Noen korte notater om (eldre) fantasy-litteratur

• Michael Moorcock, den britiske sci-fi/fantasy-forfatteren som har skrevet 80 bøker eller noe sånt, en så vanvittig produksjon at selv de mest ihuga fansene hans neppe har lest alt sammen, men som er aller mest kjent for (så vidt jeg vet) bøkene/historiene om Elric av Melniboné, en nihilistisk, deprimert døende albinokriger med et intelligent magisk sverd. Jeg har hatt en samling med de første historiene Moorcock skrev om Elric (på midten av 60-tallet) stående i hylla i mange år, men har ikke begynt å lese dem ordentlig før nå. Det er ganske artige greier, med enorme mengder patos og eksistensiell angst.

• Jack Vance – også en av fantasy-litteraturens Grand Old Men. Han har jeg forsøkt å lese noe av tidligere en gang, men nå lånte en antologi på Deichmanske med «de beste» fortellingene hans fra hele forfatterskapet – og sovnet etter å ha lest bare ganske få sider. Også dette en historie fra 60-tallet, for øvrig.

• I motsetning til dagens fantasy-litteratur, som ser ut til å nesten utelukkende bestå av lange romaner på 500 sider eller mer som er kjedet sammen i rekker på 3 - 6 - 9 - 15 bøker eller mer, og hvor det man kaller «world building» og det å kunne skrive formelpreget action er langt viktigere egenskaper for forfatterne enn å være særlig gode til å skrive, så dreide fantasy seg på 60-tallet og bakover (så vidt jeg vet, jeg er overhodet ingen ekspert) om korte historier trykket i blader, ofte med hovedpersoner som går igjen, men episodisk, ofte ikke-kronologisk. Det betyr for det første at det er langt mer overkommelig å lese dem, fordi du får en avrundet historie på 20 sider eller så, uten alle de såpe-opera-taktikkene den moderne fantasy-litteraturen bruker for å strekke ut fablene sine over tusenvis av sider.

• Lengden på fortellingene gjør også automatisk noe med tematikken – de kortere historiene handler mer om personligheter og personer enn om å redde verden, for eksempel. De er også, i hvert fall de beste, veldig mye bedre som ren prosa enn alt jeg har sett av de nyere fantasy-forfatterne. 

• Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med denne tankerekken, det over er ikke akkurat veldig dype innsikter eller noe. Fra et sjangerteoretisk standpunkt ville det være interessant å se på hvilke grunner det er til at fantasy har endret seg så radikalt i publiseringsmåte, jeg vil tro det i stor grad har å gjøre med godeste Tolkien og Ringenes herre, som både i lengde og verdens-bygging satte en viss standard som svært mange etterfølgere ivrig har kastet seg på, kombinert med den åpenbare komersielle serie-tankegangen der det å hekte noen på en føljetong vil fremstå som et attraktivt mål. 

Noen tanker om Guds Barn av Lars Petter Sveen

1. Akkurat som det finnes mange grunner til å lese, finnes det mange måter å verdsette en bok på. For folk som skriver finnes det to måter som er direkte relatert til skrivingen. Den ene er tanken «Dette skulle jeg ønske jeg hadde skrevet selv» og den andre er når det man leser setter i gang et fyrverkeri av ideer som gir en voldsomt lyst til å skrive selv. 

2. Lars Petter Sveens roman Guds barn er en bok som trigger begge disse impulsene hos meg.

2a. I tillegg setter jeg den høyt av en lang rekke andre årsaker og; det er rett og slett en svært god og original bok vi har med å gjøre, og alle de gode anmeldelsene som den har fått er høyst berettiget. 

3. Slik ser den ut

 

Omslaget er laget av Aud Gloppen i Blæst, og boka bruker den fine skrifttypen Whitman.

4. Guds barn er en roman som foregår på Jesu tid. Den består av en rekke relativt uavhengige fortellinger, men der en del personer går igjen i de ulike fortellingene. Jesus er bare en biperson, og det er de andre kjente bibelske skikkelsene også, Sveen har skapt et eget sett med karakterer som befolker fortellingene. 

5. Dette er et av de originale trekkene ved boka. Det finnes svært mange eksempler på skjønlitteratur som tar utgangspunkt i bibelfortellingene; to av mine favoritter er Thomas Manns langnovelle Loven og Karl Ove Knausgårds roman En tid for alt. Men det disse, og de aller fleste andre eksemplene på bibelinspirert litteratur gjør, er at de tar utgangspunkt i de kjente personene og fortellingene og bygger disse ut; gjenforteller dem, utvider, men alltid med en basis i det vi allerede kjenner. Sveen lager i stedet egne historier, men som foregår i et kjent univers.

6. Jeg kan ikke bedømme hvor troverdig fortellingene er, men jeg vet at Sveen har gjort en del research og at flere teologer har lest gjennom manus. Fremstillingen av livet og omgivelsene virker på meg å være relativt «autentiske», i hvert fall troverdige innenfor fiksjonens rammer. Personenes tanker og følelser er derimot langt mer moderne og nåtidige, slik jeg bedømmer det – dette er strengt tatt nåtidsmennesker som baler med nåtidsproblemer i en historisk setting. Det er, sånn sett, mer av en samtidsroman enn en historisk roman. 

7. Det at det ikke er en historisk roman i noen streng forstand gjør den langt mer interessant. Historiske romaner er som regel dritkjedelige, de stiller i samme bås som krim og fantasy: sjangere som er kreativt og litterært døde på grunn av alle de ikke-litterære kravene som stilles for å oppfylle sjangerkravene. De to ovennevnte eksemplene - Thomas Mann og Karl Ove Knausgårds bibel-inspirerte tekster stiller begge for øvrig i samme kategori - det er fortellinger som handler om vår samtid minst like mye eller mer enn de handler om det bibelske.

8. Sveen har tidligere skrevet den prisvinnende novellesalingen Køyre frå Fræna og romanen Eg kjem tilbake, som begge er gode, delvis meget gode, og absolutt verdt å lese, men med Guds barn har han tatt et langt steg opp og frem som forfatter. 

