Noen strøtanker om Agnes Ravatns roman Fugletribunalet

1. Agnes Ravatn har vært produktiv og gitt ut bøker stort sett hvert eneste år siden debuten, men dette er allikevel bare hennes andre roman, siden de andre bøkene i stor grad har vært opptrykk av artikkelserier i Dag & Tid. Jeg har ikke lest debutromanen hennes, men jeg har lest (deler av) både Stillstand og Folkelesnad, uten at jeg kan si at jeg er særlig begeistrert for dem; i hvert fall ikke som bøker. De fungerer nok ok i ukeavisa, men samlet blir det for lett, for enkelt.

2. Agnes Ravatn har blitt kjent som en «humoristisk» forfatter, og det er synd, for hun er mye bedre når hun skriver rett frem og ikke skal komme med den derre jævla underfundige vestlandsironien hele tia.

3. Jeg liker Ragnar Hovland altså, det er ikke det. Men sånn helt generelt så er det få ting som er så lite morsomt som «skråblikk» eller hva man nå kaller det.

4. Dermed blir jeg veldig glad når jeg skjønner at Agens Ravatn i Fugletribunalet overhodet ikke forsøker å være morsom. Takk! Tenker jeg: Takk takk!

5. Hva handler boka om? Det er et kammerspill, den kvinnelige hovedpersonen Allis flytter inn hos en en noe eldre mann, Bagge, der hun skal være hushjelp og gartner. Disse to er de eneste menneskene i boka, bortsett fra en butikkdame og en dame på en bensinstasjon, samt en fraflyttet eksmann og en fraværende kone, som nevnes, men som aldri dukker opp i teksten. Disse to ensomme og skadeskutte menneskene sirkler rundt hverandre. Begge har noe de skammer seg over i fortiden, begge vil være alene. Så trekkes de motvillig mot hverandre.

6. Teknisk snakker vi om en fortelling i jeg-form, for øvrig. Og skrevet i preteritum - ikke presens, som er blitt den hippe verbformen å skrive i. Kapitlene (som ikke er nummerert eller gitt tittel) er korte, mange av dem bare et par sider, særlig i starten av boka.

7. Det er en roman som dirrer. Trass i svært lite ytre handling er det en spenning i romanen som ligger under som en motor og driver fortellingen (og leseren) videre.

8. En svært god bok.

9. En av de beste nye norske jeg har lest på lang tid.

10. Noen skjønnhetsfeil har den; det er ikke et mesterverk. Jeg finner for eksempel ikke slutten 100 prosent overbevisende, men skal la være å gå i detaljer om den her, siden en vesentlig del av lesegleden med denne boka antagelig dreier seg om spenningen ved finne ut hva som egentlig har skjedd i disse to personenes liv. Dermed er det heller ikke en bok jeg ser for meg at jeg kommer til å lese igjen.

11. Det siste gjelder 99 prosent av alle bøker jeg leser, forsåvidt, også mange jeg setter svært høyt.

12. Jeg har lyst til å prøve å si noe mer om tematikken, men den glipper litt for meg. Soning, skam, og muligheten til å starte på nytt. Det er noen ganske store spørsmål som ligger under her, men de løftes bare sjelden helt frem i overteksten. Noen steder i boka gjenforteller Allis historien om Balder og Loke for Bagge, og den norrøne myteverdenen gir en elegant klangbunn for resten av fortellingen.

13. Ravatn skaper to gode, hele karakterer. Særlig er Allis en meget interessant litterær karakter, med både et overbevisende indre liv og en personlighet som er sammensatt nok til at den virker troverdig. Jeg ble rett og slett litt glad i henne, om det er kosher å si det.

14. Mer kommer.

Meningsløse milepæler

En gang i løpet av forrige uke rundet elefantfabrikken 20 000 sidevisninger totalt.

Onsdagslenker

• James Wood har skrevet en interessant kritikk av David Mitchells nye bok The Bone Clocks i The New Yorker. «Much contemporary writing fetishizes style», skriver han blant annet, og har selvfølgelig helt rett i det.
• Geir Rakvaag i Dagsavisen har intervjuet Stian Johansen om diktboka Jeff Tweedy, liksom.
• En 11-åring har gjenskapt 100 scener fra Infinite Jest i lego.
• Arne Berggren har skrevet 10 tips for folk som vil skrive for film, mye av det er direkte relevant for andre typer skriving også. Det ligner på råd man har hørt før, om man er av typen som har brukt en del tid på å høre på råd om skriving, men det betyr ikke at de er dårlige av den grunn; tvert i mot.

Om Aschehougs hagefest

I dag, torsdag 28.8, er dagen for Aschehougs hagefest. I novellesamlinga Ingen drømmer om Oslo (Aschehoug 2014) har jeg en novelle som handler om å gå på hagefesten for første gang, og i anledning dagen gjengir jeg den her. I år er fjerde gang jeg skal på festen, for øvrig.

Hensikten med hagefesten

Du er på Aschehougs hagefest. Du står sammen med noen kolleger. Dere jobber i samme bokhandel, og de andre er invitert hit fordi de jobber i bokhandel, mens du selv er invitert fordi du nylig har debutert som forfatter. Du har på deg hvit skjorte og et svart slips. Slipsknuten er litt større en den burde være, tenker du, og dessuten skeiv. Aschehoug-villaen er rødbrun, og er hverken av bemerkelsesverdig størrelse eller utseende. Hagen virker også liten, du forstår ikke hvordan det skal være plass til de femten hundre menneskene du har hørt skal være invitert. Du stiller deg i ølkø og en hyggelig mann rekker deg en halvliter i et plastglass mens han ser deg inn i øynene og sier værsågod. Du ser Jan Kjærstad gå forbi og forsøker deg på et nikk, siden du tidligere den sommeren har vekslet noen ord med ham på et annet forlagsarrangement, men han kjenner deg ikke igjen, eller overser deg, eller er opptatt med noe annet. Du blir stående og røyke mens du speider etter kjente ansikter, flokken med bokhandlere du kom sammen med har løst seg opp. Du ser Ung Kvinnelig Forfatter stå et stykke unna, hun snakker med en fyr du ikke liker, og du snur deg og later som om du ikke har sett dem. Jo Nesbø går forbi, han er kortere enn deg, men ser veltrent ut, og ville helt sikkert vunnet om dere hadde sloss. Du har drukket for mye kaffe tidligere på dagen, og du kjenner et press i magen. Du finner noen andre debutantforfattere og småprater med dem. Du legger merke til at ingen har blikket festet på den de snakker med, alle speider over skulderen til samtalepartneren. Du ser noen av bokhandlerne og går bort, de har fått seg noe å spise, og du merker at du er sulten. Det er satt opp hvite paviljongtelt med mat i utkantene av hagen. Du går bort og laster opp et ugjennomtenkt utvalg av de forskjellige rettene som er satt frem. En grillet kotelett, to forskjellige salater, en liten pølse, noen marinerte reker, et par biter sushi og et trekantformet stykke honningmelon. Det er ingen sitteplasser, i hvert fall ikke som du har sett, man må stå og spise, og du og bokhandlerne spøker om det, mens dere på klønete vis får i dere maten. Ung Kvinnelig Forfatter står noen meter unna, og du går bort for å hilse. Hun gir deg en klem og ser deg inn i øynene, ganske lenge, hun smiler. Du tenker at det kan se ut som om hun er glad for å se deg. Dere står og snakker, kanskje fem minutter, og du er nesten ikke selvbevisst i det hele tatt mens dere prater. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, er du bare få minutter senere, ikke i stand til å huske hva dere snakket om. Hun må tilbake til noen, du får ikke med deg hvem, men hun sier noe om at dere treffes etterpå, nede ved Lorry, der festen fortsetter etter at det er slutt i hagen. Du går til ølkøen igjen, denne gangen er den lenger, og mens du står og venter på din tur, snakker du med en skuespiller du har hilst på før. Han introduserer deg på en elegant måte for et par andre i køen, og etter å ha fått øl, blir du stående og snakke med dem. Det er noe beundringsverdig over mennesker som kan gli mellom ulike samtaler på en så enkel måte, tenker du. Du ser redaktøren din, og hun stanser, gir deg en klem og sier at det er hyggelig å se deg. Dere utveksler noen ord, men hun må videre, det er så mange hun skal rekke å snakke med. Du snur deg igjen, skuespilleren er borte, men noen av de andre du snakket med står der, og du forsøker å kaste deg inn i samtalen, men har ikke noe å si. Det hjelper til en viss grad på dine sosiale hemninger å drikke øl, men det er selvfølgelig en balansegang. Jan Kjærstad går forbi igjen, heller ikke denne gangen drar han kjensel på deg. Jo Nesbø står og snakker med Ung Kvinnelig Forfatter, og du kjenner et stikk av sjalusi. Du har hørt noen si at Jo Nesbø er flink til å ligge med unge kvinnelige forfattere. Du ser for deg stablene med Jo Nesbø-bøker du har båret i løpet av de årene du har jobbet i bokhandel, og tenker at han selger flere bøker i løpet av de første to dagene etter at en ny Harry Hole-krim er sluppet, enn det en gjennomsnittlig norsk forfatter gjør i løpet av hele sin karriere.

