3 ting, uke 47

 

1. Nrks serie Norsk-ish er verdt å ta en kikk på. Foreløpig har jeg sett fire episoder (av totalt åtte), og selv om det er variabel kvalitet både på skuespillerprestasjonene og på kvaliteten på dialogen, er dette såpass smart og godt at det absolutt har noe for seg. Ikke minst, eller kanskje egentlig aller mest, fordi det er et sett med historier vi ikke har blitt fortalt før på norsk tv, et innblikk i liv som ikke er hvit privilegert middelklasse, uten at det er entydig problemorientert eller har (alt for mye) preg av skolefjernsyn. Slike historier trenger vi flere av, rett og slett.

2. En uforbeholden anbefaling: Hillary Mantels bokserie om Thomas Cromwell og 1500-tallets England. Jeg er halvveis i bok to, Falkejakt, den første heter Ulvetid. Den tredje boka kom tidligere i år på engelsk, den kommer vel på norsk ganske snart også, vil jeg anta. Virkelig gode bøker! Levendegjør det historiske materialet på måter som ikke er kunstlet, skrevet i et moderne idiom men lykkes allikevel totalt i å skape den nødvendige troverdigheten – leseren skjønner jo at det ikke var akkurat sånn, men i leseøyeblikket er det allikevel helt åpenbart at det må jo ha vært akkurat sånn. Et stykke litterær alkymi, rett og slett, en språklig og fortellermessig triumf, noe av det aller beste jeg har lest, ikke bare i det siste, men noensinne.

3. Vin. Nærmere bestemt vinspråket. Den måten de som skriver om vin skriver om vin på. Hva er greia med det? Det er, nær sagt selvfølgelig, variabelt hva kvalitet angår, men det er sjelden jeg leser noe jeg opplever som genuint godt, eller klargjørende. For det meste er det sjargong, innøvde påstander, oppramsinger av aromaer og faktaremser om alder på vinstokker og sammensetning av jord, hentet mer eller mindre direkte fra produsentene og distributørenes egne produktomtaler. Slik ser det i hvert fall ut for meg. Og så de evinnelige poengsummene, da, som ser ut som et slags objektivt system, men som helt åpenbart har en så sterk subjektiv komponent (og bedømming av vin må vel nesten ha det, alt annet virker som en naiv positivistisk ønskedrøm) at det er mer forvirrende enn klargjørende. Hvor finner man virkelig god, intelligent skriving om vin? Tips mottas med takk.

Ting jeg tenkte mens jeg leste Vagant 4/18

• Omslaget er sort med sølvskrift. Det er abstrakt, og stilig, og frir ikke til kjøperen med tekst som forteller hva som befinner seg på innsiden av bladet. Jeg vet ikke hvor mye Vagant selger i løssalg, jeg håper det er en del, men det er åpenbart ikke den viktigste salgskanalen. Vagant er et abonnementsblad, tvers igjennom. 

• Odd W. Suréns lange anmeldelse/essay om de tre første titlene i Oktober forlags serie der de har invitert utvalgte forfattere til å «reflektere over egen skriving og lesing» – de tre bøkene er Ingrid z. Aanestads Kva hender i romanen?, Terje Holtet Larsens Hjemløsheten og Karl Ove Knausgårds Uforvarende – utgjør et høydepunkt i denne utgaven. Surén er på sitt beste en suveren kritiker, han leser med en usedvanlig varme samtidig som han er en skarp analytiker, og pakker det inn i en passende dose Surénsk humor, og dette siste er kanskje noe av grunnen til at han ikke har fått allmenn anerkjennelse som en av våre mest interessante litteraturkritikere.

• For du kan si mye rart om norske litteraturkritikere, men humor har de stort sett ikke. Vagant selv er ikke et tidsskrift først og fremst kjent for sitt store humoristiske overskudd, så det at de har Surén i sine spalter gir bladet et løft.

• Jeg har ikke tatt noen opptelling, men det føles som om andelen tekster på dansk og svensk har gått opp i løpet av det siste året? 

• Når det gjelder selve det redaksjonelle arbeidet, altså hvor gjennomarbeidet hver enkelt tekst er, og hvor grundig den er språkvasket og korrekturlest, så holde Vagant en standard som ligger skyhøyt over alle andre norske tidsskrifter jeg kjenner til. Så også denne utgaven.

Bladet ser slik ut:

bilde hentet fra nettsiden www.vagant.no 

3 ting, uke 10 (Kracht, TooM, AFV Press)

• Christian Kracht, den sveitsiske forfatteren (eller er han østerriksk? Det må jeg huske å sjekke før jeg legger ut denne bloggposten) som på norsk er utgitt av Pelikanen forlag, har jeg muligens eller muligens ikke skrevet om før, men jeg burde ha gjort det. Imperium er en av de beste romanene jeg har lest de siste fem årene, en sann svir, en lesefest, smart og morsom. Jeg blir her i solskinn og mørke, den andre romanen som ble oversatt til norsk, likte jeg også godt, men den etterlot seg ikke samme inntrykk. Nå holder jeg på med romanen De døde, som er så rar at jeg sannelig ikke vet hva jeg skal synes, annet enn at jeg liker det. Det er blant annet noen veldig rare språklige ting i denne boka, feil grammatikk og merkelige ordstillinger, at jeg tar meg i å lure på om oversetter og språkvasker har gjort en dårlig jobb, eller om det virkelig er ment å være slik. Antagelig er det ment å være slik. Men da forstår jeg ikke helt hvorfor. Og hvilken stor glede ligger det ikke i det, å lese noe man ikke helt skjønner? Noe som bryter med forventningene, som forvirrer, som rett og slett går over hodet på en?

• Time out of Mind, Bob Dylans store comeback-plate fra 1997, en plate som kan regnes med blant hans aller beste (i hvert fall på ti på topp, noe som i Dylan-sammennheng er høyt), er en plate jeg alltid har likt, men jeg har ikke innsett hvor stor og viktig den er før helt nylig. De siste par årene har jeg, med lange mellomrom, lyttet meg gjennom alle albumene hans i kronologisk rekkefølge (jeg hører på Love and Theft mens jeg skriver dette), og forrige uke var tiden kommet for å høre på nettopp Time out of Mind. Og etter å ha brukt de foregående ukene på å høre på de temmelig begredelige platene han slapp på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, album som i beste fall kan beskrives som helt greie, i mange tilfeller som direkte redselsfulle, der det i stor grad virker som om Dylan helt har mistet evnen til å lage genuint gode låter, så er TooM en real åpenbaring. En plate full av gode låter, med gode tekster, og som fungerer som en enhet, et virkelig helstøpt album, av et format man må tilbake til 70-tallet for å finne maken til i katalogen hans. At kritikere og lyttere var over seg da denne skiva kom virker langt mer forståelig på meg nå enn det gjorde før, med andre ord.

• Forrige uke fikk jeg endelig somla meg innom Bislett bok og plukket med meg de to nyligste utgivelsene fra elefantfabrikken-favoritten AFV Press. To små chapbooks, en på dansk og en på svensk. Man går på IKEA själv och allt gör ont allt luktar björk och kartong en man i stentvättade jeans stirrar på en matta i en kvart man står på håll och betraktar hur hans byxor skär in i röven det finns en slags symbolik i allt av Leonard Franzén er oransj, 35 sider lang, og har, som tittelen tydelig viser, et betydelig humoristis overskudd. Lang tittel, om enn  ikke like lang, har også danske Mirian Dues bok, Telter i randen af et mørkt øje, sover i knitrende sengetøj. Den har jeg ikke lest enda, men dersom førsteinntrykket ikke er helt galt er dette kanskje den mest normal-poetiske (hvis det er et begrep) utgivelsen på AFV Press så langt. Men det har jeg altså ikke egentlig dekning for å si, jeg får heller vende tilbake til saken senere.