9. Ikke alle fortellingene i boka er like sterke. De beste av dem er gjerne de som foregår lengst vekk fra det bibelske forelegget – hver gang vi nærmer oss Jesus og hans disipler er det som om forfatteren holder litt igjen, og historiene blir svakere, blekere. Den aller beste av dem, etter mitt skjønn, handler om en gjeng gatebarn som bor i Jerusalem; de har en konflikt gående med en annen gjeng gatebarn som holder til ved tempelet, og handlingen og utfallet er både brutal og hjerteskjærende. Andre fortellinger jeg liker er de om en romersk soldat, som både danner innledning og avslutning på boken – først er han med å drepe alle nyfødte guttebarn på ordre fra Herodes, og i slutten av boka treffer vi ham igjen som pensjonert soldat som filosoferer over livet sitt på en strand. Også fortellingene som dreier seg om en gjeng med leiesoldater/landveisrøvere er sterke.

10. Djevelen dukker opp hele tiden. Han har noen mantraer han bruker om seg selv: «Eg er den som held seg i skuggen mens lyset fell ein annan stad», og «Eg kan ikkje sjå, men eg ser mykje». Særlig den første seningen, om lyset og skyggen, går igjen mange ganger, jeg tror kanskje i samtlige av fortellingene, i hvert fall nesten alle. Det er en god setning, og et av temaene i boka, en av ideene som denne djevelen fremfører, er at ondskap ikke egentlig er en ting i seg selv, det er mer en unnlatelse, et fravær. Litterært sett er gjentagelsen først fruktbar, deretter lett enerverende: poenget hamres liksom inn, det blir for overtydelig, setningen hadde vært sterkere om den hadde blitt brukt færre ganger. 

11. Et lite utdrag, fra starten på den fjerde fortellinga, som deler tittel med boka, «Guds barn»:

 Bror min, Joram, heldt hendene mot meg og sa er det ikkje ein fin farge, og eg nikka og sa ja. Fingrane hans glinsa, han stilte meg alle slags spørsmål. Ruben pesa og sparka i dei vi nettopp hadde drepe. Eg vente meg mot Nadab. Han sto berre og såg på. Joram, raud på armane, raud i ansiktet, vart stille.

 Nadab, sa eg, men Nadab svara ikkje, stirde berre på dei som låg på bakken.

 Nadab, sa eg igjen, og no så Nadab på meg. Han blunka. I det fallande dagslyset lét det til å komme eit svakt skin frå den belike, kvite huda hans. Det raude håret og skjegget fekk han nesten til å gløde. Joram begynte å snakke igjen, det rann sveitte og blod frå dei døde ned panna og kinna hans. Eg bad han vere stille. 

 Nadab, sa eg, kvifor tek du ikkje del.

 Det er ikkje rett, mumla han, eg sa eg ikkje ville drepe meir.

 Rett, sa Ruben, som òg hadde stansa og no stod i ro. Ikkje rett, heldt han fram, kva snakkar du om?

 Eg skulle ikkje ha gjort dette, vi burde ikkje ha gjort dette, sa Nadab, vi lova å følgje dei heilt fram til Jerusalem.

 Ingen fortel oss kva vi skal gjere, sa Ruben, eg er dritlei av å vere leigesoldat for dei rike. Han spytta og prøvde å tørke alt av seg. Han var så høg, han verka som eit framandt, storvakse dyr som ikkje visste korleis det skulle gjere seg reint. 

12. Boka er foreløpig solgt for oversettelse til dansk og engelsk (USA), og jeg tipper at det kommer til å komme flere utenlandssalg; det er i så fall høyst fortjent. 

Lenker, november

• En novelle av Jan Grue har blitt oversatt til engelsk i tidsskriftet Asymptote: The Minotaur
• James Wood skriver i The New Yorker om den ukjente australske forfatteren Elizabeth Harrower; en interessant historie.
• Kristine Kleppo på bloggen Marker i neon har samlet et lite knippe sitater av Athena Farrokzhad, fra en opptreden på Litteratur å Blå tidligere i høst.
• Thomas Lundbo skriver en fin liten introduksjon til Houellebecq som gjesteblogger på Forlagsliv

Det er kommet en ny baby-elefant inn i elefantfamilien, og dermed er produksjonen i selve fabrikken pt. gått noe ned. Men det er ikke snakk om noen nedleggelse, bare en midlertidig senking av aktivitetsnivået.

Nobelprisen i litteratur 2014 (løst og fast)

I morgen klokka 13 får vi vite hvem som får årets Nobelpris i litteratur. Jeg blir overrasket hvert eneste år over hvor spennende jeg faktisk synes det er. Priser generelt er ganske stas, og Nobelprisen er selvfølgelig helt i særklasse. Og halve moroa består selvfølgelig i å spekulere på forhånd og diskutere hvem som burde få den, hvem som absolutt ikke burde få den og så videre og så videre.

Ladbrokes tar i mot veddemål og fører en stadig oppdatert oddsliste.

1. Nobelprisen i litteratur er ikke en popularitetskonkuranse. Argumenter av typen «Hen er en utrolig mye lest og folkekjær forfatter» er irrelevante.

2. Haruki Murakami kommer aldri til å få Nobelprisen. Ikke Bob Dylan eller Umberto Eco heller. Elefantfabrikken er (eller har vært) glad i alle disse tre, men ingen av dem har nobelprisvinnernivå på det de skriver. Andre navn på lista som det åpenbart bare er ønsketenking at skal få prisen: John le Carré, Milan Kundera, Salman Rushdie.

3. Svetlana Aleksijevitsj er min favoritt i år, av de forfatterne jeg har lest og som ligger høyt oppe på de ulike tipslistene. Jeg har også i mange år holdt en knapp på Philip Roth, men han har jeg egentlig gitt opp å tro at skal få den. Når jeg tenker meg om er jeg ikke lenger like sikker på at han faktisk er god nok til at han virkelig fortjener den?