Hagefestens fremste funksjon er å knuse alle illusjoner om at det er noe spesielt ved det å ha gitt ut en bok, tenker du. Festen er full av ukjente, uleste, middelmådige forfattere som ingen bryr seg om. Du overhører en samtale mellom noen journalister og forfattere. De har «sterke meninger» om «dagsaktuelle temaer». Det virker latterlig, men samtidig tenker du at du gjerne skulle kunne diskutert med den samme selvfølgeligheten, og at de skulle lyttet til deg på den måten de lytter til hverandre. Du tenner en røyk og tenker at du ser ut som en som tenner en røyk fordi han ikke vet hva annet han skal finne på. Du går til toalettene og gjør et forsøk på å kvitte deg med trykket i magen, men selv om du får ut et par lange, dype promp, er presset det samme rett etterpå. Toalettene er blå, portable festivaldoer, de står på geledd bortover grusgangen på fremsiden av villaen. Inne bak noen busker har de også laget et pissoar, to grå firemannstårn av samme type de bruker på Øyafestivalen. Det står noen fotografer og henger ved inngangspartiet, de kjeder seg åpenbart. Du går tilbake dit du stod i sted, ved østsiden av verandaen, der oppe sitter de ekstra privilegerte, du ser Anne B. Ragde, Knut Olav Åmås og andre kulturkjendiser. Du treffer på noen bekjente fra en annen bokhandel, og kan bruke noen minutter på å prate med dem mens du drikker opp ølen, og slipper å stå alene som en taper. Mens du snakker med dem, speider du umerkelig over skuldrene deres etter noen mer interessante å snakke med. Jo Nesbø står der og snakker med Åmås, ser du plutselig, det betyr at han i hvert fall ikke snakker med Ung Kvinnelig Forfatter. Det gjør deg glad. Klokken åtte er festen over, du hører noen si at det var morsommere før, da holdt man på helt til elleve, det er en grunn til at de nederste grenene på trærne i hagen er sagd av, sier de, og ler på en megetsigende måte, du er ikke sikker på om det betyr at trærne ble klatret i eller om folk hadde sex i ly av dem, men måten de ler på leder tankene mot den siste muligheten. Noen er sure fordi de ikke får mer vin. Forfattere og kulturfolk er helt usannsynlig grådige etter gratis alkohol, tenker du. Ganske raskt blir det færre mennesker i hagen, de står ute på gata og speider etter drosjer – de kommer tett – og med ett befinner du deg inne i en av dem, sammen med blant andre Ung Kvinnelig Forfatter, dere sitter så tett at du kjenner varmen fra hennes kropp mot din. Dere stopper utenfor Lorry, Ung Kvinnelig Forfatter betaler, sier noe om at hun har lært av Eldre Kvinnelig Forfatter at man kan skrive av drosjeregningen fra Hagefesten ned til Lorry, på skatten. Det er nesten fullt på uteserveringen, du kjenner igjen svært mange av ansiktene fra hagefesten, det er ledig plass ved et langbord innerst i uteserveringen, dere setter dere der. Ganske snart står det øl på bordet. Det sitter noen Bergensforfattere der, de er hyggelige, tror du, men særlig han ene er veldig opptatt av at han er fra Bergen, og det blir mye Bergensprat, de fra Bergen er veldig enige seg i mellom at Bergen er bedre enn Oslo, og du overrasker deg selv ved å ta ordet, du sier at Bergen er en veldig hyggelig by, men at den ikke kan sammenlignes med Oslo i det hele tatt, Bergen er bare en småby, sier du, og det er kanskje Oslo også, i verdensmålestokk, men den er det eneste vi har i dette landet som ligner på en ordentlig storby, blant annet kan du forsvinne fullstendig i denne byen, sier du, det kan du ikke i Bergen, i Bergen ser alle deg. Og idet du er ferdig med å snakke, merker du at du er varm i kinnene, og at du har snakket veldig høyt og litt oppjaget, og de rundt bordet ser på deg, men ikke rett på deg, det er tydelig at de ikke helt vet hva de skal si. Bergensforfatterne ser litt forundret på deg, du håper du ikke rødmer, vi snakket ikke om Bergen nå, sier en, vi snakket om Berlin. Heldigvis begynner noen å lure på hvor redaktørene er, de trenger mer øl, de vil at forlaget skal spandere, og du reiser deg for å gå på toalettet, og idet du reiser deg, ser du at Ung Kvinnelig Forfatter ser på deg, og du klarer ikke å tolke smilet hun har om munnen, du ramler nesten over et bord med Selvopptatte Gamle Rasshøl på veien, en av dem veiver med armene og forteller en gammel og kjedelig historie som handler om ham selv, og de andre sitter og later som om de følger med mens de leter etter en anledning til å avbryte slik at de kan snakke om seg selv. Du kommer deg inn i restauranten, opp trappeavsatsene og innerst ved baren der toalettene ligger. Du kjøper deg en øl og et glass Laphroig, på vei ut treffer du to poeter, de er på vei opp til røyketerrassen i andre etasje, du blir like godt med dem. Der er det også fullt, dere røyker og snakker, andre blander seg inn i samtalen, eller dere blander dere inn i andres samtaler, du føler deg ganske fri, du går ned igjen, det er halvtomt ved langbordet, det sies at mange har gått på Litteraturhuset, du leter under bordet etter skulderveska di, den ligger mellom to stoler, du tenker en uklar tanke om at det kan fungere som objektivt korrelat, folk stiller ulike spørsmål som du ikke helt får med deg, noen napper deg i ermet, i jakkestoffet på høyre albue, det nappes på en utålmodig måte, tenker du, og snur deg rundt.

En lang stund senere våkner du opp, du er hjemme, i din egen seng, ved siden av deg ligger samboeren din, hun ser på deg med trette øyne og spør når du kom hjem i natt, du sier at du ikke er sikker, kanskje klokken to. Hun står opp, spør deg lett skadefro om hvordan du har tenkt å komme gjennom dagen, det er din tur til å levere i barnehagen, du velter deg ut av sengen, tar en kald dusj, barnet deres har bestemt seg for at alt pålegg er vondt, samboeren din forsvinner ut døra, det tar utrolig lang tid å smøre matpakke, samle sammen alt som skal i sekken, få på skoene, få på jakka, du får med deg barnet og leverer det i barnehagen. Hjemme igjen setter du deg ved datamaskinen inne på det rommet du kaller «kontoret» og samboeren din kaller «gjesterommet», du sitter i det blå lyset fra skjermen, uvirksom, men skrive, det skal du, uten at du vet om den utholdenheten du utviser er et tegn på karakterstyrke eller bare dumhet.

***

 Hentet fra novellesamlingen Ingen drømmer om Oslo, Aschehoug forlag 2014

Liste #40 (svar på spørsmål ingen har stilt meg)

1. Så og si aldri, kanskje en gang annenhvert år. Svært mye i 10-14-års-alderen. Akkurat som med fantasy er det en sjanger jeg har hatt mye glede av en gang, men som jeg nå har problemer med å hengi meg til.
2. Oftere og oftere. Jeg tar meg stadig i å tenke at mannlige forfattere er navlebeskuende og selvopptatte; det er en overforenkling, men med en kjerne av sannhet.
3. Nei, i hvert fall hvis vi snakker om forfattere med en viss produksjon. Alle som har skrevet over en viss tid ender opp med å gjenta seg selv, i større eller mindre grad, og i stedet for å lese den tredje-fjerde-femte variasjonen over et tema foretrekker jeg vanligvis å søke meg mot noe nytt. David Foster Wallace er kanskje der jeg er nærmest, men han rakk aldri å skrive voldsomt mye.

Typografisk irritasjon

Her er et bilde fra bokhylla hjemme.

Mellom Fielding og Flaubert ser vi Helga Flatlands (meget gode) trilogi om ei bygd i Telemark der tre av de unge guttene dro til Afghanistan og kom tilbake i kister.

Men hvorfor, hvorfor, hvorfor har man på den tredje og siste boka ikke brukt samme typografiske oppsett på ryggen som på de to første?

Det spør jeg meg om, der jeg står en kveld og kikker i hylla og lurer på hvilken bok jeg skal starte på nå.

Romaner på galehuset

Via Douglas Coupland og twitter ble jeg oppmerksom på en vidunderlig liste over grunner til at pasienter ble innlagt på et sinnsykehus i West Virginia i USA på 1800-tallet. Et google-søk ser ut til å bekrefte at listen er autentisk, i hvert fall har The Daily Mail skrevet om den for ca. et år siden og oppgitt kilder. «Reading novels», «Tobacco & masturbation», «Bad whiskey». Svært mange av disse må være vikarierende argumenter for å kvitte seg med plagsomme familiemedlemer.