 

3 ting eller deromkring, på tampen av 2017 (Kjørsvik - Statsministere - BoJack Horseman -

1. BOK: Joakim Kjørsvik har kommet med sin tredje bok, en samling med fortellinger som har fått tittelen Folk jeg husker. Jeg har anmeldt den på Littkritikk.no, en begeistret, muligens noe usammenhengende anmeldelse, der jeg forsøker å sirkle inn hva det er Kjørsvik driver med ved å nevne en hel del andre forfattere og fenomener tekstene hans minner meg om. I fleng nevner jeg Lydia Davis, George Saunders, Baron Munchausen, Woody Allen og Karl Ove Knausgård, blant annet. Det er i hvert fall en soleklar anbefaling, for alle som liker å lese ting som er bra.

2. TV: Statskanalen har laget en serie med «Her gang vi møtes»-inspirerte programmer der de som fortsatt lever av norske (nåværende og tidligere) statsministere sitter rundt et middagsbord og prater, samtidig som den enkeltes politikerkarriere gjenomgås på lettbent, men informativt vis. Foreløpig har jeg sett 5 av de 6 episodene, og de har alle vært veldig interessante. Det blir, selvfølgelig og nødvendigvis, personfokusert, og det har sin slagside, men takk til NRK allikevel, for å lage programmer som det er vanskelig å se for seg at noen annen kanal ville finne på å gjøre, og av så høy kvalitet.

3. TV/Netflix: Den tidligere elefantfabrikk-favoritten BoJack Horseman har, i sin tredje sesong, blitt en blek kopi av seg selv. Uinteressante nye karakterer introduseres, og de gamle settes inn i stadig mindre interessante scenarier. Det er veldig dumt for TV-serier å ha stor suksess, fortsatt. Jeg hoppet av rundt halvveis.

4. Tegneserier: Christopher Nielsen er en annen elefantfabrikk-favoritt. Endelig somlet jeg meg til å lese hans (foreløpig) to tjukke album om Hold Brillan, Bygdegutar fra 2009 og i Da pønken kom til Lefsevika fra 2014. Hold Brillan opptrer i en hel del andre utgivelser også, men da i kortere historier. Jeg har foretrukket de Oslo-baserte seriene til Nielsen, det er vel grunnen til at jeg har ventet så lenge med å lese akkurat disse. Bygdegutar er en tidvis morsom, men nå temmelig utdatert harselas med reality-konsepter, som blir best når den går helt over styr og leker seg med actionfilm- og pulpklisjeer. En under middel Nielsen-utgivelse. Da punken kom ...derimot, er noe av et høydepunkt i tegneseriekarrieren hans, etter min mening. Her trekker Nielsen veksler på kunnskapene sine om undergrunnskultur og pønk, og kombinerer ulike tidsplan på en fortellermessig elegant måte. Her lekes det med både musikkjournalistikk og noir-sjangeren, og hendelsesforløpet er mer tilforlatelig enn i Bugdegutar, om enn ikke 100 prosent «realistisk».

3 ting, uke 23 (Rick & Morty - Slekters gang - Werner Herzog)

1. TV: En relativt ny animasjonsserie (som finnes på Netflix), ved navn Rick & Morty, komedie med science-fiction-ferniss, en ung gutt og hans geniale oppfinner-bestefar opplever merkelige eventyr sammen, med slik kynisk og rå humor som er blitt de rigueur i moderne voksen-animasjon (innflytelsen fra The Simpsons på alt som lages av slikt kan antagelig ikke overvurderes). Ikke like brilliant som Bojack Horseman eller like morsomt som Archer, men allikevel veldig underhodende i 25 minutter lange doser. Episoden der Morty blir seksuelt antastet av en Jellybean inne på toalettet er noe av det rareste/ekleste/morsomste jeg har sett på tv på lenge.

2. BOK: Jan Kjærstads bok av fjoråret, Slekters gang, er av flere mennesker hvis litterære smak jeg stoler på beskrevet som noe av det aller beste han har skrevet. Den er tjukk, og tidvis skikkelig kjedelig, men det er også svært mye godt i den; akkurat den setningen kunne vært skrevet om nesten alle Kjærstads romaner, for øvrig. (Her burde jeg kanskje skrevet et kort referat om «hva den handler om», men det finner du selv et annet sted på internett, om du er interessert). Jeg er ennå ikke gjennom alle de drøye seks hundre sidene, blant annet fordi jeg innimellom blir så provosert av Kjærstads insistering på å hamre inn de samme poengene om og om igjen. Han har, også i denne romanen, noen nøkkelsetninger eller nøkkelpoenger som han virker direkte redd for at leseren skal gå glipp av og som han derfor gjentar gang på gang på gang på gang. Tidvis føles det som om forfatteren selv står bak skulderen min og følger med mens jeg leser, og plutselig spretter frem og peker på et eller annet (i utnnagspunktet ikke akkurat subtilt formulert eller vanskelig fattbart) poeng mens han entusiastisk smiler og spør «fikk du med deg det, eller? Hæ? Hæ?», og det er sikkert godt ment, men uansett usedvanlig irriterende. Leseren er ikke dum, Kjærstad, du trenger ikke å mate oss alle med teskje. Men ellers, en meget god, tankevekkende, morsom, smart roman som jeg føler at hadde fortjent langt mer oppmerksomhet enn det den er blitt til del.

3.FILM: Mannen med verdens aller beste aksent og stemme, Werner Herzog, kommer med en ny film over sommeren. Innholdet høres ærlig talt litt kjedelig ut (internett, revolusjon, ting er annerledes nå enn de var før, bla bla bla), men med den stemmen høres nesten alt smart og dypt ut allikevel. Og så er han innimellom vanvittig morsom, på en veldig lavmælt måte, så også i traileren som du finner under linken over. «Have the monks stopped meditating? They all seem to be tweeting.»

Bytte bank

Agnar Lirhus har skrevet en skjønnlitterær pamflett (eller hva man skal kalle det) med tittelen Bytte bank, i raseri og sinne over DNBs (og hele bankvesenets) rolle i skatteundragelse og Panama-papirene, men også videre, deres rolle i å bidra til at profittmaksimeringen blir den eneste målestokk på absolutt alt. Raseri og resignasjon. Rask å lese, og jeg tror jeg liker den.

Intevju med Lirhus i Dagsavisen.

Lenke til å laste ned boka (pdf).

En morsom bok fra Drammen

1. Den morsomste boka jeg leste i 2014 – og den morsomste debutboka jeg har lest noensinne – var Ingvild Schades Drammens rekordbok (Oktober forlag). Den handler om Jan Beige, Drammens høyeste mann med navneskilt, og hans aparte familie i Drammen, inkludert svogeren Reidar som har skrevet romanen Fravær i rom, en tung og kjedelig bok som handler mest om forfatterens knehase, og en sønn (eller er han stesønn?) ved navn Glenn, som er utvist fra skolen for å ha skrevet langdikt som henger ut navngitte personer.