4. Når jeg ser på lista blir jeg slått av hvor mange presumptivt gode forfattere jeg ikke har lest. Det er også flere navn på lista jeg ikke kan huske å hørt før i det hele tatt. Patrick Modiano? Darcia Marain? Karel Schoema? Juan Goytisol? Ingen av disse ringer så mye som en eneste liten bjelle. Før syntes jeg det var litt forstyrrende, fordi jeg tenkte jeg burde ha i hvert fall litt oversikt over hvem som var aktuelle, men nå tenker jeg at det er fint: det finnes fantastiske forfattere der ute som gjenstår for meg å oppdage.

Flere strøtanker om Fugletribunalet

(del 1 av strøtankene om denne boka finner du her)

15. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er mye lettere å si hvorfor man ikke liker en bok enn å si hvorfor man liker den.

16. I Dagens Næringsliv på lørdag snakket Hilde Nagell (dagens intervjuobjekt) i spalten På nattbordet (den skrives vel, tror jeg, av Bjørn Gabrielsen?) om Ravatns bok, mer spesifikt om slutten. Det er interessant å notere seg at det tydeligvis er delte meninger om dennes vellykkethet.

17. Man bør komme med et utdrag når man skriver om en bok. Ofte markerer jeg spesielt gode avsnitt eller minneverdige setninger med blyant mens jeg leser, men i Fugletribunalet har jeg ingen slike. Det kan være tilfeldig, men det kan også bety at dette er en bok der det interessante ikke først og fremst skjer på setningsnivå, men snarere på handlingsnivå, og i det personpsykologiske. Ravatn skriver godt, men ikke spektakulært godt, jeg tror det vil være riktig å si at hun befinner seg innenfor den øvre skiktet av det man kan kalle norsk normalprosa.

18. Det ovenstående høres ut som en diss; slik er det ikke ment.

19. Fra side 43: Morgonvinden bles varmt mot meg då eg sette opp verandadøra etter frukost. Mens han var på arbeidsrommet sitt, gjekk eg ut i reiskapshuset og bar fram gamle potter. Fylte ei og ei med jord og gjekk med dei bort til verandaen. Planta krydderurtene ut i pottene og plasserte dei i ly for vinden. Timian, rosmarin, estragon. Persille og løpstikke. Etterpå gjekk eg ned trappa mot brygga. Halvvegs i trappa såg eg at han sat på brygga, på trappa til naustet, halvt vendt frå meg. Eg stansa, forstod ikkje korleis han hadde kome seg forbi meg utan at eg hadde merka det. Eg skulle til å snu, men i det same vrei han hovudet mot meg, og eg hadde ikkje anna val enn å fortsetje nedover og late som ingenting, med stigande nervøsitet.

20. Ravatn opererer ikke i særlig grad med ulike stilregistere. Allikvel har den variasjoner, der den veksler mellom Allis og Bagges (ofte haltende) dialoger, referater fra Allis tanker og konkrete beskrivelser av hva hun gjør som hushjelp og gartner - disse tre nivåene veksler hele boka igjennom. Sammen med de korte kapitlene gir dette en svært lettlest bok, nesten friksjonsfri, med mulig unntak av den før nevnte avslutningen, som skurret. Fortsatt usikker på hvorvidt dette avsluttende skurret er av det gode.

21. Omslaget er meget fint, og ser slik ut:

22. Fugler er et gjentagende motiv i boka, de dukker opp både konkret og i drømmer. En av de aller fineste og merkeligste sekvensene kommer ganske tidlig i fortellingen, der Bagge forteller om da han ble dratt ut i skogen om natten og stilt opp foran et tribunal av mennesker iført fuglemasker; Allis tror først han snakker om en virkelig hendelse, men det er en drøm han gjenforteller.

23. Debutromanen til Ravatn, Veke 53, står i bokhylla og venter, den skal definitivt leses. For et par uker siden ga hun ut nok en bok med oppsamlede artikler fra Dag & Tid, denne gangen under tittelen Operasjon sjølvdisiplin, som lanseres som en selvhjelpsbok for folk som ikke liker selvhjelpsbøker - med andre ord er vi tilbake i underfundig skråblikkland. Deremd styrer jeg unna den, men når hun kommer tilbake med, unnskyld uttrykket, en ordentlig bok, så kommer jeg til å være lydhør. Ravatn er en dyktig håndverker, har et skarpt blikk for menneskelig skjørhet og er definitivt en forfatter det skal bli interessant å se hvordan forvalter sitt ikke ubetydelige talent.

Typografisk irritasjon

Her er et bilde fra bokhylla hjemme.

Mellom Fielding og Flaubert ser vi Helga Flatlands (meget gode) trilogi om ei bygd i Telemark der tre av de unge guttene dro til Afghanistan og kom tilbake i kister.

Men hvorfor, hvorfor, hvorfor har man på den tredje og siste boka ikke brukt samme typografiske oppsett på ryggen som på de to første?

Det spør jeg meg om, der jeg står en kveld og kikker i hylla og lurer på hvilken bok jeg skal starte på nå.

Løse notater til et innlegg om bokåret 2013 #2

• På kritikerfronten: det er svært synd at Ane Farsethås ikke lenger anmelder særlig mange bøker, men Morgenbladet har heldigvis flere andre dyktige kritikere i stallen. Fremst av dem er Bernhard Ellefsen, som i 2013 har tatt et steg opp og nå virkelig må regnes blant norges skarpeste og mest interessante kritikere. 

• Likevel befester Klasssekampens Bokmagasin seg i år ytterligere som den klart viktigste arenaen å følge med på for den som er opptatt av litteratur.

• Gode bøker av året, ut over de allerede nevnte: Linn Rottem, Nina Lykke, Helga Flatland, Roskva Koritzinsky.(Her har jeg glemt en hel del, banna bein.)

• Tanke: hvorfor er andelen virkelig dårlige utgivelser så mye høyere innenfor romassjangeren enn andre sjangere (essays, lyrikk, noveller)? (Ingen vits i å utdype, svaret er selvinnlysende). 

• Lett skuffende bøker av året: Joakim Kjørsvik, Dag Solstad. Av helt forskjellige grunner (utdyp).