Audiatur

Audiatur er en av mine favorittbokhandler, og jeg har aldri satt mine ben i den. Det er fordi den ligger i Moss, og jeg har aldri tilbrakt mer tid i Moss enn de minuttene Østfoldbanen stanser ved togstasjonen på vei videre mot Fredrikstad. Allikevel altså en favoritt, på grunn av deres fantastiske nettbokhandel, der du blant annet finner utgivelsene til Det stille forlaget og en rekke andre småforlag og utgivelser som det er vanskelig å finne andre steder. Den drives på ideell basis, og nå står den i fare pga. uforutsette utgifter.

Kunstkritikk.no har skrevet en artikkel om krisen de er inne i nå.

Én måte å støtte dem på er ved å handle i nettbokhandelen, en annen er å donere penger, en tredje er å dra innom butikken og handle der.

Jeg har lenge tenkt at det er på tide å ta en tur til Moss.

Søndagslenker

• 25 minnutter langt BBC-program fra 1985 om og med Italo Calvino.
• En anmeldelse av alt.lit-romanen med den lange tittelen Go to work and do your job. Care for your children. Pay you bills. Obey the law. Buy products av Noah Cicero, på HTMLGIANT. (Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg syntes denne var interessant, egentlig, muligens på grunn av tittelen på boka, bare).

AS Hermansen snakker om dramastykket Hjem TM

Atle og sigurd from stephen hutton on Vimeo.

Tirsdagslenker

• UbuWeb har en stor samling med lydklipp der Charles Bukowski leser dikt og snakker.
• Charlotte Strick snakker om prosessen med å lage omslaget til Lydia Davis' nye bok Can't and won't.
• Collectors Weekly har samlet noen flotte bilder av bisarre illustrasjoner fra middelaldermanuskripter.
• Nielsen har tall fra 2013 som sier at amerikanere kjøpte 9 millioner færre bøker i gave sammenlignet med året før. 
• Michelle Huneven har skrevet en fin sak om å bruke andre og å selv bli brukt i skjønnlitteraturen for The Paris Review-blogge

Oslo

Mandag 4. august var jeg på scenen på Litteraturhuset sammen med Linda Klakken og Ellen Sofie Lauritzen for å snakke om Oslo. Det var en svært takknemlig oppgave, og ble en veldig hyggelig time foran en sal med overraskende mange mennesker som alle så ut til å trives. Etter at vi var ferdige ble det hele toppet med en minikonsert med Siri Nilsen, som fremkalte både gåsehud og tårer i øyekroken - for en stemme, og for en tilstedeværelse!

Uansett, selv om jeg følte at jeg fikk sagt mange av de tingene jeg hadde tenkt om denne byen, så skjer det alltid etter noe slikt at jeg i ettertid kommer på noe mer jeg gjerne skulle ha sagt, en mental mekanisme som virker like uungåelig som den er meningsløs. Denne gangen er det særlig et forsøksvis svar på spørsmålet «hva er det mest osloske dere kan tenke dere?», som muligens ikke ble stilt i akkurat den formen fra scenen, men som i hvert fall ble formulert fra ordstyrers side i en epost i forkant av arrangementet.

Og akkurat denne sommeren, sommeren 2014, som har vært den varmeste Oslo-sommeren i manns minne, og full av sånne opplevelser som man bare kan ha i Oslo om sommeren, (Oslo er forresten en helt annen by om sommeren enn den er resten av året. Oslo i februar og Oslo i juli er to helt ulike byer som bare har navnet og den geografiske plasseringen til felles.) akkurat denne sommeren hadde jeg en kveld for et par uker siden en opplevelse som jeg tror er helt Oslo-spesifikk og unik. Vi var på Stilla (også kalt Frysja eller Brekkedammen) ved Kjelsås og tok et kveldsbad en ukedag, Cicilie og jeg. Det var en av de varmeste dagene denne sommeren, på dagtid hadde temperaturen vært oppe i 35-36 grader, og alle som var i byen og hadde muligheten hadde dratt til et sted med bademuligheter. Men da vi kom opp i kveldingen var de fleste i ferd med å trekke hjemover, og det var litt tynnere befolket på gressplenen ved elva - selv om det fortsatt var mye folk, for all del. Vi dro av oss overflødige klær og gikk ned i vannet, som hadde en nydelig temperatur. Rundt oss badet både barn og voksne. Noen 10-11-år gamle gutter øvet på å stupe fra en stein. Fire karer i 40-årene med opprinnelse fra midtøsten et sted drev med svømmeopplæring - to av dem kunne svømme, én bare litt, og én ikke i det hele tatt. På land satt det noen svensker som nettopp hadde badet og viste hverandre matchene sine på Tinder. En fyr med dreads hjalp sin bestemor i 80-årene ned i vannet. En datter forsøkte å overtale moren sin til å forsøke å svømme over til andre siden av elva; hun var skeptisk, og mente hun ikke kom til å klare det. Borte ved selve dammen herjet en guttegjeng rundt med et surfebrett og spilte musikk fra en boomblaster. Og på en benk på land, og jeg lover at jeg ikke finner på dette, det er helt sant: på en benk på land satt det to overvintrede hippier og øvde på å spille Lillebjørn Nilsens «Tanta til Beate» på gitar. 

Akkurat denne kombinasjonen tror jeg ikke det er mulig å oppleve noe annet sted, hverken i Norge eller verden. Det er Oslo i et nøtteskall, sommeren 2014.

Linda Klakken - Skriv ferdig boka om livet ditt

går på hagefesten til Aschehoug
kjendisene står der
og skryter av seg selv
byen ligger med seg selv
i bøkene dine
knokene mine svir
kjeven min er trassig
jeg spiser mat som bygger muskler
redaktørene kaller meg Heisann Du
og spør om jeg kan hente mer champagne
og om jeg kan fikse blås også
så forsvinner jeg inn i villaen
og stjeler de siste flaskene 
og tar bussen hjem
venstre venstre høyre uppercut

s. 32-33 [utdrag]

Julilenker

Et oppsamlingsheat med linker som har samlet seg opp de siste ukene, mens været har vært varmt og det å skrive (eller lese) bloggposter har vært langt fra elefantfabrikkens tanker.

• New York Times skriver om Dungeon & Dragons (og rollespill generelt) sin påvirkning på forfattere og skribenter.
• Javier Marias har skrevet i The Independent om syv gode grunner til å la være å skrive romaner og én god grunn til å gjøre det. De syv gode grunnene til å la være er gode, mens hans ene gode grunn er romantisk og oppsyltet vrøvl - jeg tar meg i å ønske han kunne snakke om de virkelige grunnene han har til å skrive romaner.
• Victor Malm skriver i Expressen om penger og litteratur, med utgangspunkt i Piketty.
• Knausgaard selger dårlig i USA, til tross for gode kritikker og omfavnelse fra kjente forfattere, skriver NYRB. Merkelig mye skadefryd rundt dette, som om de relativt lave salgstallene på et eller annet vis undergraver det faktum at kritikere og forfattere mener bøkene er virkelig stor litteratur. 
• En lang og interessant sak om vinyl og vinylpresser fra Pitchfork.
• Kristin Storrusten har en utblåsning om elendigheten i landets bokhandler på bokmerker.org
• Zadie Smith har skrevet en sjarmerende bagatell om gleden ved å være en ihuga leser.
• Ali Esbati skrev godt og interessant i Dagens Nyheter om debatten i Norge om 22. juli.

Bånnlinja

En ny blogg har dukket opp, og det er jo ikke i seg selv noen nyhet, snarere tvert i mot, men denne gangen dreier det seg om noe så sjeldent som en ny blogg der det skrives godt og om interessante ting. Bloggen heter bånnlinja og oppdateres med ujevne mellomrom, så vidt jeg kan se. Filosofi og litteratur er hovedtemaene. Vel verdt å lese.

Mottagelsen av boka

Innlegget om Ingen drømmer om Oslo er oppdatert.

Flaggermusa og fiksjon

Det er vanskelig for flaggermusas fiksjon å ta feil, for en av de underforståtte instruksene som medfølger, lyder slik: «Ta alt som blir sagt her slik som det er ment.» Hvis flaggermusa gjør Platon til en bavian, vil flesteparten bare anta at det er et resultat av flaggermusas inkompetente lærere. Dersom flaggermusa konsekvent feilstaver Platons navn, vil flesteparten anta at også dette har en eller annen symbolsk betydning. Hvis flaggermusa feilstaver navnet bare et par ganger, kan flesteparten like gjerne anta at det er en korrekturfeil, og dermed ikke en del av den litterære teksten. For flaggermusa, som innimellom bare har et vagt grep om den virkelige verden, er fiksjon simpelthen en ideell form.

Fra Dyr jeg har møtt, Audun Mortensen, side 27. Flamme forlag 2014.

Mandagslenker

• Et radiointervju med David Foster Wallace fra 1996, liker etter at Infinite Jest kom ut. Fra Radio Open Source. Han har/hadde en stemme som er behagelig å høre på.
• Jeg likte godt Victor Malms korte anmeldelse av Antoine Compagnons En sommer med Montaigne i Expressen.
• Vagant la for litt siden ut det siste intervjuet som ble gjort med Georg Johannesen.