2. Et utdrag (fra Reidars tid på Drammens beste skriveskole):
Mandagsforeleseren spytter bly på et linjeark, får brått en idé: – Hva om du skriver at leiligheten er tapetsert med svaler? Svaler som flyter eller svever i presens?
– God idé, sier Reidar. – Men den ideen må jeg nok spare til romanen jeg skal skrive en gang i framtida. En roman som skal utvikle seg til et storarta sosialt prosjekt. Dessuten er leiligheten til familien Beige tapetsert med hester i virkeligheten. Jeg kan ikke skrive at jeg ser en fugl når alt jeg ser, er hest.
– Du kan ikke skrive en roman før du har skrevet en perfekt novelle, sier mandagsforeleseren.
– Hva er ei perfekt novelle? spør Reidar og gleder seg til å skrive den.
– En perfekt novelle, sier mandagsforeleseren og smiler ømt, – en perfekt novelle er et ytterst intimt og luftig portrett av en innadvendt ung dame. Hun bør se på ting og tenke på hva ting ligner, og så kan hun for eksempel ha et identitetsproblem. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?
Reidar kjenner til en spesped i hovedstaden med inverterte brystvorter.
– Men jeg skal heller skrive om hjertet, sier han. En HB8-blyant triller over bordet.  

3. Boka er rundt 300 sider lang (rettelse: 258 sider), og jeg tenkte først at det er alt for langt for en bok som er såpass tøysete. Humoristiske bøker gjør seg vanligvis best dersom de er korte, kanskje 150 sider eller så. Men Schade klarer to kunststykker: for det første fornyer og videreutvikler hun humoren hele veien, slik at romanen påkaller like mye humring og latter mot slutten som det den gjør i starten – hun klarer altså å unngå fellen det er å finne en type vitser som fungerer og så gjenta dem (med variasjoner) inntil de er brukt opp. Det andre som skjer, og som jeg nesten ikke skjønner at er mulig, er at jeg som leser på et tidspunkt virkelig begynner å bry meg om Jan Beige – jeg vil at det skal gå bra med ham.

4. Boka er utstyrt med tegninger laget av forfatteren selv; jeg har særlig og spesielt sansen for de små fluene som kravler rundt på noen av sidene.

5.  Et annet element som holder utmattelsen fra livet er de mange ulike teksttypene vi er innom i løpet av boka: chattelogger, notater fra skrivekurs, monologer, brev, utdrag fra romanen-i-romanen etc.

6. Det går dårlig med Jan Beige. Heldigvis for romanen, holdt jeg på å si. Dermed er dette teknisk sett ikke en komedie, men en tragedie, i følge de aristoteliske kategoriene. Og det gjør boka ennå morsommere.

7. Mange ville forresten påstå at det er Reidar Larsen som er hovedpersonen i boka, siden det er han som tar mest plass (både bokstavelig og figurativt), men det er feil. Den viktigste personen i boka, den som holder det hele sammen, det er ingen annen enn Jan Beige, og det er derfor vi er nødt til å identifisere ham som hovedpersonen. (Oppgave til fremmelige skoleelever: grei ut og redegjør for det foregående utsagnet, referer gjerne til Bakhtin og Rabelais, og, om du absolutt må, Fløgstad.)

8. Det er muligens den samme teknikken man benytter i amerikanske komedier: hovedpersonen må være en mer eller mindre straight guy, en relativt kjedelig og normal person, som fungerer som identifikasjonsobjekt for publikum. Så kan man øke graden av eksentrisitet og merkverdighet jo mer perifere personene er. De nærmeste er litt rare, de som bare har gjesteroller en gang eller to per sesong kan være så outrerte som helst. Den normale forankrer galskapen på et vis, og fremstår som ennå mer normal og likandes i kontrast til de andres galskap. Kanskje.

9. [Fordi jeg er et rotehue har denne bloggposten blitt publisert i uferdig tilstand minst to ganger tidligere, og så har jeg fjernet den igjen. Til de som har lest den før og nå leser den igjen kan jeg bare si beklager.]

10. Noen ganger leser man en bok og tenker at det hadde vært gøy å ta en øl med forfatteren. Dette er en av de gangene. Jeg er usikker på hvilke kvaliteter ved en bok som gjør at jeg tenker det, men det har antagelig noe med følgende tre faktorer å gjøre: a) humor b) intelligens og sist men ikke minst c) en medfølelse for det tragiske og patetiske mennesket. Kurt Vonnegut, sier jeg. Ragnar Hovland sier jeg. Ingvild Schade sier jeg.

11. Drammens rekordbok av Ingvild Schade. Oktober forlag 2014. 258 sider. Trykket på Munken print cream 80 gram. Omslag av Rob Mientjes, illustrasjoner av forfatteren. Satt med Sabon next og Akzidenz grotesk.

Konversasjonsleksikonet, fjerde runde

Elefantfabrikken har tidligere omtalt folkefinansieringskampanjen, noen førsteinntrykk om innholdet og slippfesten. Men jeg er ikke ferdig ennå. Det gjenstår ennå å si noe både om de fysiske og de metafysiske aspektene ved denne nesten usannsynlig flotte boka.

Jeg har eid tre (3) eksemplarer av den håndinnbundne førsteutgaven. Et av dem (til venstre) er forfattereksemplaret som jeg fikk som bidragsyter, de to andre er kjøpt og betalt til full pris, ett under folkefinansieringskampanjen (hard innbinding, i midten) og en forrige uke (myk innbinding, til høyre), for hhv. 1000,- og 600,- kroner. Aldri før har jeg brukt så mye penger på en bok. (Jeg har senere solgt ett av eksemplarene, men utsagnet står seg forstsatt.)

Magebåndene, som dere ser på de to eksemplarene til venstre, er fine, men de dekker også til den fantastisk flotte forsideillustrasjonen (som er laget av Johannes Høie). Her er et bilde av den myke utgaven uten båndet på.

Alle bøkene (bortsett fra forfattereksemplarene, som har preget navn på forsiden, og dermed er lette å skille ut på den måten) har et preg med «Denne boken ble IKKE STJÅLET fre 24. okt 2014». Finner du den ene boken som ikke har dette (og som heller ikke har et forfatteravn på forsiden), så har du  gjøre med tyvegods. Bøkene er også nummererte.

(Kjenner du ikke historien om det stjålne førsteeksemplaret? Det er en historie som inneholder mye: grådighet, raseri, forsikringspoliser, menneskelig godhet. En god historie. Spør på Forslaget en gang du er innom for å handle.)

Papiret er tjukt og fint, skarpheten i trykken er upåklagelig, innbindingen er bunnsolid – dette er en bok som bare kommer til å se finere ut jo eldre den blir. Alt det fysiske ved boka er, så vidt jeg er i stand til å bedømme, helt top notch.


Men så, til innholdet!

Det er fristende å sitere i det uendelige fra denne boka. Den er siterings- og høytlesningsvennlig som bare juling. Men jeg skal nøye meg med noen få, utvalgte eksempler.

Verket innheholder en hel del illustrasjoner. Blant annet har den ekstremt dyktige Sverre Malling noen tegninger i boka, som denne, på oppslagsordet Gud.

Mikkel Cappelen Smith, som har designet boka, har også laget en håndfull illustrasjoner, blant annet til mitt oppslagsord Kharms, Daniil. Denne tegninga får meg til å trekke på smilebåndet hver eneste gang.

Jeg tenker at Daniil Kharms ville likt tegninga skikkelig godt, om han hadde kunnet se den. (Det kan han ikke, for han døde i 1942.) Og hei, om du ikke kjenner til Kharms bør du skaffe deg boka Knakk! om fenomener og eksistenser umiddelbart. Bedre russisk mellomkrigabsurdisme finnes ikke på norsk, så vidt meg bekjent.

