02 oktober 2008

David Foster Wallaces topp ti-liste

Fra en bok hvor forskjellige forfattere gir til beste sine topp ti favoritt-bøker*:

1.The Screwtape Letters - C.S. Lewis
2. The Stand - Stephen King
3. Red Dragon - Thomas Harris
4. The Thin Red Line - James Jones
5. Fear of Flying - Erica Jong
6. The Silence of the Lambs - Thomas Harris
7. Stranger in a Strange Land - Robert A. Heinlein
8. Fuzz - Ed McBain
9. Alligator - Shelley Katz
10. The Sum of All Fears - Tom Clancy


Denne lista var vanskelig å svelge for mange. Hvorfor skulle en fyr som DFW, en seriøs, respektert, høyst intelligent og ikke minst ekstremt belest mann som han velge genrelitteratur som dette? Han burde jo velge Dostojevskij, Shakespeare, Kant, Kafka, etc.

Var han ironisk, lurte folk på, og noen trodde at det måtte være det. Andre var sikre på at han var dønn alvorlig. Det de færreste påpekte var at det selvfølgelig er mulig å være begge deler samtidig.

Der har du DFW for meg, i et nøtteskall. Både dypt ironisk og dypt inderlig - på en gang.


*
herfra

15 september 2008

DFW


Jeg fikk nettopp vite at David Foster Wallace tok livet av seg fredag 12. september. Akkurat nå er jeg veldig, veldig trist.



Et sitat fra et intervju han gjorde med salon magazine i 1996:

What do you think is uniquely magical about fiction?

Oh, Lordy, that could take a whole day! Well, the first line of attack for that question is that there is this existential loneliness in the real world. I don't know what you're thinking or what it's like inside you and you don't know what it's like inside me. In fiction I think we can leap over that wall itself in a certain way. But that's just the first level, because the idea of mental or emotional intimacy with a character is a delusion or a contrivance that's set up through art by the writer. There's another level that a piece of fiction is a conversation. There's a relationship set up between the reader and the writer that's very strange and very complicated and hard to talk about. A really great piece of fiction for me may or may not take me away and make me forget that I'm sitting in a chair. There's real commercial stuff can do that, and a riveting plot can do that, but it doesn't make me feel less lonely.

There's a kind of Ah-ha! Somebody at least for a moment feels about something or sees something the way that I do. It doesn't happen all the time. It's these brief flashes or flames, but I get that sometimes. I feel unalone -- intellectually, emotionally, spiritually. I feel human and unalone and that I'm in a deep, significant conversation with another consciousness in fiction and poetry in a way that I don't with other art.

31 august 2008

Mer Murakami

Når* jeg startet Elefantfabrikken hadde jeg ikke egentlig lest så veldig mye av Haruki Murakami, og jeg ville neppe nevnt ham hvis jeg hadde blitt spurt om yndlingsforfatter. Om navnevalget var profetisk på et eller annet nivå, muligens også av det selvoppfyllende slaget, det vet jeg ikke, men det er nå i hvert fall engang blitt slik at jeg har lest en hel del av ham etter at jeg begynte med Elefantfabrikken.

Nå sist, Kafka på stranden.

Og den er vanvittig bra, helt der oppe sammen med Trekkoppfuglen og de beste novellene.

Historien kan du lese om et annet sted på nettet, Elefantfabrikken er ikke stedet for handlingsreferater, så dette får duge: To parallelle historier. Ung gutt rømmer/leter etter noe. Eldre mann rømmer/leter etter noe. Mystiske, uforklarlige hendelser. Ukonvensjonell men allikevel tilfredsstillende avslutning.

Det Murakami gjør som er, for meg i hvert fall, uhyre originalt, er kombinasjonen av det veldig dempede, hverdagslige preget som hele fortellingen har, og de absurde, overnaturlige, mystiske tingene som skjer innimellom. Stilen er hele tiden det jeg vil kalle jevn, nedpå, så å kalle det for "magisk-realistisk" blir lite dekkende - det føles naturlig og organisk hele veien, uansett hvor bisart det som skjer er. Det er på sett og vis noe hypnotisk over det, og selv om man kanskje kan si at ikke alle elementene i historien går helt opp, og man kan også mistenke forfatteren for ikke selv å vite hva som til syvende og sist foregår, så er det slett ikke kritiske innvendinger, fordi det uansett er så riktig, det som skjer. Selv om det åpenbart er løgn og påfunn så føles det helt og fullstendig sant. Og det er muligens en slags definisjon på virkelig god litteratur, tror jeg.

En annen ting jeg lurer på er om Murakami virker så original på meg fordi han står med ett ben i en fortellertradisjon jeg kjenner svært dårlig til (den Japanske), dvs. at han ville virke mindre mystisk og mer forståelig dersom jeg kunne mer om Japansk litteratur og tradisjon, eller om han virkelig er det unikummet jeg akkurat nå sitter og tenker at han er.