Løse notater til et innlegg om bokåret 2013 #1

• Det har vært et svært godt år for essaysjangeren. Jan Erik Vold, Jan Kjærstad, Geir Gulliksen, Karl Ove Knausgård, Esepen Stueland, Vigdis Hjorth, Kari Løvaas, samt Arild Melbergs store antologi om det litterære essayet. Sikkert flere også, jeg har en plutselig følelse av å ha glemt noen. Ikke at jeg har lest alle disse, langt der i fra, men uavhengig av det har essayet hatt en synlighet i offentligheten som jeg nesten ikke kan huske å ha sett før: mange av disse har også medført tilløp til debatt i andre medier. Vagant 4/13 har forresten en egen temadel om essayet,  som kan anbefales.

• Det har også vært et godt år for lyrikken, med mange virkelig gode samlinger: Ruth Lillegraven, Nils Chr. Repstad-Moe, Øyvind Rimbereid, Steinar Opstad, blant annet. Er det muligens også slik at også lyrikken har vært mer fremme i ordskiftet? I hvert fall var det en viss virak rundt nominasjonene til årets Bragepris.

• Hvor ble det av Lars Ramslies nye roman, Liten fugl? Elefantfabrikken krysser fingrene for at den kommer neste år.

• Thure Erik Lunds roman Singularitetens skygge. Den må nevnes. Men jeg vet ikke hvordan. Lovnad for 2014 - jeg skal skrive noe forsøksvis ordentlig om denne boka, enten her på elefantfabrikken, eller et annet sted.

10 punkter om ebøker

1. Helt siden den første gangen man lanserte ebøker på norsk, en gang på slutten av 90-tallet, har jeg vært begeistret ved tanken på den nye teknologien. Den implisitte lovnaden ebøkene bringer med seg er: tilgang på alt som noensinne er publisert, over alt, når som helst.

2. Jeg har lastet ned anslagsvis 3 000 ebøker; fra norske, amerikanske, engelske, finske, franske og svenske nettsider, både nettbokhandlere og public-domain steder som Project Gutenberg. Jeg har lest kanskje 20-30 ebøker i sin helhet, og deler av rundt 300. Jeg har epub, wordfiler, pdf og mobi-filer, og noen formater jeg ikke aner hva er. Jeg har lest på mobilskjerm, laptop, stasjonære pc-er, iPad og fire-fem forskjellige lesebrett. Jeg har brukt (og bruker) bibliotekenes iPad-app med mulighet for lån av ebøker. Jeg har lastet ned og brukt (i større eller mindre grad) et ti-talls ulike leseapper til både iOS og Android.

3. Alt det ovenstående for å understreke at jeg ikke er noen ludditt, men svært, svært gjerne skulle si at ebøker er fantastisk. I mange år har jeg tenkt at det kommer til å bli skikkelig bra, bare en generasjon til, noen flere år med utvikling, litt bedre skjermer, litt smartere orddelingsalgoritmer, litt mer elegante nedlastingsløsninger.

3a. Men det er ikke sånn. Ebøker er oppskrytt.

4. Det enorme spennet mellom de to tallene - 3 000 bøker nedlastet, 30 lest - virker å være ganske signifikant. Jeg trodde lenge det hadde med vane å gjøre, men det er ikke hele svaret. Det sier noe om svakheten med eboken, og med eboklesere. Det er ikke bare annerledes å lese på skjerm i stedet for papir, det er markant dårligere.

5. Bøkene jeg leser på brett/skjerm leser jeg dårligere, mindre konsentrert enn de jeg setter meg ned med i papirform. I tillegg glemmer jeg ofte at jeg holder på med en bok på brettet. Papirboken, derimot, ligger der på nattbordet, eller stuebordet, eller hvor det måtte være, og minner meg på sin eksistens hver eneste gang jeg ser den. De ebøkene jeg har lest i sin helhet har vært relativt korte og enkle bøker. Jeg er 100 % sikker på at dersom f.eks. David Foster Wallaces' Infinite Jest kun hadde vært tilgjengelig for meg som ebok hadde jeg aldri noensinne lest hele boka.

5a. Særlig iPad'en byr på problemer i denne sammenheng, fordi epost/internett/Angry Birds alltid bare er et femfingret sidelengs sveip unna. Man skal ha sterk impulskontroll for å konsentrere seg om én ting lenge av gangen med ei nettfjøl i hånda, og en tekst som bare har et snev av noe krevende ved seg taper veldig, veldig fort.

6. Det er også fortsatt en utrolig lang vei å gå før alt faktisk er tilgjengelig som ebøker. Det ligger mye gamle ting som det ville vært utrolig interessant å ha tilgang til men som det antagelig aldri noensinne kommer til å være kommersielt gangbart å digitalisere. Også en ebok må lages av noen. Hvem skal sørge for at for eksempel Hans E. Kincks forfatterskap blir tilgjengelig i sin helhet, i et filformat og en form som er anvendelig for den alminnelige bruker?

7. Ebøker har selvfølgelig noen åpenbare, store fordeler fremfor papirboka. De to største er lagringsplass og tilgjengelighet. Det finnes tre-fire tilfeller der ebok har vært redningen for meg, der jeg av ulike grunner har trengt å skaffe en bok lynraskt; da er eboka uslåelig, det går kanskje et par minutter fra jeg innser at jeg trenger boka til jeg har den tilgjengelig på iPad/lesebrett/laptop.

8. Et skriftbilde som er satt opp av en person som er kompetent på ombrekking er svært mye mer behagelig å lese enn et skriftbilde som settes opp av en automatisk algoritme. Dette er viktig for en som leser fort og mye. Kvaliteten på en eblekk-skjerm, selv de beste av dem, er fortsatt langt unna kvaliteten på godt papir. Å notere i margen eller streke under i en bok med en penn eller blyant er svært mye mer effektivt og intuitivt enn å merke tekst og notere ting på et lesebrett - for ikke å snakke om enklere å finne tilbake til. Det har begynt å dukke opp studier som tyder på at studenter husker det de har lest på brett/skjerm dårligere enn det de har lest på papir.