TS - Det er vel Thomas Seltzer, regner jeg med (alle forfatterinitialene er listet opp bakerst i boka, men det er morsommere å forsøke å gjette dem snarere enn å slå opp), har denne briljante onelineren på oppslagsordet Tinnitus.

Det er jo ikke sånn at jeg liker alle oppslagsordene, absolutt ikke. Men så langt har jeg heller ikke funnet én eneste side i boka som ikke inneholder ett eller annet jeg liker. Det er ikke en bok man leser fra perm til perm. Man leser den i stykker og biter, blar litt frem og tilbake, leser litt her og der. Den har lang holdbarhet på det viset. De beste tekstene tåler å leses mange ganger også; det er en hel del kortprosa av virkelig høy kvalitet og slitestyrke her, i tillegg til det morsomme og det fjasete.

Folk viser seg også å like helt forskjellige ting. Én anmelder påpekte at han likte best de artiklene som lå nærmest opp mot «ordentlige» leksikonartikler, for eksempel. Man kan forestille seg leksikonet brukt som en slags variant av Rorsach-testen: Si meg hvilke leksikonartikler du synes er best, og jeg skal si deg hvem du er. En selskapslek kan man også forestille seg med utgangspunkt i leksikonet: man leser en artikkel, og deretter skal de andre gjette hvem som har skrevet den. Det høres kjedelig ut, men kanskje det kan funke som en drikkelek. 

Men det er ei bok som er mer enn og større enn verdien av sine enkeltdeler. Noe skjer når man alfabetisk ramser opp oppslagsord på denne måten, av så mange forskjellige forfattere. Det oppstår noen krysskoblinger og sammenfall som umulig kan være intenderte, men som allikevel virker fullstendig villede; en slags tilfeldighetenes synkronisitet. Det er vakkert. Og det er en effekt som bare kan eksistere i et verk som finnes på papiret, og som aldri ville kunne reproduseres i elektronisk form. Det står på kolofonsiden i Leksikonet at denne aldri kommer som ebok, for øvrig, og der har redaktøren (igjen) tatt det eneste mulige valget: en epub-fil med identisk tekst ville bare vært en blek og stakkarslig skygge av det egentlige verket; en hånd uten fingre, en ruin overgrodd av slimete mose, en skabbete rev som humper avgårde på tre bein – eller en annen fritt valgt metafor for noe som bare vekker avskyblandet medynk hos iakttageren.

Førsteopplaget av Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon er utsolgt. Andreopplaget er ikke håndinnbundet, i hvert fall ikke hele, men er fortsatt av høy trykk- og innbindingskvalitet.

Var det alt jeg hadde å si? Jeg tror det, i denne omgang.

Jo, én ting til: Pil og Hilde Østby (en av forfatterne) var på Brenner og bøkene på NRK oppunder jul 2014. Her en screenshot, der en av publikum sitter og filmer med sitt mobilkamera, mens hun selv blir filmet. Meta.

Enda mer om Konversasjonsleksikonet (slippfest!)

Torsdag 27. november var det slippfest for Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon!

For de som har ligget under en stein i skogen i det siste og ikke har fått med seg hva dette er, så er kortversjonen slik: Et kontrafaktisk leksikon laget på dugnad og entusiasme, med en haug bidragsytere som har skrevet morsomt/ettertenksomt/absurd/vakkert om hver sine oppslagsord; folkefinansiert utgivelse; håndinnbundet i skinn av en av norges få gjennværende bokbindere; et kunstverk både i form og innhold.

Så, altså, på Ingensteds ved Akerselva, en småhustrig torsdagskveld i november, der skulle leksikonet møte sine forfattere og sitt publikum for første gang. Eller omvendt.

Og for et opplegg Pil & Co. hadde stelt i stand! Maken til slippfest har jeg rett og slett aldri vært på. Som en av de ca. 80 bidragsyterne ble jeg ikke bare tatt vennlig i mot, det var direkte overstrømmende, jeg fikk drikkebonger (på digg øl fra Lervig Aktiebryggeri) og et glass cava i hånda, og på en vegg sto alle forfattereksemplarene av bøkene, utstilt, og som oppbevaring til vi var klare til å ta dem med hjem.

Slik ser mitt ut:

Dette er altså håndinnbundet kalveskinn, med navnet mitt preget inn på forsiden - det eneste eksemplaret med akkurat det på. Alle forfatterne fikk hvert sitt, med sitt navn på.

Som om ikke det var nok, fikk vi også et hendig handlenett til boka, og oppi det handlenettet (eller «tote» som det etter hvert heter på norsk også) lå det en IPA fra CAP brygggeri. Jeg har aldri fått en goodie-bag før i mitt liv, i hvert fall ikke med øl i. Håper det blir mer av det i 2015.

Og ute i bakgården sto det en gjeng samer og stekte reinsdyrkebab til alle som ville ha (gratis).

Jeg sa jo at det var klasse over denne slippfesten? Slippfest skrudd opp til elleve, så og si.

Etter hvert fylte Ingensteds seg opp, både av forfattere, fundere (de som hadde forhåndsbetalt for boka gjennom folkefinansieringskampanjen tidligere i år) og andre nysgjerrige. På et tidspunkt mener jeg bestemt at jeg så at det var kø for å komme inn. Mye folk! En god del ansikter som man ser rundt på litterære arrangementer i denna byen, men også mye folk jeg ikke dro kjensel på. Unge og gamle. Noen dresskledde og feststemte, andre med ryggsekk rett fra skauen (kunne det se ut som). Blanda publikum, definitiv. Dansker! Det er en del danske bidragsytere i Leksikonet, og fem av dem hadde Pil henta over til festen. Relativt høy frekvens av skjegg på mennene, tror jeg? Det er vel bare sånn det er for tida.

I et hjørne sto det to karer og spilte, kontrabass og et eller annet blåseinstrument som jeg har glemt, antagelig saksofon? Litt sånn lounge-jazz-aktig? Trivelig var det, i hvert fall. En hipphopp-fyr med hatt dro noen mer eller mindre imporviserte rhymes på et tidspunkt også. 
 
Programmet, det offisielle, starta rundt åtte.

Pil ønska velkommen. Han holdt en litt stotrende, tydelig stolt, sjarmerende tale. Blant annet takka han sine nærmeste samarbeidspartnere – her Andreas Cappelen, som han driver Forslaget sammen med. Også Mikkel Cappelen Smith, Pils lillebror, som har gjort sats/designet på boka, ble takket, og bokbinder Thomas Støyva, som håndinnbinder alle de 1000 eksemplarerene. Og bidragsytere og fundere, seff. 

Atle Sperre Hermansen leste, som en av de første. Fordi opplesningene skjedde i fornavnsalfabetisk rekkefølge. Atle har skrevet noen av de beste tekstene i boka, for øvrig, slå for eksempel opp på «Solstadsk».

Ambisiøst nok hadde Pil invitert alle forfatterne som ville til å lese. Rundt 35 (?) hadde sagt ja. 35 opplesninger, det høres ærlig talt mer ut som et mareritt enn en fest. Men det funka! De langt fleste av tekstene i Leksikonet er korte, så hver opplesning varte bare ett minutt eller to. Seks-sju opplesninger i slengen, og så en lengre pause. Selv da klokka nærmet seg halv tolv-tolv og de siste gikk på scenen for å lese var publikum oppmerksomme og lydhøre. DET er det ikke ofte man opplever på litterære arrangementer i denna byen, forråsiresånn.