Anskaffet uke 26

Innkjøpt på Skrev bokhandel:

Fra øverst til venstre:
Ole Rober Sunde, Kalypso, H Press
Aud Olsen, På kjøkkenet, H Press
Kristine Næss, Vanlig, H Press
Remi Nilsen, thure erik lunds politiske ontologi, Attåt ad hoc
Marguerite Duras, Å skrive, Transfe:r
Pål Norheim, Z, Gasspedal
Lundström, Mühleisen & Silkeberg, Out for a walk. Bitch, AFV Press
Simon Holm Pedersen, Hvordan jeg bliver sangerinde, AFV Press
Adam Humphreys, Ken Burns-effekten, AFV Press
Victor Boy Lindholm, DRONE, AFV Press
A.K.R.O.N.Y.M & Kjersti Bronken Senderud, Og så kom alt vi tenkte etterpå, A.K.R.O.N.Y.M.
Morten Langeland, Bavian, H//O//F
João Laia (red.), While we are asleep here ..., OEI editör
Mikkel Øyen (red.), Splittet kjerne 41 Lisboatekster, Splittet kjerne
Horvei og Rønsen (red.), Kuriosakabinett 2, Aki Books

Innkjøpt eller fått fra andre steder:

Jørn H. Sværen, Vi er tiggere, England Forlag
Audun Mortensen, Dyr jeg har møtt, Flamme forlag
Linda Klakken, Skriv ferdig boka om ditt liv, Flamme forlag
Bokvennen Litterært Magasin 2/14
Anders Malm, Våkenetter, Aschehoug
La Granada 5
Vagant 2/14
Vinduet 2/14

Leser nå

Audun Mortensens Dyr jeg har møtt, Flamme forlag 2014.

Det er de små handlinger som redder verden

Det er gode tider for den som vil være pessimist. Man skrur på radioen og hører et menneske som virker som det går på en spesialskole snakke, men det viser seg å være et regjeringsmedlem. Man hører folk man trodde var oppegående uttale seg om romfolk og tiggere på måter man trodde var henvist til historiens skraphaug. Man går inn i det man trodde var en bokhandel og møtes av et berg av kofferter, drikkeflasker og et slags merkelig rør som vistnok heter «skoletut» og som ingen skjønner vitsen med. Både i det store og i det små finner man utallige anledninger til å bli nedslått dersom man er slik anlagt. Men som det heter i bibelen et sted: det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.

Victoria Kielland og Kenneth Pettersen åpnet sist fredag Skrev bokhandel. Det er en pop-up, og om noen dager er den borte igjen. Innholdet i bokhandelen er utgivelser fra norske og skandinaviske småforlag - rundt 80 forlag i alt, en samling med smale, sære, vidunderlige utgivelser av alle slag, fra de enkleste oppkopierte og stiftemaskinsamensatte hefter til forseggjorte og vakre bøker av høy håndverksmessig kvalitet - og alle tenkelige varianter og formater der i mellom.

Pop-up-bokhandel er et begrep som ble kjent i Norge nylig, med Christian Kjelstrups vidunderlige én-boks Uroens bokhandel, som fikk helt vanvittig mye oppmerksomhet tidligere i vår. Jeg vet at Victoria og Kenneth hadde begynt å planlegge Skrev før dette stuntet, selv om de fleste nå antar at Skrev er direkte inspirert av Uroens bokhandel. Samme det. Initiativet er ikke noe mindre godt uansett hvor tanken i utgangspunktet måtte ha kommet fra.

(På bildet over ser man for øvrig to av Det stille forlagets utgivelser - Dikt om Odd av Stian Johansen og Er det rart det er krig i verden!!! av Camilla Henrikke Esp. Også de andre Dsf-titlene som fortsatt er tilgjengelige finnes på Skrev.)

Lokalet er bare på ca. 10 kvadratmeter, og hver morgen rullerer Victoria og Kenneth på hvilke bøker som ligger hvor. På den måten får alle sin plass i solen i løpet av butikkens levedager. Og man ser nye ting hver gang man er innom, selv om utvalget vel strengt tatt er det samme (selv om det kommer påfyll også daglig, virker det som).

Jeg er, akkurat nå, rett og slett litt forelsket i Skrev bokhandel. Jeg var der første gang på mandag, jeg var innom der i går, jeg vet jeg skal dit igjen i morgen, og jeg tenker at jeg antagelig kommer til å ta en tur i dag også. Det er fortsatt en hel haug med utgivelser der jeg ikke har rukket å kikke på. Og på mandag er den borte.

Skrev er allerede etter alle parametere som teller en fantastisk suksess, og jeg tipper at vi kommer til å snakke om og referere til Skrev i mange år fremover. Nå håper jeg at det blir en foreteelse som gjentar seg, og aller helst at den inspirerer andre til å lage pop-up bokhandler andre steder, med andre kriterier. Mulighetene er uendelige.

 

Over ser vi et bilde av Kenneth Pettersen som sitter i butikken og syr et nytt opplag av AFV-utgivelsen Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg. (Hvorfor tok jeg ikke et bilde også av Victoria Kielland? Jeg vet ikke, kanskje fordi jeg kjenner Kenneth bedre, så det føltes mindre vanskelig å spørre om å få ta et bilde av ham.) Det slippes en ny bunke med AFV-utgivelser på Skrev torsdag 26. klokka 18. Det er også flere arrangementer i butikken av ymist slag - sjekk hjemmesiden deres.

Skrev bokhandel åpnet den 20. juni 2014 og stenger dørene ved midnatt den 29. juni. Den befinner seg inne på galleriet Demons Mouth i Københavngata 4, like ved Sofienbergparken i Oslo. Den åpner hver dag klokken 12 og stenger ved midnatt.

Mer om Skrev:
Hjemmeside
Bok & samfunn
Flamme forlag

Hvis du er i Oslo i disse dager, har den minste interesse av bøker, og allikevel ikke legger turen innom Skrev minst én gang - vel, da har du rett og slett driti deg ut, min venn.

Onsdagslenker

• «The novel of elegant, highly distinct prose, of conceptual delicacy and syntactical complexity, will tend to divide itself up into shorter and shorter sections, offering more frequent pauses where we can take time out.»   Tim Parks har noen interessante tanker om hvordan romanen endrer seg ettersom lesevanene våre endrer seg, i The New York Review of Books
• 16. juni var det Bloomsday, og Jonathan Goldman i The Pariw Review forklarer på forbilledlig vis hva det egentlig innebærer.
• Biblioteket i New York har spurt Joyce Carol Oates om å si noe om de 12 bøkene som har påvirket henne mest.

Pinselenker

• Leserundersøkelsen 2013 blei offentliggjort forrige uke, og tallene for lesing i Norge ser veldig gode ut. Snittnordmannen leste i fjor 17 bøker, det tall som i hvert fall jeg synes er overraskende høyt. Tom Egeland har skrevet om tallene på Forfatterforeningens hjemmeside, mens Kristenn Einarsson har skrevet hos Forleggerforeningen.
• Susanne Christensens anmeldelse av Berlinboka til Torgrim Eggen er interessant, antagelig mint like interessant som selve boka, mistenker jeg.
• Knausgård har blitt et navn i USA. Et stort navn.

Mer om Konversasjonsleksikonet

Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon blir den flotteste norske bokutgivelsen i år, uten tvil. Jeg er én av mange, mange bidragsytere, og nå har jeg også hatt gleden av å hjelpe redaktør og initiativtaker Pil Cappelen Smith med å lese korrektur på manuset. Og dermed kan jeg med hånda på hjertet si at det blir en veldig flott bok, også innholdsmessig. Spennet i tekstene som til sammen utgjør boka er stort; svært mange av dem er morsomme (det er sjelden jeg sitter og ler høyt når jeg korrekturleser; det gjorde jeg flere ganger nå), en del er tankevekende, noen er vakre, andre igjen er vonde. Jeg noterte ned en kortliste over mine absolutte favoritter, og den ser i oppslagsalfabetisk rekkefølge slik ut:

Karine Nyborg om Briller

Johan Harstad om Lynvinge

Kjersti Skomsvold om Metafor

Stian Johansen om Odd

Helge Torvund om Rødstilk

AS Hermansen om Solstadsk

Ole Robert Sunde om Sitater

Guro Sibeko om Tilknytningsforstyrrelse

... men dette utgjør bare toppen av et høykvalitets-isfjell av gode tekster. Gled dere!

Mer om leksikonet på NewJelly

Mandagslenker

• Godt essay om menn som hater kvinner, med utgangspunkt i Elliot Rodger, av Sarah Nicole Prickett på n+1.
• Kari Løvaas' foredrag fra Kritikerseminaret på Lillehammer i år.
• Hurtigmatkjeden Chipotle trykker essays av kjente forfattere på drikkebegerene sine. Artikkel fra Vanity Fair.
• I Klassekampen Musikkmagasinet i dag er det et intervju med Kjartan Fløgstad (!) der han anbefaler 10 sanger. Jeg fant 9 av dem på Spotify og la dem inn i en spilleliste. Svært variert, må man kunne si. Den låta som mangler er fø. «Starless and Bible Black» av King Crimson.

