Lørdagslinker (om skriving)

• George Saunders har skrevet et stykke for The Guardian om hvordan han skriver, og selv om han på slutten henfaller til klassisk forfatter-vrøvl er de to første tredjedelene eller så meget interessante. 
• David Vann skriver om å skrive på Lithub, og det er også meget interessant, selv om han snakker helt spesifikt om sin egen og kun sin egen skriveprosess, på et mye mer håndfast nivå enn det Saunders gjør. 
• Intervju med Deb Olin Unferth på Electric Literature: løst i fisken, men artig.

3 ting, uke 15 (Lykke - Dylan - Murakami)

1. Nina Lykke er en av elefantfabrikkens favoritter, og da særlig og spesielt Orgien og andre fortellinger fra 2010, som er en av nyere tids aller beste norske novellesamlinger. Hun fulgte opp debuten med romanen Oppløsningstendenser i 2013. Den er også virkelig usedvanlig god. I fjor kom hennes tredje bok, romanen Nei og atter nei, som fikk gode kritikker, og som nylig ble tildelt Ungdommens Kritikerpris for 2017. Alt dette gjorde muligens at jeg gikk inn i lesningen av denne nyeste boka med for høye forhåpninger. I hvert fall er jeg etter endt lesning litt skuffet, kjenner jeg. Historien er velkjent, en mann med kone og barn forelsker seg i en yngre kvinne, og det aller meste går til helvete. Vi får høre broker av historien fra alle de tre involverte, og det er ganske ofte ganske morsomt. Satirisk. Særlig mannen som går fra kone og barn får sitt pass påskrevet, mens den største sympatien (naturlig nok?) ligger hos hun som blir forlatt. Det er i hvert fall delene der hun får snakke som er de klart beste, og Ingrid, som hun heter, blir etterhvert en ganske fandenivoldsk karakter som det er verdt å bruke litt tid sammen med. De to andre, eksmannen Jan og hans nye kjæreste Hanna, derimot, er begge mest klisjeer, og det er vanskelig å få noen nevnverdig sympati med noen av dem. Dermed blir de bare to litt ynkelige og patetiske eksistenser som liksom holdes opp foran oss til almenn spott og spe. Nå er det i og for seg ikke noe uvanlig at Lykkes tekster er nådeløse og satiriske i sin avkledning av menneskenes dårskap, det er tvert i mot akkurat det som kanskje er den sterkeste drivkraften i forfatterskapet hennes, men dette skarpe og avslørende lyset forfatteren utsetter sine personer for må i den andre enden balanseres på et eller annet vis, personene må kanskje ikke nødvendigvis være sympatiske, men de må være genuint gjenkjennbare, de må minne så mye om en selv som leser at latteren over de tåplige beslutningene deres og de håløse bortforklaringene de kommer med overfor seg selv og andre blir sittende litt fast i halsen. Det lykkes Lykke med bare i ett av tre tilfeller i Nei og atter nei, og dermed er det heller ikke mer enn en tredjedels vellykket bok, eller så.

2. Bob Dylan spilte i Oslo Spetrum på tirsdag. Han er blitt 78 år gammel, eller så, og forrige gang jeg så ham, som vel må være en fem-seks år siden, tenkte jeg at han var blitt for gammel og sløv, at futten hadde gått ut av ham, at nå var det ikke noen vits i å se ham mer. Men så har han de tre siste årene sluppet plater hvert år - alle sammen riktignok «bare» coveralbum, med mer og mindre kjente skatter fra det som litt pompøst kalles «the great american songbook». Og sannelig ser det ikke ut som om det å spille disse gamle låtene har fått ham til å blomstre opp igjen som sanger og utøver. Han spilte ikke mer enn fem eller seks av disse coverlåtene nå på tirsdag, og disket ellers opp med en parade med egne klassikere, og det var spesielt artig med noen av låtene fra slutten av nittitallet - «Love Sick» og «Things have Changed» kanskje særlig, samt en drivende fet variant av «Tangled up in Blue» og en veldig god «Desolation Row». Til og med den utbrukte, utspilte, utdaterte «Blowin' in the Wind» klarte han å gjøre en hørverdig variant av. Han sang bedre enn på veldig mange år også, hentet frem noen dype, raspete toner som var, etter Dylan-målestokk, helt enormt bra, og droppet å spille gitar til fordel for pianoet, der han et par ganger imponerte litt med spillinga si.


Jeg fant denne på mobil innspilte lille videoen av «Love Sick» på YouTube - den blir vel kanskje fjernet ganske snart, og har selvfølgelig ikke topp kvalitet sånn teknisk, men man kan få et inntrykk. Se på benstillinga hans! Dette er en mann som koser seg med å spille live.)

3. Denne bloggen har hentet inspirasjonen til navnet sitt fra en Murakami-novelle, i en samling som på engelsk heter The Elephant Vanishes. Det er en gammel bok, men den har ikke foreligget på norsk før nå i år, under tittelen Elefanten som forsvant. Jeg har ikke lest den på mange år, og kommer ikke til å lese den heller, for dette er en av de bøkene som jeg foretrekker å ha gode minner av fremfor å ødelegge den med en gjenlesning, men det føles allikevel riktig å nevne den. Hvordan er det egentlig å jobbe på en fabrikk der man lager elefanter? Det er selvfølgelig ikke bare enkelt.