Fin fest for en fin bok. Førsteopplaget, det håndinnbundne, er mer eller mindre tomt, så vidt jeg vet, men det kommer snart et nytt opplag, som riktignok ikke blir håndinnbundet, men som fortsatt skal se ganske fresht ut, og som vel også blir noe billigere. Stikk innom Cappelens Forslag i Bernt Ankers gate og spør.

Noen tanker om Guds Barn av Lars Petter Sveen

1. Akkurat som det finnes mange grunner til å lese, finnes det mange måter å verdsette en bok på. For folk som skriver finnes det to måter som er direkte relatert til skrivingen. Den ene er tanken «Dette skulle jeg ønske jeg hadde skrevet selv» og den andre er når det man leser setter i gang et fyrverkeri av ideer som gir en voldsomt lyst til å skrive selv. 

2. Lars Petter Sveens roman Guds barn er en bok som trigger begge disse impulsene hos meg.

2a. I tillegg setter jeg den høyt av en lang rekke andre årsaker og; det er rett og slett en svært god og original bok vi har med å gjøre, og alle de gode anmeldelsene som den har fått er høyst berettiget. 

3. Slik ser den ut

 

Omslaget er laget av Aud Gloppen i Blæst, og boka bruker den fine skrifttypen Whitman.

4. Guds barn er en roman som foregår på Jesu tid. Den består av en rekke relativt uavhengige fortellinger, men der en del personer går igjen i de ulike fortellingene. Jesus er bare en biperson, og det er de andre kjente bibelske skikkelsene også, Sveen har skapt et eget sett med karakterer som befolker fortellingene. 

5. Dette er et av de originale trekkene ved boka. Det finnes svært mange eksempler på skjønlitteratur som tar utgangspunkt i bibelfortellingene; to av mine favoritter er Thomas Manns langnovelle Loven og Karl Ove Knausgårds roman En tid for alt. Men det disse, og de aller fleste andre eksemplene på bibelinspirert litteratur gjør, er at de tar utgangspunkt i de kjente personene og fortellingene og bygger disse ut; gjenforteller dem, utvider, men alltid med en basis i det vi allerede kjenner. Sveen lager i stedet egne historier, men som foregår i et kjent univers.

6. Jeg kan ikke bedømme hvor troverdig fortellingene er, men jeg vet at Sveen har gjort en del research og at flere teologer har lest gjennom manus. Fremstillingen av livet og omgivelsene virker på meg å være relativt «autentiske», i hvert fall troverdige innenfor fiksjonens rammer. Personenes tanker og følelser er derimot langt mer moderne og nåtidige, slik jeg bedømmer det – dette er strengt tatt nåtidsmennesker som baler med nåtidsproblemer i en historisk setting. Det er, sånn sett, mer av en samtidsroman enn en historisk roman. 

7. Det at det ikke er en historisk roman i noen streng forstand gjør den langt mer interessant. Historiske romaner er som regel dritkjedelige, de stiller i samme bås som krim og fantasy: sjangere som er kreativt og litterært døde på grunn av alle de ikke-litterære kravene som stilles for å oppfylle sjangerkravene. De to ovennevnte eksemplene - Thomas Mann og Karl Ove Knausgårds bibel-inspirerte tekster stiller begge for øvrig i samme kategori - det er fortellinger som handler om vår samtid minst like mye eller mer enn de handler om det bibelske.

8. Sveen har tidligere skrevet den prisvinnende novellesalingen Køyre frå Fræna og romanen Eg kjem tilbake, som begge er gode, delvis meget gode, og absolutt verdt å lese, men med Guds barn har han tatt et langt steg opp og frem som forfatter. 

9. Ikke alle fortellingene i boka er like sterke. De beste av dem er gjerne de som foregår lengst vekk fra det bibelske forelegget – hver gang vi nærmer oss Jesus og hans disipler er det som om forfatteren holder litt igjen, og historiene blir svakere, blekere. Den aller beste av dem, etter mitt skjønn, handler om en gjeng gatebarn som bor i Jerusalem; de har en konflikt gående med en annen gjeng gatebarn som holder til ved tempelet, og handlingen og utfallet er både brutal og hjerteskjærende. Andre fortellinger jeg liker er de om en romersk soldat, som både danner innledning og avslutning på boken – først er han med å drepe alle nyfødte guttebarn på ordre fra Herodes, og i slutten av boka treffer vi ham igjen som pensjonert soldat som filosoferer over livet sitt på en strand. Også fortellingene som dreier seg om en gjeng med leiesoldater/landveisrøvere er sterke.

10. Djevelen dukker opp hele tiden. Han har noen mantraer han bruker om seg selv: «Eg er den som held seg i skuggen mens lyset fell ein annan stad», og «Eg kan ikkje sjå, men eg ser mykje». Særlig den første seningen, om lyset og skyggen, går igjen mange ganger, jeg tror kanskje i samtlige av fortellingene, i hvert fall nesten alle. Det er en god setning, og et av temaene i boka, en av ideene som denne djevelen fremfører, er at ondskap ikke egentlig er en ting i seg selv, det er mer en unnlatelse, et fravær. Litterært sett er gjentagelsen først fruktbar, deretter lett enerverende: poenget hamres liksom inn, det blir for overtydelig, setningen hadde vært sterkere om den hadde blitt brukt færre ganger. 

11. Et lite utdrag, fra starten på den fjerde fortellinga, som deler tittel med boka, «Guds barn»:

 Bror min, Joram, heldt hendene mot meg og sa er det ikkje ein fin farge, og eg nikka og sa ja. Fingrane hans glinsa, han stilte meg alle slags spørsmål. Ruben pesa og sparka i dei vi nettopp hadde drepe. Eg vente meg mot Nadab. Han sto berre og såg på. Joram, raud på armane, raud i ansiktet, vart stille.

 Nadab, sa eg, men Nadab svara ikkje, stirde berre på dei som låg på bakken.

 Nadab, sa eg igjen, og no så Nadab på meg. Han blunka. I det fallande dagslyset lét det til å komme eit svakt skin frå den belike, kvite huda hans. Det raude håret og skjegget fekk han nesten til å gløde. Joram begynte å snakke igjen, det rann sveitte og blod frå dei døde ned panna og kinna hans. Eg bad han vere stille. 

 Nadab, sa eg, kvifor tek du ikkje del.

 Det er ikkje rett, mumla han, eg sa eg ikkje ville drepe meir.

 Rett, sa Ruben, som òg hadde stansa og no stod i ro. Ikkje rett, heldt han fram, kva snakkar du om?

 Eg skulle ikkje ha gjort dette, vi burde ikkje ha gjort dette, sa Nadab, vi lova å følgje dei heilt fram til Jerusalem.

 Ingen fortel oss kva vi skal gjere, sa Ruben, eg er dritlei av å vere leigesoldat for dei rike. Han spytta og prøvde å tørke alt av seg. Han var så høg, han verka som eit framandt, storvakse dyr som ikkje visste korleis det skulle gjere seg reint. 

12. Boka er foreløpig solgt for oversettelse til dansk og engelsk (USA), og jeg tipper at det kommer til å komme flere utenlandssalg; det er i så fall høyst fortjent. 