23 punkter om noen utgivelser fra AFV Press

1. I november 2013 ga AFV Press ut fire titler

2. Det var:
Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg
Addicted to your light (Beyoncéhaikus) av Hanna Rajs Lundstöm, Isis Mühleisen og Tom W-O Silkeberg
Be av Kenneth Pettersen
Logue av David Fishkind (red.) et. al.

3. Utgivelsene er håndsydde og nummererte. De inneholder tekster på norsk, svensk, dansk og engelsk.

4. Her er en tekst fra Be av Kenneth Pettersen:

5. Den jeg liker aller best av dem tror jeg er Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg.

6. Det er et spenn i tekstene, både sjangermessig (prosa, haiku, drama etc.) og i uttrykk, men de har også fellestrekk; alle hører inn under konseptualisme-paraplyen på ett eller annet vis, i likhet med AFV Press tidligere utgivelser.

7. Hva faen er konseptualismer, egentlig? I følge Wikipedia: «Conceptual art, sometimes simply called Conceptualism, is art in which the concept(s) or idea(s) involved in the work take precedence over traditional aesthetic and material concerns.»

8. Men jeg føler ikke at det er dekkende for det jeg snakker om her. Det handler om et slags underskudd av føleser i tekstene, en lakonisk, konstaterende stil, kanskje man kunne kalle den uten affekter, nærmest nummen, og et veldig enkelt språk, ofte helt uten å være «litterært», samt en hel del popkulturelle referanser og mange henvisninger til moderne teknologi, særlig internett. Den naturlige referansen på norsk er Audun Mortensen, som også er en av bidragsyterne i antologien Logue

9. Så mulig er det feil å kalle dette for konseptualisme, eller konsept-litteratur. Det bør finnes et bedre begrep, og det gjør det sikkert også. Men det er ikke min oppgave å klassifisere litteratur. Vi tar noen eksemper i stedet.

10. Rra Hej Sol Fuck Love:

11. Fra Addicted to your light (Beyoncéhaikus):

12.Gir de tre eksemplene (punkt 4, 10 og 11) er inntrykk? Er du med? (retorisk).

13. Logue, som altså er en antologi, er naturlig nok også den mest sprikende av utgivelsene. Den inneholder noen gode tekster, og en god del som jeg oppfatter som temmelig likegyldige. Før nevnte Mortensens tekst, for eksempel, som ser ut som et utdrag fra et intervju med Christopher Poole, grunnlegger av 4chan, og jeg klarer ikke med min beste vilje å se at det tilføres noe ved å plassere den i denne konteksten; dette er konseptualisme på sitt mest automatiserte - og desidert kjedeligste.

14. Logue irriterer meg rett og slett litt. Det er den eneste av utgivelsene som ikke er håndsydd, den har en spiral i ryggen, fordi den er tykkere enn de andre tre, og ved første øyekast er det fort gjort å tenke at den er «hovedboka» i denne samtidig publiserte serien på fire. Men den er også den etter min mening svakeste av utgivelsene, og gir meg litt for ofte følelsen av at både forfatterne, redaktøren og forlaget har tatt for lett på oppgaven, som om de er interessert i å se hva de kan slippe unna med.

15. Kenneth Pettersens Be faller ved første øyekast nesten i samme fella. Den består av ca. 25 korte tekster - de korteste er på ett eneste ord. Ganske mange av dem fungerer ikke særlig godt isolert sett, men i samspill med de andre tekstene, og lest i lys av tittelen, som jeg oppfatter som det norsk «å be» snarere enn det engelske «to be» - selv om den kanskje spiller på begge deler - så lander det på riktig side. Boka tar kanskje ett minutt eller mindre å lese fra perm til perm. Tre minutter hvis du tar deg veldig god tid. Men den tåler å leses om igjen flere ganger. Via Det stille forlaget var jeg med på å publisere Kenneth Pettersens bok WHAT'S MY NAME i 2011, og det er naturlig for meg å lese Be som en slags fortsettelse av den, men mer minimalistisk, nærmere haikuet, og, tror jeg, enda ærligere, mer naken.

16. Beyoncéhaikuene er haikus som handler om eller refererer til Beyoncé. De er skrevet av tre forskjellige forfattere, det ser for meg ut som om de har skrevet hver sine haiku snarere enn å samarbeide på det enkelte haikuet, men dette står det ikke noe om noe sted, så her bare gjetter jeg. Flere av dem fikk meg til å trekke på smilebåndet.

17. Min favoritt av disse fire er altså Hej Sol Fuck Love. Skal du bare skaffe deg én av disse utgivelsene er det denne du bør gå for, i hvert fall dersom du tror du har grunn til å tro at du har relativt lik smak/bedømmer litteratur på omtrent samme måten som det jeg gjør. Men de er såpass billige at du like godt kan kjøpe alle fire når du først er i gang.

18. Tine Høeg skriver om tiden etter et samlivsbrudd av et eller annet slag. «Samlivsbrudd» høres veldig formelt ut. Typen hennes har ditcha henne, det er ugangspunktet. Korte dikt, som handler om forskjellige måter å håndtere tapet og lengselen på. Uten særlige affekter, refererende, med et stort humoristisk overskudd som liksom pipler frem mellom de tørre linjene på papiret. Dette er den av utgivelsene som gir meg mest, og samtidig den som virker mest gjennomarbeidet. Jeg tror det er en sammenheng.

19. Jeg liker Be også godt, jeg er usikker på om det kom ordentlig frem i punkt 15, så jeg sier det igjen, for sikkerhets skyld. Den blir bedre etter et par gangers gjennomlesning, rett og slett.

20. Personlig sidebemerkning: Jeg liker poesi som bruker ord som føles muntlige og ikke så poetiske. Egenlig, liksom, kanskje, google, faen, McDonalds. Det er bra i poesien. Ord som filigransarbeider, mandelformede ol. - det takler jeg dårligere. I så måte er AFV Press-utgivelsene eksemplariske.

21. Tre tekster jeg liker ganske godt i Logue: Gene Morgans HELL: An Interview with Robyn O'Neil, Adam Humphreys' Two Toughs in the Airplane Bathroom, Timothy Willis Sanders' Acronym.

22. AFV Press-utgivelsene er designet av Jens J. Tandberg, på en måte som medfører en betydelig grad av estetisk tilfredsstillelse betraktet som objekter innafor det, hva skal man si, paradigmatiske chapbook-uttrykket.

23. Linker: AFV Press. Audiatur.

Lørdagslenker

• Erlend Loe har gjort et artig stunt denne uka med å legge gratis bøker ut i Nordmarka. Litt lett navigeringsarbeid og en liten skogstur kan skaffe deg et par gratis Loe-bøker. Elefantfabrikken anbefaler Stille dager i Mixing Part og Volvo lastvagnar som to høydepunkter i Loes forfatterskap.
• Ingunn Økland har svart på Dag Solstads kritikk av hennes kritikk av Dag Solstads roman.
• Dea Brøvig har plukket de 10 beste norske romanene i oversettelse for The Guardian. Temmelig døll liste, men hei, det er noen som skriver om Norge på det internasjonale språket engelsk! Det er alltid stort.
• Og når vi først er inne på det sporet: diverse engelskspråklige forfattere uttaler seg om Knausgård i The New York Times.

Konversasjonsleksikon

Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon blir i disse dager folkefinansiert. Verdt å sjekke ut, og verdt å grave frem kronene som trengs for å kjøpe et eksemplar. (Jeg er en av bidragsyterne, men jeg hadde vært entusiastisk på vegne av dette prosjektet også om jeg ikke hadde hatt noen som helst del i det). Uansett bør du unne deg å se videoene som er laget for prosjektet, de viser bokinnbindingsprosessen på en framifrå måte.

CAPPELENS FORSLAGS KONVERSASJONSLEKSIKON from Cappelens Forslag on Vimeo.

Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon - Hard innbinding from Cappelens Forslag on Vimeo.

Liste #39 (flere spørsmål)

1. Hvor ofte tar du deg i å forakte skjønnlitteratur?
2. Hva tror du denne følelsen skyldes?
3. Hvordan vil du rangere sjangerene lyrikk, noveller, romaner?
4. Jasså, seriøst?
5. Hvorfor gir du aldri etter for trangen til å flire hånlig når noen sier at de tror alle har minst én roman i seg?
6. Har interessen din for litteratur noensinne vært til hjelp i dine bestrebelser på å få med deg noen du ikke kjenner til sengs?
7. Hvis du måtte brenne alle bøkene dine bortsett fra én?

Norsk Litteraturfestival

Jeg deltar i to poster på årets Litteraturfestival på Lillehammer - en opplesning under Literary Death Match på onsdag kl. 22.00 på Banken og en samtale om Svetlana Aleksijevitsj klokka 14.00 på biblioteket på torsdag.

Mye pent på programmet ellers også.