9. Det er også en lang rekke ankepunkter mot eboka som går på teknologiens manglende stabilitet. Noen konkrete eksempler: I fjor dro jeg på ferie til New York, og bestemte meg for første gang i mitt liv å ikke ta med en eneste fysisk bok på ferie - i stedet pakket jeg et lesebrett i bagasjen. Da jeg satt på flyet og skulle lese ville ikke brettet skru seg på. En venn av meg mistet sin relativt nye Kindle i gulvet. Det ble en sprekk i skjermen, og brettet måtte sendes til reparasjon. Det var gratis, og gikk ganske smertefritt, men tok omtrent tre uker. For en del år siden kjøpte jeg flere ebøker (i pdf-form) på en amerikansk nettside. Jeg lastet dem ned til min daværende datamaskin. Den maskinen er siden kassert, og jeg tok aldri backup av de aktuelle filene. Nettsiden har på et eller annet tidspunkt forsvunnet. Bøkene jeg kjøpte og betalte for er med andre ord ikke lenger tilgjengelige for meg. En papirbok tåler å gå i bakken, gjentatte ganger. Den går aldri tom for strøm. Den kan brenne opp, stjeles eller forsvinne under flytting, men den er aldri avhengig av backuprutiner, og ender ikke opp som inkompatibel med ny teknologisk utvikling. Kan du se meg inn i øynene og garantere at epub-filen jeg kjøper i dag vil være lett tilgjengelig og lesbar for meg om 50 år?

9b. Papirboka krever ingen avspillerenhet til 1 000 kroner eller mer.

10. Bunnlinja er ganske enkelt denne: ebøker er et lettere tilgjengelig men på en del nøkkelområder dårligere alternativ til papirboka. De utgjør er et nyttig supplement, og vil forhåpentligvis gjøre at utgivelser som det ikke lenger er kommersielt forsvarlig å ha i trykk vil tilgjengeliggjøres (på en annen måte enn at man fysisk må oppsøke et bibliotek). Jeg kommer fortsatt til å kjøpe og lese ebøker, kanskje etter hvert i større grad enn i dag (men det har jeg også trodd hvert år de siste ti årene, og i 2013 har jeg lest færre ebøker enn i 2012). Men den kommer til å «ta over» for papirboka på omtrent samme måte som datamaskiner har ført til «det papirløse kontor», det vil si: ikke i det hele tatt.

Mer om priser - Bragenominasjoner

Brageprisnominasjonene ble offentliggjort denne uka, og det er en interessant liste årets jury for skjønnlitteratur har satt sammen.

Brageprisen har vakla mellom å være en kommers pris og en kvalitetspris, med ganske tydelige stemmer innad i bokbransjen som har argumentert for at det må være et poeng at den går til bøker som har mulighet for å treffe et bredt publikum og på den måten genererer maksimalt med salg til jul.

Prisen for «Skjønnlitteratur for voksne» har stort sett gått til verdige vinnere, absolutt, men har også stort sett landet i den, skal vi si, brede delen av litteraturen. Folk som Per Petterson, Lars Saabye Christensen, Gaute Heivoll. Den har gått til en lyrikkbok én gang, Inger Elisabeth Hansens Trask i 2003 ( i tillegg har lyrikk/poesi vært sk. «Åpen klasse» et par ganger, i 2001 gikk denne til Ane Riis, i 2008 til Øyvind Rimbereid).

På begynnelsen av 2000-tallet ser det forresten ut som om prisen var inne i en noe «smalere» periode, da har, i tillegg til Hansen, også Hanne Ørstavik og Marita Fossum fått prisen (alle disse tre er gode forfattere og verdige prisvinnere, men også langt mindre kommersielt salgbare enn de førnevnte mennene. At de tre «smaleste» prisvinnerne fra de siste ti årene også er kvinner er verdt å merke seg; jeg er ikke sikker på om det her er en direkte sammenheng eller bare en tilfeldighet).

I år er det nominert tre diktsamlinger og en roman som det er bred enighet om at er mer eller mindre uleselig. 

Jeg omformulerer og gjentar den setningen i kursiv: i år er det nominert tre diktsamlinger og en usedvanlig sær roman.

(Det er nesten umulig å ikke smile når man leser den foregående setningen.)

De nominerte i klassen «Skjønnlitteratur for voksne»

Ruth Lillegraven, Urd
Nils Chr. Moe-Repstad, Teori om det eneste I-II
Øyvind Rimbereid, Orgelsjøen
Dag Solstad, Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896


Av disse har jeg foreløpig bare lest Urd, som er fabelaktig god, og rundt 50 sider av Telemark, som så langt ser ut som glimt av gull begravd i konseptuell gråstein, men som uansett er så sært, vrangt og uvellvillig at jeg applauderer innkluderingen på denne lista. Orgelsjøen har jeg såvidt påbegynt i dag - den er i følge Tom Egil Hverven i Bokmagasinet et mesterverk.

Det ser med andre ord ut som om juryen har fulgt Brageprisens mandat og nominert de fire bøkene den mener har høyest litterær kvalitet, uten å skjele til hva man måtte mene er salgbart, eller drive med noen form for kvotering av sjangere. Det må applauderes.

Hvem får til slutt prisen? Om jeg skulle veddet penger ville jeg satt dem på Solstad, men det føles i år som om det faktisk kan bli hvem som helst av navnene på lista som til slutt blir kalt opp på podiet.

(Jeg aner ikke hvorfor jeg plutselig er så opptatt av litterære priser, men det er jeg tydeligvis.)

Nordisk Råds Litteraturpris

I kveld deles Nordisk Råds Litteraturpris ut; det er vel, nest etter sjølvest Nobel, den gjeveste prisen en nordisk forfatter kan bli tildelt, tror jeg. Eller, den derre Man Booker International-prisen er kanskje gjevere, når jeg tenker meg om. Doubloug-prisen virker også ganske gjev. Men en av de tre-fire gjeveste prisene, i hvert fall. 