Kjell Askildsen 85 år

I dag er Kjell Askildsens 85 år gammel. Novellisten med et godt grep om tittelen «Norges beste nålevende forfatter» hedres med en biografisk intervjubok av Alf van der Hagen (etter mønster av fjorårets tilsvarende bok om og med Dag Solstad) som jeg definitivt gleder meg til å lese. I tillegg har Forlaget Oktober trykket et nytt utvalg noveller under tittelen Kjell Askildsens beste, og denne gangen er det vistnok ham selv som har valgt hvilke som får være med (noe som brukes som et salgsargument, men som generelt sett er en uting - forfattere er stort sett elendige på å velge ut hva som er sine beste tekster). Alt dette er fint, men her i elefantfabrikken gir vi oss selvfølgelig ikke før vi har funnet et skår i gleden, noe vi kan kritisere.

Hva pokker er greia med det utrolig kjedelige og intetsigende omslaget på denne nye pocketutgaven? Det ser ut som et stockphoto som noen har lagt et eller annet døvt instagram-filter på for å få det til å se overeksponert ut, og kunne kanskje fungert på en enkel og streit kjærlighetsroman som selges i bladhyllene på supermarkedet. Fysj og æsj:

Innholdet er dog gull, det er tross alt det viktigste. Har du ikke lest f.eks. novellen «Hundene i Tessaloniki» ennå? Da har du en flott leseopplevelse i vente.

Flere strøtanker om Fugletribunalet

(del 1 av strøtankene om denne boka finner du her)

15. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er mye lettere å si hvorfor man ikke liker en bok enn å si hvorfor man liker den.

16. I Dagens Næringsliv på lørdag snakket Hilde Nagell (dagens intervjuobjekt) i spalten På nattbordet (den skrives vel, tror jeg, av Bjørn Gabrielsen?) om Ravatns bok, mer spesifikt om slutten. Det er interessant å notere seg at det tydeligvis er delte meninger om dennes vellykkethet.

17. Man bør komme med et utdrag når man skriver om en bok. Ofte markerer jeg spesielt gode avsnitt eller minneverdige setninger med blyant mens jeg leser, men i Fugletribunalet har jeg ingen slike. Det kan være tilfeldig, men det kan også bety at dette er en bok der det interessante ikke først og fremst skjer på setningsnivå, men snarere på handlingsnivå, og i det personpsykologiske. Ravatn skriver godt, men ikke spektakulært godt, jeg tror det vil være riktig å si at hun befinner seg innenfor den øvre skiktet av det man kan kalle norsk normalprosa.

18. Det ovenstående høres ut som en diss; slik er det ikke ment.

19. Fra side 43: Morgonvinden bles varmt mot meg då eg sette opp verandadøra etter frukost. Mens han var på arbeidsrommet sitt, gjekk eg ut i reiskapshuset og bar fram gamle potter. Fylte ei og ei med jord og gjekk med dei bort til verandaen. Planta krydderurtene ut i pottene og plasserte dei i ly for vinden. Timian, rosmarin, estragon. Persille og løpstikke. Etterpå gjekk eg ned trappa mot brygga. Halvvegs i trappa såg eg at han sat på brygga, på trappa til naustet, halvt vendt frå meg. Eg stansa, forstod ikkje korleis han hadde kome seg forbi meg utan at eg hadde merka det. Eg skulle til å snu, men i det same vrei han hovudet mot meg, og eg hadde ikkje anna val enn å fortsetje nedover og late som ingenting, med stigande nervøsitet.

20. Ravatn opererer ikke i særlig grad med ulike stilregistere. Allikvel har den variasjoner, der den veksler mellom Allis og Bagges (ofte haltende) dialoger, referater fra Allis tanker og konkrete beskrivelser av hva hun gjør som hushjelp og gartner - disse tre nivåene veksler hele boka igjennom. Sammen med de korte kapitlene gir dette en svært lettlest bok, nesten friksjonsfri, med mulig unntak av den før nevnte avslutningen, som skurret. Fortsatt usikker på hvorvidt dette avsluttende skurret er av det gode.

21. Omslaget er meget fint, og ser slik ut:

22. Fugler er et gjentagende motiv i boka, de dukker opp både konkret og i drømmer. En av de aller fineste og merkeligste sekvensene kommer ganske tidlig i fortellingen, der Bagge forteller om da han ble dratt ut i skogen om natten og stilt opp foran et tribunal av mennesker iført fuglemasker; Allis tror først han snakker om en virkelig hendelse, men det er en drøm han gjenforteller.

23. Debutromanen til Ravatn, Veke 53, står i bokhylla og venter, den skal definitivt leses. For et par uker siden ga hun ut nok en bok med oppsamlede artikler fra Dag & Tid, denne gangen under tittelen Operasjon sjølvdisiplin, som lanseres som en selvhjelpsbok for folk som ikke liker selvhjelpsbøker - med andre ord er vi tilbake i underfundig skråblikkland. Deremd styrer jeg unna den, men når hun kommer tilbake med, unnskyld uttrykket, en ordentlig bok, så kommer jeg til å være lydhør. Ravatn er en dyktig håndverker, har et skarpt blikk for menneskelig skjørhet og er definitivt en forfatter det skal bli interessant å se hvordan forvalter sitt ikke ubetydelige talent.

Noen strøtanker om Agnes Ravatns roman Fugletribunalet

1. Agnes Ravatn har vært produktiv og gitt ut bøker stort sett hvert eneste år siden debuten, men dette er allikevel bare hennes andre roman, siden de andre bøkene i stor grad har vært opptrykk av artikkelserier i Dag & Tid. Jeg har ikke lest debutromanen hennes, men jeg har lest (deler av) både Stillstand og Folkelesnad, uten at jeg kan si at jeg er særlig begeistrert for dem; i hvert fall ikke som bøker. De fungerer nok ok i ukeavisa, men samlet blir det for lett, for enkelt.

2. Agnes Ravatn har blitt kjent som en «humoristisk» forfatter, og det er synd, for hun er mye bedre når hun skriver rett frem og ikke skal komme med den derre jævla underfundige vestlandsironien hele tia.

3. Jeg liker Ragnar Hovland altså, det er ikke det. Men sånn helt generelt så er det få ting som er så lite morsomt som «skråblikk» eller hva man nå kaller det.

4. Dermed blir jeg veldig glad når jeg skjønner at Agens Ravatn i Fugletribunalet overhodet ikke forsøker å være morsom. Takk! Tenker jeg: Takk takk!

5. Hva handler boka om? Det er et kammerspill, den kvinnelige hovedpersonen Allis flytter inn hos en en noe eldre mann, Bagge, der hun skal være hushjelp og gartner. Disse to er de eneste menneskene i boka, bortsett fra en butikkdame og en dame på en bensinstasjon, samt en fraflyttet eksmann og en fraværende kone, som nevnes, men som aldri dukker opp i teksten. Disse to ensomme og skadeskutte menneskene sirkler rundt hverandre. Begge har noe de skammer seg over i fortiden, begge vil være alene. Så trekkes de motvillig mot hverandre.

6. Teknisk snakker vi om en fortelling i jeg-form, for øvrig. Og skrevet i preteritum - ikke presens, som er blitt den hippe verbformen å skrive i. Kapitlene (som ikke er nummerert eller gitt tittel) er korte, mange av dem bare et par sider, særlig i starten av boka.

7. Det er en roman som dirrer. Trass i svært lite ytre handling er det en spenning i romanen som ligger under som en motor og driver fortellingen (og leseren) videre.

8. En svært god bok.

9. En av de beste nye norske jeg har lest på lang tid.

10. Noen skjønnhetsfeil har den; det er ikke et mesterverk. Jeg finner for eksempel ikke slutten 100 prosent overbevisende, men skal la være å gå i detaljer om den her, siden en vesentlig del av lesegleden med denne boka antagelig dreier seg om spenningen ved finne ut hva som egentlig har skjedd i disse to personenes liv. Dermed er det heller ikke en bok jeg ser for meg at jeg kommer til å lese igjen.