Liste #38 (spørsmål)

1. Hvor ofte stjeler du bøker?
2. Hvilke metoder pleier du å benytte? Låne bøker og aldri levere dem tilbake? Snike dem ut av hyllene til venner og bekjente? Ta dem fra tilbudskurvene som står på utsiden av bokhandlene?
3. Svarer du forskjellig på spørsmålet om hva som er din favorittbok ut i fra hvilken sosial kontekst du befinner deg i, hvor godt du kjenner personen som spør og/eller hvorvidt han eller hun som spør er attraktiv?
4. Har du noen gang brent en bok?
5. Hvilken?
6. Har du noen gang med vilje ødelagt en bok på annen måte enn ved brenning?
7. Hvorfor?
8. Dersom du kunne fjerne én bok fra menneskehetens kollektive hukommelse, hvilken bok ville det vært?

Søndagslenker

• Dag Solstad, den gamle sirkushesten, er ute og i manesjen og vrinsker igjen. Foredraget der han tar et oppgjør med kritikerne skal trykkes i neste nummer av Samtiden, og i mellomtiden får vi nøye oss med Bernt Erik Pedersens oppsummering i Dagsavisen.
• En oppløftende artikkel av Georg Arnestad om folkebiblioteket i Ulvik, der de ikke har kassert én eneste lyrikksamling. Fra Bok og bibliotek.
• Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon. Folkefinansieres nå. Blir helt sjukt bra. Skrap sammen en høvding og bestill i dag.
• Et intervju med Lydia Davis, fra salon.com.

Fredagslenker

• Donald Barthelmes bokanbefalinger.
• Jeg mistenker at dette er interessant: fra forrige helgs Audiaturfestival, foredrag av Franco "Bifo" Berardi.
• http://www.audiatur.no/festival/wp-content/uploads/2014/03/1-Franco-Berardi.pdf
• Anonyme råd om skriving fra forfattere og redaktører, via HTMLGiant. Mange morsomme, som #20, noen interessante, som #23, noen gode, som #16, noen dumme, som #5.

Søndagslenker

• The Paris Review hadde som aprilspøk et fiktivt påskenummer, som blant annet reklamerte med et intervju med Thomas Pynchon - kjent som forfatteren som aldri noensinne har gitt et intervju. Jeg gikk fem på i noen minutter - om noen noensinne skulle fått til et slikt intervjue ville det antagelig vært nettopp The Paris Review.
• Den like fiktive intervjusnutten med Cormac McCarthy fra samme aprilspøk er også temmelig morsom.
• George Saunders lille essay om Donald Barthelmes novelle "The School" er veldig fin lesning. (Funnet via twitterkontoen @bilioklept)
• Det er mulig det kan være en idé å lese Barthelmes novelle før man leser essayet til Saunders. Den er ganske kort, og ligger på nettet f.eks. her
• Også fra biblioklept: Seven Life-Affirming Inspirational Quotes from Famous Philosophers

Litteraturtidsskriftet Kamilla

I går (eller kanskje for to dager siden) fikk jeg de fire første nummerne av det relativt nye Litteraturtidsskriftet Kamilla i posten. Redaktøren sendte med en håndskrevet hilsen og et ekstra eksemplar av nyeste nummer, det er en imponerende classy måte å ta i mot nye abonnenter på. Litteraturtidsskriftet Kamilla lages av studenter fra Westerdals (og Blindern?) og har fått til imponerende mye på svært kort tid. Fin miks av kjente og ukjente forfattere, og en sympatisk målsetting om å finne frem til nye talenter. Grundigere vurderinger kommer etter hvert på Elefantfabrikken (kanskje, antagelig).

Lenker:
Facebookside
En ålreit Nrk-reportasje.

En kortvarig organisk livsform (Fra Om tyngde og letthet av Geir Gulliksen)

    Om veggene kunne snakke var det ikke oss to de ville fortelle om. Veggene her rakk aldri å legge merke til deg og meg. Cellulosemolekylene som inntil videre er låst fast i treverket i denne bygningen ville fable om sin tidligste tilblivelse i den sandrike skogbunnen århundrer unna. Gipsplatenes porøse mineraler ville uopphørlig minnes jordskjelvenes tid, de uendelige forskyvningene i steinmasser som inngikk nye forbindelser med hverandre årtusener før din og min verden fantes. Og nå står du her som en kortvarig organisk livsform med et umettelig behov for å kommunisere. Du skulle ønske verden ville snakke til deg, slik du er i stand til å snakke til verden. Du skulle ønske veggene ville snakke. Men veggene i dette hotellet tier. Og du lar deg ikke lure. Du kan høre veggene tenke. Det knaker i den tørre veden som forlengst er i ferd med å opphøre som treverk. Dumpe smell når deg fra det tørre støvet som løsner fra tak og vegger og svever gjennom rommet. Elektriske utladninger, grandiose sammenbrudd. Alt trekkes mot alt, sier du. Trær opphører å være trær, slik du og jeg opphører å være elskende, slik du endelig en gang skal opphøre å være et menneske når jeg endelig en gang kanskje har glemt deg. For det er bare jeg som tenker på deg nå. Selv veggene tenker på noe annet.

s. 51

Fredagslenker

• Audiatur - festival for ny poesi 2014 går av stabelen neste helg. De legger ut .pdf-er av samtalebøkene som utgjør festivalens katalog i disse dager - for eksempel mellom Tomas Espedal og Cathrine Strøm som du finner her.
• Et langt essay om Don DeLillos Underworld og hvorfor James Wood tar feil om denne boka, av Garth Risk Hallberg på The Quarterly Conversation.
• James Wood har skrevet om Bohumil Hrabal i LRB. Damm forlag gav ut et par av Hrabals bøker på norsk på midten av 90-tallet - de er svært fornøyelig lesning.
• Bjørn Stærk skriver bra om teknologi, Snowden og NSA i Aftenposten.

Mandagslenker

• Som noe hentet fra Christopher Nielsens epos Weltschmerz: tatoverte Mikke Mus-fans går i flokk i Disneyland.
• I 1984 satte Infocom (den legendariske) Steve Meretzky sammen med (den enda mer legendariske) Douglas Adams, og de lagde det klassiske (og sykt vanskelige) teksteventyret The Hitchhikers Guide to the Galaxy, basert på radioshowet (og boka). BBC har laget en 30-års jubbileumsversjon som kan spilles gratis på nettet. Den er, så vidt jeg kan bedømme, trofast mot originalen. Et stykke dataspillhistorie.
• Nenad Pejic skriver interessant om likhetene mellom Putin og Milosevic.

Tarjei Vessas' debutantpris

I går ble det for første gang presentert en nominasjonsliste til Tarjei Vesaas debutantpris - noe det synes å være stor enighet om at er en god idé. På den måten skaper man mer spenning i forkant og gir flere debutanter oppmerksomhet.

Roskva Koritzinsky - Her inne et sted
Gine Cornelia Pedersen - Null
Victoria Kjelland - I lyngen

Hhv. noveller, roman og kortprosa.

Elefantfabrikken holder en knapp på at Koritzinsky tar med prisen hjem i løpet av helga - den deles ut på søndag, under Forfatterforeningens årsmøte.

Søndagslenker

• Victor Malm har skrevet om True Detective i Expressen, og peker på noen av de samme tingene som jeg gjorde i gårsdagens innlegg, men ender opp med å mene at det platte og klisjéfylte fungerer.
• Edwin Turner på biblioklept har også skrevet om True Detective mm.
• Den franske kortfilmen Opressed Majority benytter det man muligens kan kalle «Brantenberg-grepet» (etter Gerd Brantenbergs roman Egalias døtre) og bytter om på de vante kjønnsrollene for å få frem et retorisk poeng. Elegant gjort. Jeg kom på den fordi det var 8. mars i går, men den er nøyaktig like relevant en hvilken som helst annen av årets dager.

6 punkter om True Detective

1. Svært hypet krimserie fra HBO, allerede av enkelte utropt til «tidenes beste TV-serie». Sesong 1 er snart ferdig (7 av 8 episoder er sluppet). Jeg har dermed ikke sett finaleepisoden i det dette skrives. Den har allerede en lang artikkel på Wikipedia.

2. Det er en ganske vanlig krimserie som lener seg sterkt på sjangerens konvensjoner og klisjeer. Det er mulig å hevde at den «leker» med klisjeene, og det er nok til en viss grad sant,det er helt klart en serie som har en ganske stor grad av selvbevissthet. Samtidig dukker det opp både fortellermessige og visuelle klisjeer som virker fullstendig ureflektert innlemmet som en del av verket. To eksempler kan nevnes: den ene hovedpersonens kjederøyking, som er blitt Hollywoodsk for «mørke sider», eller research-scenene der hovedpersonene står inne i overfylte biblioteker og poserer i montasjesekvenser på ulikt vis mens de alternerer mellom tenksom lesing og febrilsk og inspirert blaing.

3. Mathew McConaughey spiller den brilliante detektiven med den mørke og konfliktfylte sjelen, Rust Cohle. Han sover ikke om natten. Han er «nihilist» på en måte som svært ofte høres ut som en 20-år gammel exphilstudent som har lest litt Nietszche og gjerne vil forelese om det på nachspiel. Innimellom holder han foredrag om livets meningsløshet etc.

