I høst leste jeg Thomas Pynchon - debutromanen hans Katalognummer 49 - (The Crying of Lot 49 på engelsk). Som alle hans bøker er det temmelig snodige saker, men merkelig besettende også, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. De er velskrevne, selvfølgelig, og svært morsomme, men de mangler en del andre ting som tradisjonelt regnes som litterært høyverdig, så som troverdige karakterer og spennende plot. Eller - det er mulig plottene er spennende, de er bare så forbanna uforståelige. Konspirasjoner, hallusinasjoner, absurde og groteske opptrinn - når jeg tenker på det er det ikke helt ulikt en David Lynch-film.
Men særlig konspirasjonsteoriene er fremtredende. Og mens jeg leste i Katalognummer 49, hvor hovedpersonen Oedpia Maas blir viklet inn i et surrealistisk nettverk hvor det Amerikanske Postevesenet, frimerkesamlerer, anarkister og beinrester etter amerikanske soldater utgjør noen av ingrediensene - hun lurer på om hun er blitt sinnsyk, eller om hun har avdekket en konspirasjon som strekker seg 800 år tilbake, eller om hun blir utsatt for verdens største og sykeste practical joke - og altså, mens jeg satt og leste det, så merket jeg at jeg også ble litt småparanoid. Jeg begynte å tenke over sånne små tilsynelatende tilfedige hendelser jeg har opplevd som kanskje, kanskje kan ha en eller annen sammenheng, og hva den sammenhengen eventuelt skulle være, og hva det skulle bety.
I det jeg merket at jeg gjorde det lo jeg selvfølgelig av meg selv, men det var et mentalt virus som det tok omtrent en uke å bli helt kvitt. Og det er morsomt og interessant, synes jeg. Hva om jeg hadde vært et hakk mer mentalt ustabil, kunne Pynchon ha dyttet meg over kanten til vaskeekte galskap? Jeg spør også fordi aller første gangen jeg hørte om Thomas Pynchon var i en artikkel i Arr (idéhistorisk tidsskrift) hvor artikkelforfatteren forteller om hvordan han fikk boka Gravitys Rainbow fra en åpenbart mentalt ustabil dame som trodde det fiksjonen beskrev var høyst virkelig.
Så bøker kan være farlige?* Ikke bare sånn festtale-farlige som pompøse folk kan tale om under høytidelige tilstelninger, men faktisk, genuint skadelige for enkeltlesere, at det helt konkret påvirker tankemønstrene dine. Det er en utrolig besnærende tanke, og får meg til å bli enda mer glad i bøker, merker jeg.
*Eller det er mulig at det bare er meg som er usedvanlig lettpåvirkelig. Jeg har f.eks aldri vært spesielt god til å motstå gruppepress. På barneskolen, hvis noen jeg oppfattet som kulere en meg (det var nesten alle) foreslo noe ugang var det ca. umulig for meg å ikke være med, selv om jeg visste at det var dumt og ville gi oss trøbbel.