11. Det siste gjelder 99 prosent av alle bøker jeg leser, forsåvidt, også mange jeg setter svært høyt.

12. Jeg har lyst til å prøve å si noe mer om tematikken, men den glipper litt for meg. Soning, skam, og muligheten til å starte på nytt. Det er noen ganske store spørsmål som ligger under her, men de løftes bare sjelden helt frem i overteksten. Noen steder i boka gjenforteller Allis historien om Balder og Loke for Bagge, og den norrøne myteverdenen gir en elegant klangbunn for resten av fortellingen.

13. Ravatn skaper to gode, hele karakterer. Særlig er Allis en meget interessant litterær karakter, med både et overbevisende indre liv og en personlighet som er sammensatt nok til at den virker troverdig. Jeg ble rett og slett litt glad i henne, om det er kosher å si det.

14. Mer kommer.

Audiatur

Audiatur er en av mine favorittbokhandler, og jeg har aldri satt mine ben i den. Det er fordi den ligger i Moss, og jeg har aldri tilbrakt mer tid i Moss enn de minuttene Østfoldbanen stanser ved togstasjonen på vei videre mot Fredrikstad. Allikevel altså en favoritt, på grunn av deres fantastiske nettbokhandel, der du blant annet finner utgivelsene til Det stille forlaget og en rekke andre småforlag og utgivelser som det er vanskelig å finne andre steder. Den drives på ideell basis, og nå står den i fare pga. uforutsette utgifter.

Kunstkritikk.no har skrevet en artikkel om krisen de er inne i nå.

Én måte å støtte dem på er ved å handle i nettbokhandelen, en annen er å donere penger, en tredje er å dra innom butikken og handle der.

Jeg har lenge tenkt at det er på tide å ta en tur til Moss.

Bånnlinja

En ny blogg har dukket opp, og det er jo ikke i seg selv noen nyhet, snarere tvert i mot, men denne gangen dreier det seg om noe så sjeldent som en ny blogg der det skrives godt og om interessante ting. Bloggen heter bånnlinja og oppdateres med ujevne mellomrom, så vidt jeg kan se. Filosofi og litteratur er hovedtemaene. Vel verdt å lese.

Leser nå

Audun Mortensens Dyr jeg har møtt, Flamme forlag 2014.

Det er de små handlinger som redder verden

Det er gode tider for den som vil være pessimist. Man skrur på radioen og hører et menneske som virker som det går på en spesialskole snakke, men det viser seg å være et regjeringsmedlem. Man hører folk man trodde var oppegående uttale seg om romfolk og tiggere på måter man trodde var henvist til historiens skraphaug. Man går inn i det man trodde var en bokhandel og møtes av et berg av kofferter, drikkeflasker og et slags merkelig rør som vistnok heter «skoletut» og som ingen skjønner vitsen med. Både i det store og i det små finner man utallige anledninger til å bli nedslått dersom man er slik anlagt. Men som det heter i bibelen et sted: det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.

Victoria Kielland og Kenneth Pettersen åpnet sist fredag Skrev bokhandel. Det er en pop-up, og om noen dager er den borte igjen. Innholdet i bokhandelen er utgivelser fra norske og skandinaviske småforlag - rundt 80 forlag i alt, en samling med smale, sære, vidunderlige utgivelser av alle slag, fra de enkleste oppkopierte og stiftemaskinsamensatte hefter til forseggjorte og vakre bøker av høy håndverksmessig kvalitet - og alle tenkelige varianter og formater der i mellom.

Pop-up-bokhandel er et begrep som ble kjent i Norge nylig, med Christian Kjelstrups vidunderlige én-boks Uroens bokhandel, som fikk helt vanvittig mye oppmerksomhet tidligere i vår. Jeg vet at Victoria og Kenneth hadde begynt å planlegge Skrev før dette stuntet, selv om de fleste nå antar at Skrev er direkte inspirert av Uroens bokhandel. Samme det. Initiativet er ikke noe mindre godt uansett hvor tanken i utgangspunktet måtte ha kommet fra.

(På bildet over ser man for øvrig to av Det stille forlagets utgivelser - Dikt om Odd av Stian Johansen og Er det rart det er krig i verden!!! av Camilla Henrikke Esp. Også de andre Dsf-titlene som fortsatt er tilgjengelige finnes på Skrev.)

Lokalet er bare på ca. 10 kvadratmeter, og hver morgen rullerer Victoria og Kenneth på hvilke bøker som ligger hvor. På den måten får alle sin plass i solen i løpet av butikkens levedager. Og man ser nye ting hver gang man er innom, selv om utvalget vel strengt tatt er det samme (selv om det kommer påfyll også daglig, virker det som).

Jeg er, akkurat nå, rett og slett litt forelsket i Skrev bokhandel. Jeg var der første gang på mandag, jeg var innom der i går, jeg vet jeg skal dit igjen i morgen, og jeg tenker at jeg antagelig kommer til å ta en tur i dag også. Det er fortsatt en hel haug med utgivelser der jeg ikke har rukket å kikke på. Og på mandag er den borte.

Skrev er allerede etter alle parametere som teller en fantastisk suksess, og jeg tipper at vi kommer til å snakke om og referere til Skrev i mange år fremover. Nå håper jeg at det blir en foreteelse som gjentar seg, og aller helst at den inspirerer andre til å lage pop-up bokhandler andre steder, med andre kriterier. Mulighetene er uendelige.

 

Over ser vi et bilde av Kenneth Pettersen som sitter i butikken og syr et nytt opplag av AFV-utgivelsen Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg. (Hvorfor tok jeg ikke et bilde også av Victoria Kielland? Jeg vet ikke, kanskje fordi jeg kjenner Kenneth bedre, så det føltes mindre vanskelig å spørre om å få ta et bilde av ham.) Det slippes en ny bunke med AFV-utgivelser på Skrev torsdag 26. klokka 18. Det er også flere arrangementer i butikken av ymist slag - sjekk hjemmesiden deres.

Skrev bokhandel åpnet den 20. juni 2014 og stenger dørene ved midnatt den 29. juni. Den befinner seg inne på galleriet Demons Mouth i Københavngata 4, like ved Sofienbergparken i Oslo. Den åpner hver dag klokken 12 og stenger ved midnatt.

Mer om Skrev:
Hjemmeside
Bok & samfunn
Flamme forlag

Hvis du er i Oslo i disse dager, har den minste interesse av bøker, og allikevel ikke legger turen innom Skrev minst én gang - vel, da har du rett og slett driti deg ut, min venn.

Mer om Konversasjonsleksikonet

Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon blir den flotteste norske bokutgivelsen i år, uten tvil. Jeg er én av mange, mange bidragsytere, og nå har jeg også hatt gleden av å hjelpe redaktør og initiativtaker Pil Cappelen Smith med å lese korrektur på manuset. Og dermed kan jeg med hånda på hjertet si at det blir en veldig flott bok, også innholdsmessig. Spennet i tekstene som til sammen utgjør boka er stort; svært mange av dem er morsomme (det er sjelden jeg sitter og ler høyt når jeg korrekturleser; det gjorde jeg flere ganger nå), en del er tankevekende, noen er vakre, andre igjen er vonde. Jeg noterte ned en kortliste over mine absolutte favoritter, og den ser i oppslagsalfabetisk rekkefølge slik ut:

Karine Nyborg om Briller

Johan Harstad om Lynvinge

Kjersti Skomsvold om Metafor

Stian Johansen om Odd

Helge Torvund om Rødstilk

AS Hermansen om Solstadsk

Ole Robert Sunde om Sitater

Guro Sibeko om Tilknytningsforstyrrelse

... men dette utgjør bare toppen av et høykvalitets-isfjell av gode tekster. Gled dere!