4. Konspirasjonsteorier er utrolig kjedelig. Helt siden X-files, kanskje før det og, Twin Peaks? Det er den late tv-serieforfatterens krykke, fordi det kan benytte til å lenke sammen usammenhengende plotelementer etterhvert som man trenger det. Kast en masse drit på veggen, se hva som sitter fast, og sa bruker du konspirasjonsteoritegnestiften til å tegne et mønster som binder det sammen. Før var det gud som styrte alt, nå er det de hemmelige konspiratørene. Et av de elementene som hever The Wire langt over True Detective er at de aldri lar seg friste til å forklare samfunnets ondskap som noe som er styrt og villet av en liten, nærmest allmektig gruppe, men snarere som et resultat av en uoverskulig rekke av inkompetanse, smålighet, korrupsjon, latskap og grådighet.

5. Jeg vet ikke. Det er absolutt en underholdende serie, der både manus, regi, set-design og skuespill er svært godt håndtverk. Det er både morsomme og sjokkerende scener, og jeg har ikke kjedet meg under en eneste av de så langt syv episodene jeg har sett. Det er en lang actionsekvens i episode fire (eller var det fem?), som er noe av det mest intense jeg har sett i en tv-serie noensinne. Samspillet mellom McConaughety og Harrelson er tidvis veldig godt, med noen fiffige og morsomme dialoger (selv om det omtrent like ofte tipper over og blir innholdsløst ordgyteri). Det føles ikke som bortkastet tid å se denne serien. Men det føles heller ikke spesielt nødvendig.

6. True Detective skal være en «antologi-serie», noe som betyr at hver sesong skal være en avsluttende fortelling med nye personer etc. Det blir interessant å se om man klarer å holde seg til dette, eller om de to hovedrolleinnehavernes popularitet og innblanding som executive producers, samt særlig Rust Cohles popularitet, gjør om man er i stand til å droppe disse karakterene helt og starte fra scratch igjen. Min spådom er at man ikke gjør det, og at sesong 2 av True Detective kommer til å bli betraktelig dårligere.

Årets litteraturkritiker

Bernhard Ellefsen har fått prisen som Årets litteraturkritiker 2014 – vel fortjent. Selv skrev jeg i et innlegg fra 31. desember i fjor at «Fremst av dem [kritikere i Morgenbladet] er Bernhard Ellefsen, som i 2013 har tatt et steg opp og nå virkelig må regnes blant norges skarpeste og mest interessante kritikere.»

Onsdagslenker

• Situasjonen i Ukraina akkurat nå er skremmende og kaotisk. Den enkeltartikkelen jeg har hatt størst umiddelbart utbytte av å lese, i den forstand at jeg føler at forsår mer av hva som foregår - og hvorfor - etter å ha lest den, er overraskende nok publisert av tidsskriftet n+1, som jeg tenker på som et litteraturtidsskrift, selv om det riktignok står at det handler om «politcs, litterature and culture» på nettsidene. Les og lær: Ukraine, Putin and the West.
• Yahya Hassan har vært i Kiev og skrevet et dikt om det.
• Et blogginlegg på Geelmuyden Kieses nettside som handler om ... ja, det er vanskelig å beskrive, eller forstå, men det er et hysterisk morsomt tilfelle av et menneske som tror det kommuniserer noe viktig samtidig som det bare produserer vrøvl. The Crazy Ones, indeed.

Borges

Litteratur på Blå har invitert meg med på arrangementet Møter med labyrinter: En samtale om å lese Borges tirsdag 11.2. Der skal jeg, sammen med Hilde Østby, Simen Hagerup og ordstyrer Eirik Bergesen Dalen prate om Jorge Luis Borges. Det har potensiale til å bli en veldig interessant seanse, enten man er belest i Borges verden eller bare er nysgjerrig. Kom om du kan.

Søndagslenker

• Tre nye dikt av Sapfo er oppdaget!
• Fjodor Dostojevskij var en avansert drodler!
• Therese Tungens grundige lesning av Ingvild H. Rishøis forfatterskap fra Vagant 3/13 er vel verdt å lese, på samme måte som Rishøi selv er verdt å lese.
• Svenske Athena Farrokhzad har noen interessante betraktninger rundt danske Yahya Hassans selvtitulerte bok i Aftonbladet.

Ingen drømmer om Oslo

Novellesamlingen Ingen drømmer om Oslo av ble utgitt i februar 2014. Den består av 10 noveller som er ganske ulike, men som alle foregår i Oslo, og de fleste av dem handler om en eller annen form for krise eller katastrofe; den være seg stor eller liten.

Boka har fått flere gode kritikker og omtaler (se nedenfor). Noe av det hyggeligste var at Hans Herbjørnsrud ringte redaktøren min en fredagskveld for å skryte av boka, og sa at det var noe av det beste han hadde lest av en ny norsk novelleforfatter på mange år.


(Denne blogposten har blitt oppdatert i flere omganger.)

Les den første novellen på Issuu


Baksideteksten:

Oslo før, etter og under katastrofen. Tilforlatelige, såre og nære noveller om både det forunderlige og det hverdagslige.

En ung mann treffer en amerikansk superkjendis i en bakgård ved Youngstorget. En gatehund fra Budapest lager problemer på Alexander Kiellands plass. Ei ung jente på Frogner er lei av sin hasjrøykende kjæreste, drar på byen og møter en gutt som tryller.
Novellene i "Ingen drømmer om Oslo" går fra det hverdagslige og gjenkjennelige til det absurde og utrolige. Menneskene lever livet sitt på en skjør skorpe av normalitet, men skorpen truer hele tiden med å sprekke. Og det som ikke skal skje, kan plutselig finne sted.

Det finnes millioner av historier i denne byen, dette er ti av dem.

Den første anmeldelsen kom i Klassekampens Bokmagasin lørdag 1. februar 2014, og ble gjort av deres hovedanmelder Tom Egil Hverven. Han skrev blant annet:  

Allerede bok nummer to av Ola Jostein Jørgensen har så stor spennvidde at forfatteren er verd å merke seg [...] I stedet for at de høye ambisjonene avslører Jørgensen som for fersk i faget, viser «Ingen drømmer om Oslo» en forfatter som evner å strekke seg etter det beste. [...] Jeg har særlig sans for to som handler om unge mennesker på byen. Trine i ‘Alle liker å bli lurt’ kan takke flaks og gode venner for at det ikke går helt galt idet hun drikker blandinger uten å kjenne innholdet. Den andre byturen – ‘Som om det ikke betydde noe’ – har en spektakulær ingrediens, skuespilleren Natalie Portman («Black Swan»). Her og i flere av de andre gode novellene boltrer Ola Jostein Jørgensen seg med ulike tidsplan og kulturelle klisjéer på en måte som hever boka. Det gir assosiasjoner til filmer som «Oslo, 31. august» og «Som du ser meg». Og høyere kan jeg knapt vurdere nye historier om Oslo.

Petter Fløttum anmeldte boka i Universitas:

Det er et ambisiøst prosjekt å skulle fange en by på 150 sider. Det kanskje største aberet i Ingen Drømmer om Oslo er at enkelthistoriene står sterkere hver for seg enn sammen. Oslos sjel ligger ikke mellom sidene i Jørgensens andre bok, men samlinga drar likevel leseren i retningen den vil, fordi novellene hver for seg står sterkt nok. 
Les gjerne Ingen drømmer om Oslo, men ikke i ett jafs. Ta ei novelle av gangen, hold på den og glem at de andre eksisterer mens du holder på. Det fortjener de fleste av dem. 


I VG skrev Brynjulf Jung Tjønn mye fint om boka:

Forfatteren er best i de mer realistiske tekstene. Og det er disse jeg føler er skrevet til akkurat meg. Kanskje fordi jeg og forfatteren er på samme alder og har samme Oslo-bakgrunn: Vi har flyttet til hovedstaden for å studere og blitt boende.
Jeg føler meg truffet når en hollandsk forfatter forsøker å beskrive Oslos sjel og spør høyt på et utested: «Hvor mange av dere er opprinnelig fra Oslo?»

Jeg kan også kjenne meg igjen i den unge mannens desperate ønske om å heve seg over det middelmådige i avslutningsnovellen «En kjærlighetshistorie».
Han er også en tilflytter og har etter ti år gradvis skjønt at han elsker hovedstaden. Derfor vil han fotografere unike øyeblikk som skal vise hans kjærlighet til byen. Men følelsen av maktesløshet tar overhånd da han innser at han ikke har kunstnerisk talent nok.
De beste novellene i «Ingen drømmer om Oslo» viser at Jørgensen har massevis av talent.

Jan Askelund i Stavanger Aftenblad, som var den kritikeren som gav Klassikeren den mest rosende anmeldelsen av alle, er også den eneste personen jeg vet om som mener at debutromanen min var en bedre bok, og begynte sin anmeldelse slik:

Med den lekne, finurlige og smålærde debutromanen «Klassikeren» la Ola Jostein Jørgensen
(1977) i 2011 listen høyt for et videre forfatterskap, som i år fortsetter i novellens mindre – men
ikke mindre krevende - format. Bare i noen få av disse de ti novellene skriver han seg opp til
det samme narrative nivået av umiddelbart gjenkjennelig hverdagsrealisme kombinert med illusjonsmakeri som gjorde debutromanen til en sjeldenhet.