Hendig liste over tidligere prisvinnere

Hendig liste over årets nominerte

Det sies at siden Merethe Lindstrøm fikk prisen i fjor så har årets norske nominerte (Ole Robert Sunde og Nils-Øivind Haagensen) ingen sjanse til å få den, siden man unngår å gi prisen til samme land to år på rad - men når man kikker på lista over tidligere prisvinnere ser man at det slettes ikke sjelden at akkurat det skjer - siden 1999 har det skjedd hele tre ganger at prisen går til samme land to år på rad.

De nordiske prisutdelingene sendes i år for første gang direkte på tv (NRK1 kl. 1945), og det vil antagelig bidra til å gjøre dem ennå viktigere, siden ingenting egentlig er reelt før det er på tv.

Jeg gjetter at prisen i år går til Johannes Anyuru, for romanen En storm kom från paradiset.

I dag klokken 13:00 skal årets Nobelprisvinner i litteratur offentliggjøres

I det jeg skriver dette er det tidlig på morgenen den 10. oktober, og det store samtaletemaet i litteraturverdenen akkurat nå er hvem som skal få Nobelprisen i litteratur 2013. Det mangler ikke på gjetninger og ønsker både om hvem som skal få prisen, hvem som bør få prisen og hvem som overhodet ikke bør få den.

I en artikkel i Aftonbladet spekulerer deres anmeldere i de ovennevnte spørsmålene. Blant annet kan man notere seg at Kjartan Fløgstad mener at Cormac McCarthy er en oppskrytt forfatter som slettes ikke fortjener prisen. Mange av de svenske anmelderne synes også å mene at Haruki Murakami slettes ikke ville være noen verdig vinner, noe de selvfølgelig har helt rett i - det er omtrent like sannsynlig at Murakami får prisen som at Margit Sandemo får den.

Det gjelder selv om han ligger øverst på oddslista til Ladbrokes, der han i mange år har vært en storfavoritt. Denne lista justeres, som alle oddslister, etter hvem folk faktisk setter pengene sine på, så akkurat det betyr ikke annet enn at Murakami har mange trofaste fans som har høye håp, men antagelig ikke er så beleste at de har noen særlig følelse for hvor Nobelkomiteen legger lista. Det samme kan sies om de som tror at Dylan kommer til å få prisen.

Ellers er det interessant å se at tre kvinner ligger rett bak Murakami på oddslista, det er Munro, Aleksijevitsj og Oates, som vel alle ville være verdige vinnere, tror jeg. Ellers finnes både GW Persson og Jan Guillo på denne lista. En pris til en av dem ville jo vært en strålende practical joke fra De Aderton.

En god del artig Nobelprisstoff på nettsidene til Nobelprisorganisasjonen. Yngste mottager av NPL: Kipling, 42. Eldste: Lessing, 88. Snittalder: 64.

Liveoverføring av annonseringen.

Elefantfabrikken holder en ørliten knapp på Munro i år. Og Roth.

Stil og språk

Jo mer jeg jobber med og tenker over hva det vil si å «ha et godt språk», «skrive godt», «være en god stilist», er det særlig en ting jeg kan observere om mine egne preferanser på området, og det er at jeg sjeldnere og sjeldnere er enig når folk (og «folk» her betyr alt fra kritikere til bokhandlerkunder til hvem-som-helst) sier at språket er «godt» eller «dårlig» i et spesifikt verk. Svært ofte får forfattere og skribenter skryt for språk som for meg virker jålete, oppsyltet, og i en eller annen forstand falskt eller uekte. På samme måte synes jeg ofte at språk som får kritikk for å være «dårlig» har kvaliteter jeg liker, og som på meg virker fullt ut intenderte fra forfatterens side. Kriteriene for å sette en av disse merkelappene på et verk er mao. uklare, og dersom man skal si det ene eller det andre bør det følges opp med et eksempel, eller en presisering av hva det er med språket man finner godt eller dårlig. Akkurat det er lettere sagt en gjort, men dersom det ikke gjøres er merkelappene «godt språk» og «dårlig språk» ikke annet en kodeord for «jeg liker» eller «jeg liker ikke».

Kjapp notis om David Cronenbergs filmatisering av Don DeLillos Cosmopolis

1. For en stund siden så jeg Cosmopolis, David Cronenbergs filmatisering av DeLillos roman. Jeg har aldri lest boka. Filmen er ikke mer enn middels god, tror jeg, totalt sett.

2. Jeg hadde en idé om å skrive noe lengre om filmen (og kanskje boka), men det har gått for langt tid, jeg husker ikke filmen godt nok, jeg har ikke lyst til å lese boka akkurat nå. Men det gjenstår to strøtanker som krever å få utløp.

3. Robert Pattinson er en virkelig god skuespiller. Eller han er perfekt typecastet i denne filmen. Det er uansett en bemerkelsesverdig god rolleprestasjon.

4. David Cronenberg burde filmatisere flere romaner av Don DeLillo, det er to kunstnere som kler hverandre.

Jeg - Jeg - Jeg (20+2 punkter inspirert av Édouard Levé)