Mer om leksikonet på NewJelly

23 punkter om noen utgivelser fra AFV Press

1. I november 2013 ga AFV Press ut fire titler

2. Det var:
Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg
Addicted to your light (Beyoncéhaikus) av Hanna Rajs Lundstöm, Isis Mühleisen og Tom W-O Silkeberg
Be av Kenneth Pettersen
Logue av David Fishkind (red.) et. al.

3. Utgivelsene er håndsydde og nummererte. De inneholder tekster på norsk, svensk, dansk og engelsk.

4. Her er en tekst fra Be av Kenneth Pettersen:

5. Den jeg liker aller best av dem tror jeg er Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg.

6. Det er et spenn i tekstene, både sjangermessig (prosa, haiku, drama etc.) og i uttrykk, men de har også fellestrekk; alle hører inn under konseptualisme-paraplyen på ett eller annet vis, i likhet med AFV Press tidligere utgivelser.

7. Hva faen er konseptualismer, egentlig? I følge Wikipedia: «Conceptual art, sometimes simply called Conceptualism, is art in which the concept(s) or idea(s) involved in the work take precedence over traditional aesthetic and material concerns.»

8. Men jeg føler ikke at det er dekkende for det jeg snakker om her. Det handler om et slags underskudd av føleser i tekstene, en lakonisk, konstaterende stil, kanskje man kunne kalle den uten affekter, nærmest nummen, og et veldig enkelt språk, ofte helt uten å være «litterært», samt en hel del popkulturelle referanser og mange henvisninger til moderne teknologi, særlig internett. Den naturlige referansen på norsk er Audun Mortensen, som også er en av bidragsyterne i antologien Logue

9. Så mulig er det feil å kalle dette for konseptualisme, eller konsept-litteratur. Det bør finnes et bedre begrep, og det gjør det sikkert også. Men det er ikke min oppgave å klassifisere litteratur. Vi tar noen eksemper i stedet.

10. Rra Hej Sol Fuck Love:

11. Fra Addicted to your light (Beyoncéhaikus):

12.Gir de tre eksemplene (punkt 4, 10 og 11) er inntrykk? Er du med? (retorisk).

13. Logue, som altså er en antologi, er naturlig nok også den mest sprikende av utgivelsene. Den inneholder noen gode tekster, og en god del som jeg oppfatter som temmelig likegyldige. Før nevnte Mortensens tekst, for eksempel, som ser ut som et utdrag fra et intervju med Christopher Poole, grunnlegger av 4chan, og jeg klarer ikke med min beste vilje å se at det tilføres noe ved å plassere den i denne konteksten; dette er konseptualisme på sitt mest automatiserte - og desidert kjedeligste.

14. Logue irriterer meg rett og slett litt. Det er den eneste av utgivelsene som ikke er håndsydd, den har en spiral i ryggen, fordi den er tykkere enn de andre tre, og ved første øyekast er det fort gjort å tenke at den er «hovedboka» i denne samtidig publiserte serien på fire. Men den er også den etter min mening svakeste av utgivelsene, og gir meg litt for ofte følelsen av at både forfatterne, redaktøren og forlaget har tatt for lett på oppgaven, som om de er interessert i å se hva de kan slippe unna med.

15. Kenneth Pettersens Be faller ved første øyekast nesten i samme fella. Den består av ca. 25 korte tekster - de korteste er på ett eneste ord. Ganske mange av dem fungerer ikke særlig godt isolert sett, men i samspill med de andre tekstene, og lest i lys av tittelen, som jeg oppfatter som det norsk «å be» snarere enn det engelske «to be» - selv om den kanskje spiller på begge deler - så lander det på riktig side. Boka tar kanskje ett minutt eller mindre å lese fra perm til perm. Tre minutter hvis du tar deg veldig god tid. Men den tåler å leses om igjen flere ganger. Via Det stille forlaget var jeg med på å publisere Kenneth Pettersens bok WHAT'S MY NAME i 2011, og det er naturlig for meg å lese Be som en slags fortsettelse av den, men mer minimalistisk, nærmere haikuet, og, tror jeg, enda ærligere, mer naken.

16. Beyoncéhaikuene er haikus som handler om eller refererer til Beyoncé. De er skrevet av tre forskjellige forfattere, det ser for meg ut som om de har skrevet hver sine haiku snarere enn å samarbeide på det enkelte haikuet, men dette står det ikke noe om noe sted, så her bare gjetter jeg. Flere av dem fikk meg til å trekke på smilebåndet.

17. Min favoritt av disse fire er altså Hej Sol Fuck Love. Skal du bare skaffe deg én av disse utgivelsene er det denne du bør gå for, i hvert fall dersom du tror du har grunn til å tro at du har relativt lik smak/bedømmer litteratur på omtrent samme måten som det jeg gjør. Men de er såpass billige at du like godt kan kjøpe alle fire når du først er i gang.

18. Tine Høeg skriver om tiden etter et samlivsbrudd av et eller annet slag. «Samlivsbrudd» høres veldig formelt ut. Typen hennes har ditcha henne, det er ugangspunktet. Korte dikt, som handler om forskjellige måter å håndtere tapet og lengselen på. Uten særlige affekter, refererende, med et stort humoristisk overskudd som liksom pipler frem mellom de tørre linjene på papiret. Dette er den av utgivelsene som gir meg mest, og samtidig den som virker mest gjennomarbeidet. Jeg tror det er en sammenheng.

19. Jeg liker Be også godt, jeg er usikker på om det kom ordentlig frem i punkt 15, så jeg sier det igjen, for sikkerhets skyld. Den blir bedre etter et par gangers gjennomlesning, rett og slett.

20. Personlig sidebemerkning: Jeg liker poesi som bruker ord som føles muntlige og ikke så poetiske. Egenlig, liksom, kanskje, google, faen, McDonalds. Det er bra i poesien. Ord som filigransarbeider, mandelformede ol. - det takler jeg dårligere. I så måte er AFV Press-utgivelsene eksemplariske.

21. Tre tekster jeg liker ganske godt i Logue: Gene Morgans HELL: An Interview with Robyn O'Neil, Adam Humphreys' Two Toughs in the Airplane Bathroom, Timothy Willis Sanders' Acronym.

22. AFV Press-utgivelsene er designet av Jens J. Tandberg, på en måte som medfører en betydelig grad av estetisk tilfredsstillelse betraktet som objekter innafor det, hva skal man si, paradigmatiske chapbook-uttrykket.

23. Linker: AFV Press. Audiatur.

Konversasjonsleksikon

Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon blir i disse dager folkefinansiert. Verdt å sjekke ut, og verdt å grave frem kronene som trengs for å kjøpe et eksemplar. (Jeg er en av bidragsyterne, men jeg hadde vært entusiastisk på vegne av dette prosjektet også om jeg ikke hadde hatt noen som helst del i det). Uansett bør du unne deg å se videoene som er laget for prosjektet, de viser bokinnbindingsprosessen på en framifrå måte.

CAPPELENS FORSLAGS KONVERSASJONSLEKSIKON from Cappelens Forslag on Vimeo.

Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon - Hard innbinding from Cappelens Forslag on Vimeo.