Så har man endelig lest "oppfølgeren" til Seierherrene, Roy Jacobsens nyeste roman - Vidunderbarn.
elefantfabrikken: Og hva er dommen?
olajostein: Fin bok, absolutt, men et sleipt og unødvendig salgstriks å kalle den en "oppfølger". Har fint lite med Seierherrene å gjøre, annet en at miljøet er det samme, og at et par bikarakterer fra den ene boka dukker opp i denne. Oppvekstshistorie med en faktisk historie, et plot, og det er jo faktisk en litt interessant vri.
elefantfabrikken: Men det kommer altid et men...
olajostein: Ja, den martres av det samme problemet som Seierherrene lider under, nemlig det at fortelleren insisterer i alt for stor grad på å være fortolker av sin egen historie. Her er jeg-fortelleren en guttunge på ti-elleve år, men han tenker og formulerer seg som en voksen mann. Og det blir i litt for mange passasjer både kleint og dårlig. Men et solid stykke bok, det er det.