Jeg eier omtrent åtte par bukser og tyve skjorter (lang- og kortermede)
Jeg eier ingen gensere, og har ikke gjort det på mange år.
Jeg rangerer julemat slik: lutefisk > pinnekjøtt > ribbe.
Jeg våkner om morgenen og er rasende. Utover dagen blir jeg stadig mer mergjørlig.
Jeg er redd for at jeg har et usunt forhold til internett, og forsøker å begrense hvor mye tid jeg bruker på det.
Jeg har store problemer med å bruke urinaler dersom det er andre som bruker det samtidig.
Jeg liker å lage lister som ikke har noen hensikt annet enn å være lister.
Jeg pleide å høre mye på musikk, men bruker stadig mindre tid på det av en eller annen grunn.
Jeg har alltid lest mye, muligens bortsett fra en periode i tenårene, men jeg har alltid tenkt at jeg gjerne skulle lest ennå mer.
Jeg kjeder meg svært ofte når folk snakker om jobbene sine.
Jeg er blitt beskyldt for å være overlegen og nedlatende i situasjoner der jeg bare er sjenert, men også blitt tatt for å være sjenert i situasjoner der jeg føler meg overlegen og nedlatende.
Jeg er veldig usikker på om en liste som dette bør publiseres på elefantfabrikken.
Jeg er ikke egentlig noe naturtalent i seviceyrket, men har blitt ganske god på det etterhvert allikevel.
Jeg synes stort sett de bøkene som er klassifisert som "humor" av forlagene er utrolig lite morsomme.
Jeg kjenner to mennesker som jeg er helt sikker på at er mer intelligente enn meg.
Jeg leser Klassekampen hver dag og Morgenbladet hver uke, men pleier å hive Le Monde Diplomatique i søppla uten å ha lest noe i det.
Jeg liker katter bedre enn hunder, men tror ikke at det sier noe vesentlig om et menneske.
Jeg liker å lage lange og gjerne lett missvisende titler på blogginleggene mine.

Jeg har skrevet om boken Selvportrett av Édouard Levé her.
Jeg har lest en engelsk anmeldelse av Édouard Levés Autoportrait her.

Drømmesekvenser

1. I en av de siste episodene i sesong fem av Sopranos er det en ekstremt lang sekvens der Tony drømmer. 10 minutter lang? 15? Uten tvil en av de lengste drømmesekvensene jeg har sett i en tv-serie. Den er utrolig kjedelig.

2. Milan Kundera beskriver ganske mange av Thomas drømmer i Tilværelsens uutholdelige letthet. De er uten unntak de svakeste og minst interessante partiene av boka.

3. Å høre folk fortelle om drømmene sine er nesten uten unntak svært lite underholdende.

4. Jeg tror ikke drømmer gir noen priviligert innsikt i psyken. Drømmer har heller ingen narrativ, ingen utvikling. De er tilfeldige bilder som man senere, i våken tilstand, setter sammen.

5. Den dobbelte fiksjonaliteten som ligger i drømmesekvenser i bøker/film/tv plager meg. Det er en fiktiv person som opplever noe som også er fiktivt innenfor fiksjonens univers. Og det skal liksom si oss ett eller annet dypt om den fiktive personen. Ofte er det koblet opp mot et vendepunkt hos karakteren, en epifani, de oppdager noe om seg selv de ikke har sett før. Det er en teknikk jeg ikke har noe til overs for, et billig forsøk på å skape større dybde hos karakteren.

6. Det er også interessant at slike drømmesekvenser i svært liten grad ligner på en "ekte" drøm. Men det er en annen diskusjon.
 

Syngja (hva er det som plager meg med denne romanen?)

Lars Amund Vaages Brageprisnominerte roman av året, Syngja, handler om hans (forfatterens) autistiske datter, og er skrevet om henne/til henne selv om hun ikke kan lese.

Syngja er kritikerrost, f. eks. skrev Sigmund Jensen dette i Stavanger Aftenblad.
Poetisk, lavmælt, vart og undrende ... en rørende og respektfull tilnærming til et vanskelig emne og en klok refleksjon over forholdet mellom ord og liv, språket og verden, og som ved sin åpenhet heller ikke utelukker en allmennmenneskelig lesning av boken, der autismen er en metafor, ikke en diagnose. I et forfatterskap der det er forholdsvis kort mellom høydepunktene, plasserer Syngja seg slik blant Vaages beste.
Boka er i tilegg til Brageprisen også nominert til Ungdommens Kritikerpris, og det vil ikke overraske noen om den dukker opp på flere slike lister etterhvert.

Jeg liker de fortellende delene av boka, der Vaage skriver om foholdet mellom ham og datteren, ham og moren, de konkrete beskrivelsene av hverdagen deres.

Jeg er mindre begeistret for de reflekterende partiene, selv om det er mye interessant stoff også her blir det for mye, for mange gjentagelser. Vaage vender f.eks. stadig tilbake til spørsmålet om hvorvidt han har noen rett til å utlevere datteren i skrift, og hvor vanskelig det er å skrive om henne, om livet deres. Det er et relevant spørsmål, og han skriver fint om det, men den fjerde, femte, sjette gangen han vender tilbake til det spørsmålet får jeg lyst til å si til boka at han har bestemt seg nå, han gjør det.

Side 85:
Orda vil ikkje koma. Orda sitt fast i det rommet der alle ord er eller ikkje er. Orda fell ikkje ut av munnen. Dei flyg ikkje mellom hendene. Eg vil fortelje om det som hende på Odda sjukehus. Eg fødde G, det har eg sagt. Det er noko meir eg vil seia. Eg veit ikkje kva det er. Orda strever med å verte til. Orda gøymer sine retningar.

Side 95
Eg vil ikkje skriva om lukka, det kjenner eg på meg. Fingrane vil ikkje gå den vegen på tastaturet. Kan det være fordi eg ikkje hugsar henne, lukka? Eg hugsar godt dei vonde dagane. Men lukka, kven kan festa henne til papiret?

Side 125:
Vil orda koma? Eg ser ikkje på meg sjølv som ein som kan dikta. Jo, eg gjer det også. Med sjølvmedvit set eg meg ofte ned ved skrivebordet. Eg er diktaren, tenkjer eg. Eg er han som har skrive mange bøker. Eg blir rekna som viktig i norsk litteratur. Derfor får eg vel til noko. Men desse tankane hjelper meg ikkje. Eg gløymer dei så fort. Kan eg koma på nye setningar? spør eg så. Nei, ikkje berre setningar. Det er nok med rekkja av dei.

Det er også noe abstrakt over store deler av fortellingen. I stedet for å trekke frem og beskrive enkelthendelser er store deler av det skrevet i generelle vendinger om hva de pleier å gjøre, hvordan ting vanligvis er, og det er et grep jeg ikke synes er spesielt vellykket. Det er antagelig knyttet opp til problemene forfatteren har med å skrive om datteren overhodet, at avstanden abstraksjonene skaper gjør det lettere. Men boka blir først virkelig god i de partiene hvor han overvinner denne motstanden og forteller konkret.