I Vårt Land skrev Kjell-Richard Landaasen følgende:

Uansett har Jørgensen framtiden for seg - blant annet fordi det finnes en sympatisk godhet i flere av novellene. Uten å avsløre for mye kan man vel si at en og annen historie kan synke ned i stadig større mørke og frustrasjon, men så kommer dette lille, menneskelige, dagligdagse glimtet, den unnseelige bevegelsen, som vender situasjonen til det gode.

En omtale på bloggen Stjernekast, som bla. skriver: Raskt lest og en fin leseropplevelse. Jeg liker noveller og jeg liker Ola Jostein Jørgensen. [...] De som er enkle på en god måte minner meg om Etgar Keret. Det skal ikke undervurderes fordi jeg elsker Etgar Keret.

En omtale på Mathea B sin blogg.

En skolebibliotekar på F21 (hva nå det er) skriver Dette er en perle av en novellesamling jeg ønsket hadde ennå flere historier og som jeg anbefaler på det varmeste for alle elever og lærere her på F21.

En bibliotekar i Trondheim skriver bl.a. Alt dette gjør at boka blir en frisk og spennende samling historier fra vår egen tid. En novellesamling som også passer godt for unge lesere.

På Goodreads har signaturen Sophia B skrevet These short-stories capture that spirit in such a lovely way, both the Oslo before and after the terrorist-attack of 22/7-11. Like Oslo this book is not perfect but it captures the quirky and queer mosaic Oslo is.


Radio Novas programpost Skumma kultur intervjuet meg, og lagde også en nettsak med et lite lydklipp der jeg leser fra boka.
Kjøp boka f.eks. hos Audiatur.

Boka kan også lånes i eBokBib-appen (avhengig av hvilket bibliotek du tilhører).

Arts and Letters

Min gode kollega Arild tipset meg om nettsiden Arts & Letters Daily, som virker som et helt strålende sted for å holde seg oppdatert på bokutgivelser og idédebatt i den engelskspråklige verden.

Erlend Loe - Stille dager i Mixing Part

Er det rart teateret stagnerer og sliter? Under slike forhold er det forbløffense at det i det hele tatt skapes anstendig teater en gang i blant. Men så skal det jo heller ikke være lett. Teater skal gjøre vondt. Skal først og fremst gjøre vondt. Det skal være vondt for skaperen, for formidleren og ikke minst for mottakeren. Hvis det bare i ett av leddene gjør godt, så er det ikke teater. Da er det bare en simpel sceneoppsetning. Gjorde det vondt? Det burde være kontrollspøsrmålet til alle som kommer ut av en teatersal. Teateret burde regelrett betale folk for å stå utenfor og stille dette spørsmålet til de som kommer ut etter forestilling. Og banke dem opp etterpå. Da hadde man fått skilt ut bermen, de som kom for å drikke hvitvin og vise frem sølvrevpelsen. Bort med dem.

s. 133

Søndagslenker

• En svenske skriver fine ting om siste nummer av Bokvennen Litterært Magasin.
• Den nye kulturministeren kom for en stund siden med noen usedvanlig fornøyelige ideer om hva norske bokhandlere kunne gjøre annerledes. Det aktuelle tekststykket befinner seg nederst i artikkelen som er linket til, og uttalelsene er så bisarre i sin blanding av kunnskapsløshet og nedlatenhet at jeg har kunnet lese dem om igjen og om igjen over en periode på flere uker og stadig fornye den vantro latteren.
• Olav Løkken Reisop har skrevet et essay i Dagbladet om høstens mange essayutgivelser.

Liste #37 (forfattere jeg har lest for lite av (utvalg))

1. Kjartan Fløgstad
2. J. M. Coetzee
3. Sara Stridsberg

Norli Universitetsgata på slaktebenken

I dagens Klassekampen snakker jeg om de voldsomme kuttene i staben i Norli Unviersitetsgata, og hva det vil bety for kvaliteten på bokhandelen som i snart 130 år har vært en av norges største og beste.

Kurt Vonnegut om kjærlighetshistorier og fortellingens mekanismer

INTERVIEWER

Let’s talk about the women in your books.

VONNEGUT

There aren’t any. No real women, no love.

INTERVIEWER

Is this worth expounding upon?

VONNEGUT

It’s a mechanical problem. So much of what happens in storytelling is mechanical, has to do with the technical problems of how to make a story work. Cowboy stories and policeman stories end in shoot-outs, for example, because shoot-outs are the most reliable mechanisms for making such stories end. There is nothing like death to say what is always such an artificial thing to say: “The end.” I try to keep deep love out of my stories because, once that particular subject comes up, it is almost impossible to talk about anything else. Readers don’t want to hear about anything else. They go gaga about love. If a lover in a story wins his true love, that’s the end of the tale, even if World War III is about to begin, and the sky is black with flying saucers.

INTERVIEWER

So you keep love out.

VONNEGUT

I have other things I want to talk about. Ralph Ellison did the same thing in Invisible Man. If the hero in that magnificent book had found somebody worth loving, somebody who was crazy about him, that would have been the end of the story. Céline did the same thing in Journey to the End of Night: he excluded the possibility of true and final love—so that the story could go on and on and on.

INTERVIEWER

Not many writers talk about the mechanics of stories.

VONNEGUT

I am such a barbarous technocrat that I believe they can be tinkered with like Model T Fords.

INTERVIEWER

To what end?

VONNEGUT

To give the reader pleasure.


Fra The Paris Review, The Art of Fition No. 64

Leser nå:

Den nye tidsskriftet Beijing Trondheim, fra det nystartede forlaget Beijing Trondheim, som består av forfatterne Rune F. Hjemås og Mathias R. Samuelssen. Inneholder bl.a. et interessant intervju med redaskjonen i LUJ.

Arne Melbergs Essayet, en svært god antologi over det litterære essayet, med lærde introduksjoner av redaktøren. En gullgruve.

Susanne Christensens Den ulne avantgarde, essays, anmeldelser, tekster etc. fra mange års virksomhet. Denne har jeg lest i mange ganger før, men den er en slik bok man aldri blir ferdig med.

Angell 2002, et festskrift til Olav Angell i anledning 70-års-dagen. Angell er litt av en type.

Henning Hagerups Vinternotater, som jeg også har lest mange ganger før - litt her og litt der. Har blitt kalt den beste essaysamlingen gitt ut på norsk. Det er ikke umulig at det stemmer. Også en bok man av den typen man aldri blir ferdig med, selv om Hagerup er en helt annerledes kritiker og skribent enn Christensen. Det de har felles er kanskje at begge tar både litteraturen og kritikergjerningen på intenst alvor.

Olav Angell - Oslo i skumring

Regnet og høstens stormer sender deg inn på Deichman. Inne på barneavdelingen er det lunt og lyst. Du er velkommen. Rundt deg har du bøker og vennlige bibliotekarer. Nå som du kan lese, er du besatt av bøker. Du tenker på bøker dag og natt. Det er som om du har oppdaget et berg av karameller du aldri før har visst om. Alt er fristende, alt kan leses og alt smaker. Det er bare å forsyne seg, du kan aldri få nok. Og når du står på gulvet i utlånsavdelingen og ser på hyllene rundt deg, blir du svimmel av lykke og tenker: Alt dette er mitt! Alt dette skal jeg lese! Du liker å gå bort til hyllene og ta ut en bok, åpne den og se hva den heter, hva den skal fortelle deg. Du liker å stryke fingrene bortover papiret og se på de vakre bokstavene som blir til nye ord. Den første boken du låner er en bok om en katt, Sølvfaks av Gabriel Scott. Den kan du få låne i tre uker. Du er så redd for at du ikke skal greie fristen, at du begynner med det samme du kommer hjem. Og så leser du den ut på to timer.

s. 82

Noen David Foster Wallace-relaterte linker som jeg ikke har rukket å se så nøye på men som jeg fant i dag mens jeg egentlig lette etter helt andre ting og som jeg legger her slik at jeg har dem samlet til senere

Studies in the Novel #3/2012

En professor som ikke skjønner hva som er greia med Infinite Jest

The Paris Review om Karen Greens nye bok.

Et langt akademisk essay om DFW av Lee Konstantinou

Første nyttårsdagslenker

• Edwin Turner på biblioklept har skrevet noen tanker om hvorfor det er en dårlig idé filmatisere David Lipskys bok om David Foster Wallace.
• Et intervju med Art Spiegelman, av en dame med det usannsynlige navnet Molly Crabapple på Vice.
• James Wood lister opp sine favorittbøker fra 2013 på Page-Turner.
• Prospect fortsetter sin fine serie Critical Thinking, denne gangen snakker de med Daniel Mendelsohn.
• I Dagbladet har Fredrik Wandrup laget en fin liste med anbefalinger fra årets oversatte klassikere.