. Også dette en historie fra 60-tallet, for øvrig.

• I motsetning til dagens fantasy-litteratur, som ser ut til å nesten utelukkende bestå av lange romaner på 500 sider eller mer som er kjedet sammen i rekker på 3 - 6 - 9 - 15 bøker eller mer, og hvor det man kaller «world building» og det å kunne skrive formelpreget action er langt viktigere egenskaper for forfatterne enn å være særlig gode til å skrive, så dreide fantasy seg på 60-tallet og bakover (så vidt jeg vet, jeg er overhodet ingen ekspert) om korte historier trykket i blader, ofte med hovedpersoner som går igjen, men episodisk, ofte ikke-kronologisk. Det betyr for det første at det er langt mer overkommelig å lese dem, fordi du får en avrundet historie på 20 sider eller så, uten alle de såpe-opera-taktikkene den moderne fantasy-litteraturen bruker for å strekke ut fablene sine over tusenvis av sider.

• Lengden på fortellingene gjør også automatisk noe med tematikken – de kortere historiene handler mer om personligheter og personer enn om å redde verden, for eksempel. De er også, i hvert fall de beste, veldig mye bedre som ren prosa enn alt jeg har sett av de nyere fantasy-forfatterne. 

• Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med denne tankerekken, det over er ikke akkurat veldig dype innsikter eller noe. Fra et sjangerteoretisk standpunkt ville det være interessant å se på hvilke grunner det er til at fantasy har endret seg så radikalt i publiseringsmåte, jeg vil tro det i stor grad har å gjøre med godeste Tolkien og Ringenes herre, som både i lengde og verdens-bygging satte en viss standard som svært mange etterfølgere ivrig har kastet seg på, kombinert med den åpenbare komersielle serie-tankegangen der det å hekte noen på en føljetong vil fremstå som et attraktivt mål.