Motorpsycho

I dagens Morgenbladet er det trykket et utdrag fra Johan Harstads bok om Motorpsychos Blissard, en bok hvis folkefinansieringskampanje ble omtalt av meg her. Det inspirerte meg til å rangere Motorpschoplatene. Harstads artikkel i dag minte meg på at jeg ennå ikke hadde hørt på Motorspychoplata The Death Defying Unicorn som kom ut i februar i år. Så jeg spratt plasten på LPen og satte den på, med svært lave forventninger.

Mitt forhold til Motorpsycho begynte i 1995 eller deromkring, da Morten K. lånte meg Timothys Monster på CD. Jeg kan ikke si at det var kjærlighet ved første lytt, egentlig, men i løpet av de neste årene kjøpte jeg meg de fleste av platene som til da var tilgjengelige. Den første livekonserten så jeg i 1997, må det ha vært, og da var det gjort. Mellom 1997 og 2001 omtalte jeg Motorpsycho temmelig konsekvent som verdens beste band.

Så kom Panerothyme ut, og selv om jeg aldri innrømmet det den gangen så var det en temmelig skuffende plate. Noen ålreite låter er det, men som helhet er det fryktelig middelmådig, og i ikke på noen måte på nivå med bandets tidligere bedrifter. Det var imidlertid ingenting mot It's A Love Cult som kom året etter - en plate det både var og er vanskelig å finne noen som helst glede i. Derfra gikk det bare nedover.

På en konsert rundt den tia Black Hole, Blank Canvas kom ut (med han nederlenderen på trommer) var de så dårlige at jeg gjorde noe som ville vært utenkelig for meg for noen år siden - jeg gikk fra en Motorpsycho-konsert før den var ferdig. Det var på Øyafestivalen, antagelig i 2006. Da plata kom ut ville jeg fryktelig gjerne like den - men det gikk ikke. Little Lucid Moments var den siste Motorpsychoskiva jeg kjøpte samme uke som den kom ut.

I 2010 så jeg dem spill på Øya igjen, hele Timothys Monster, jeg skreiv så vidt om det her. Det var bra, men også trist, som en påminnelse om hvor sykt bra de en gang var, og fortsatt kan være. Jeg skjønner at et band ikke kan reise rundt og spille gamle sanger om igjen, at de ønsker å komme seg videre, gjøre noe nytt, og innser at det kan og vil føre til et og annet feilskjær. Men nå har de vandra i ørkenen og ikke laget noe bra på over ti år, selv om den hardbarkede fansen påstår noe annet - og fortsetter å gi dem gode kritikker.

Deat Defying Unicorn er ferdigspilt, alle fire sidene. Jeg setter på side A igjen. Introen minner om noe Andrew Lloyd Webber kunne laget. Deretter høres de ut omtrent akkurat som de har gjort på de siste platene. Dronete, tungt, lange låter, storslåtte arrangementer, mye dynamikk, men svake melodilinjer. Og det er vel det som er ankepunktet mitt mot alt de har gjort på 2000-tallet: de geniale, catchy låtene er borte, det er bare droningen som er igjen. Bandet som lagde låter som Waiting For The One, Wearing Yr Smell, The Nerve Tattoo, Starmelt/Lovelight osv. osv. er fullstendig borte, og nå høres det ut som om de bare lager variasjoner over The Golden Core - en i og for seg fantastisk låt, men som alle ensporede dietter i lengden blir kjedelig, kjedelig, kjedelig.

Semantikk

"Jeg ønsker å være personlig uten å bli privat."

"Jeg ønsker å være privat uten å bli personlig."

Er det egentlig noen forskjell på disse to utsagnene?

High concept-litteratur

Det mangler et godt norsk uttrykk, tror jeg, for det amerikanerne kaller "high concept". Det brukes mest om film, men de siste årene har det dukket opp flere romaner som faller inn under begrepet. "Pride and prejudice and zombies" var en av de første, "Abraham Lincoln - vampire hunter" er en av nyere dato (nå også som film).

For de som skulle ha lyst til å skape high-concept litteratur med en norsk forankring har jeg satt sammen følgende lister som kan gi den kombinatoriske kreativiteten en starthjelp:


Personer
1. Knut Hamsun
2. Henrik Ibsen
3. Peer Gynt
4. Askeladden
5. Einar Gerhardsen
6. Ole Bull
7. Tarjei Vesaas
8. Sigrid Undset
9. Prillarguri
10. Petter Dass
11. Tordenskiold
12. Kong Haakon
13. Dronning Maud
14. Sonja Hennie
15. Kristin Lavransdatter
16. Knerten
17. 91. Stomperud
18. Dag Solstad
19. Gutta på skauen

Norsk element:
1. Hardingfele
2. Dugnad
3. Borettslag
4. Vigelandsparken
5. Galdhøpiggen
6. Bergen
7. Samer
8. Troll
9. Draugen
10. Fjøsnisser
11. Huldra


Populærkulturelt element
1. Vampyrer
2. Zombier
3. Terrorister
4. Cowboyer
5. Romvesener
6. Slanger
7. Nazister
8. Kjøttetende planter

Velg tilfeldige elementer fra to eller flere av tabellene og sett sammen. Du må antagelig prøve litt ulike kombinasjoner før du kommer frem til noe som virkelig slår. Men en kreativ hjerne kan få nesten enhver kombinasjon til å fungere, tror jeg.

En viktig ting å huske på med konseptlitteratur er at du strengt tatt ikke trenger å skrive boka. Det holder å fortelle folk om konseptet. Da danner de seg sine egne ideer om hva boka inneholder, og uansett hva du måtte finne på å skrive vil det ikke bli like artig som det som perlokerer oppe i hodene til folk.

Min idé:
Min Sult - Karl Ove og Knut kjemper mot de uvaskede hordene av levende døde i Kristiania! (Kombinerer redsel og forakt for massene med splatterhumor og billige ordspill; blodets sang og benpipenes bønn; kommer aldri til å bli skrevet.)