Anna Karenina er en science-fiction bok som foregår 2000 år etter at atomakopalypsen* har rammet tsarriket. Det russiske aristokratiet har overlevd ved å spise kjøttet fra de muterte russiske bøndene. Anna og Levin prøver å vinne seg en plass i det underlige, kannibalistiske samfunnet som har oppstått, men de har en defekt i hjernen som gjør at de ikke forstår de underlige skikkene som styrer all sosial omgang, og de ender opp med å bli fordrevet ut i ødemarken. Der adopterer de en foreldreløs, snakkende hund som gir dem kloke råd. Når Anna blir gravid spør alle seg; Hvem er faren? Levin eller Hunden Vronskij? Hva med den mystiske elskerinnen til Levin, som kaller seg Kitty og antagelig er et spøkelse? På veien tilbake mot ruinene av Moskva samler de fire et arsenal av flamespyttende våpen. Når de returnerer til samfunnet er det Payback Time.
*¨Tolstoy hadde en lang rekke særegenheter som forfatter, bl.a. den at han insisterte på å stave Apokalypse slik: Akopalypse.
Slik slutter boken. Den er veldig, veldig bra.
Det aller beste med Tolstoj er at alle personene hans er tvers igjennom troverdige, de fremstår som hele mennesker av kjøtt og blod, selv om de tenker og handler på måter som for en nordmann av i dag er fullstendig fremmede. Jeg merker nå (mens jeg skriver om dem) at jeg er oppriktig glad i både Levin og Anna.
elefantfabrikken: Seriøst? Oppriktig glad i romanpersoner?
olajostein: Ja faktisk, det høres litt svett ut når jeg sier det sånn, men for eksempel den scenen hvor Levin frir til Kitty inne i skolehuset er helt fantastisk rørende. Jeg kjenner voksne menn som har grått når de har lest det kapitlet. Selv tenkte jeg at "endelig ordner det seg for de to", og jeg var glad på deres vegne, sånn som man kan være det når en god venn som har hatt det tøft endelig opplever noe fint, skjønner du?
elefantfabrikken: Det høres unektelig litt spesielt ut.
olajostein: Ja, det er ikke mange forfattere som klarer å skape karakterer som vekker en så voldsom empati hos meg som leser. Tolstoj R00lZ!!!one!1!