* På Nannestad, der jeg er oppvokst, bruker man aldri da og alltid når. Det er altså ikke en skrivefeil, men dialekt.

16 august 2008

Noen ofte stilte spørsmål om lesing og litteratur del I

Når elefantfabrikken er ute og går, sitter i Studenterlunden og spiser en iskrem, leser tabloidaviser på en kaffebar, ligger på stranden og soler seg eller på annet vis befinner seg ute i det offentlige rom, kommer det ofte folk bort og stiller spørsmål om lesing og litteratur. Som en tjeneste til alle nyskjerrige og usikre mennesker der ute skal vi denne gangen gi til beste en liste over noen av de vanligste spørsmålene, selvfølgelig komplett med fyllestgjørende og, forhåpentligvis, beroligende svar.

person på gaten: Er det sånn at man er et dårlig menneske om man ikke leser mange bøker? Er det riktig av meg å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke leser nok?

elefantfabrikken: Nei, du skal slettes ikke ha dårlig samvittighet for det. Man er ikke et bedre menneske bare fordi man leser masse, ei heller nødvendigvis noe klokere eller mer kunnskapsrik. Les hvis du har lyst, eller la vær.

person på fortauskafé: En gang jeg leste Dostojevskij begynte jeg å le høyt. Men så tenkte jeg at det var helt feil, Dostojevskij skrev jo klassikere, og det er jo alvorlige bøker. Er det noe jeg har misforstått?

elefantfabrikken: Den eneste feilen du gjør deg skyldig i her er ideen om at klassikere ikke kan være morsomme. Dostojevskij skrev ofte svært morsomme ting. Det samme gjorde forfattere som Kafka, Flaubert og Thomas Mann, for å nevne noen. Det er de som ikke ler av klassikere som har misforstått.

person på stranden: Er det viktig å følge med på ny litteratur? Bør man ha oversikt over hva som skjer i det norske litterære landskapet?

elefantfabrikken: Nei. Med mindre du selv synes det spennende og interessant.

person på lanseringsfest: Jeg blir ofte anklaget for å være snobbete og elitistisk når jeg sier at jeg ikke orker å lese forfattere som Paulo Coelho eller Dan Brown. Har folk rett i det? Bør man ikke lese det som er populært?

elefantfabrikken: I like liten grad som man bør lese klassikere bare fordi de er klassikere eller sære bøker bare fordi de er sære bør man lese det som er populært bare fordi det er populært. Man bør lese det man vil lese. Forfattere som Coelho og Brown er heller ikke, helt objektivt sett, spesielt gode. Elefantfabrikken har noen ganger forsøkt å diskutere dette med tilhengere av ovennevnte skribenter, men all erfaring tilsier at det ikke fører noe godt med seg. Det er, for å benytte en sammenligning, som å diskutere god mat med noen som insisterer på at hamburger fra McDonalds er det beste i verden. Hvis man så nevner at det jo også finnes slike ting som for eksempel pinnekjøtt, scampi i grønn curry eller helstekt ørrett med nypoteter får man bare vantro blikk og beskyldninger om elitisme tilbake. Elefantfabrikken kan godt spise hamburger fra McDonalds og sette pris på det, men forbeholder seg retten til en mer variert diett, og også til å mene at det definitivt finnes bedre matretter i verden. Rådet er derfor, de gangene man havner i en situasjon hvor noen begynner å snakke om hvor utrolig god hamburger de nylig har spist på McDonalds, å nikke, smile, og deretter skifte samtaleemne så snart som mulig på en taktfull måte.

person i matvarebutikk: Hvorfor er så mange forfattere og litteraturmennesker så pretensiøse og fulle av tåkeprat og tullball?

elefantfabrikken: Dette er et godt spørsmål, og vi har ingen sikker konklusjon. En arbeidshypotese er at mange såkalt litteraturinteresserte var mobbeofre som barn og nå kompenserer for et eller annet.

person i matvarebutikk: Er ikke det et veldig overfladisk og barnslig svar? Sånt psykologiserende visvas trodde jeg elefantfabrikken holdt seg for god til?

elefantfabrikken: Alle har gode og mindre gode dager.

person på bar: Hva synes elefantfabrikken om mennesker som sier ting som ”en bokelsker går aldri alene til sengs” eller ”uten bøker ville livet vært en feiltagelse”?

elefantfabrikken: elefantfabrikken synes sånne folk kan fucke off til helvete og holde kjeft.

02 mai 2008

Tegneserier

Alan More - mest kjent for V for Vendetta og Watchmen, men han har virkelig skrevet mye gull. For ikke lenge siden leste jeg League of Extraordinary Gentlemen, som er finfine greier, men kanskje ikke spesielt dypt, og nå holder jeg på med Promethea, og en stund lurte jeg sannelig på om det ikke er dette som er hans virkelige mesterverk. Den holder desverre ikke helt til mål, men er et finfint stykke tegneseriekunst som det er merkelig at ikke har fått mer oppmerksomhet.

11 mars 2008

Er det farlig å lese?

I høst leste jeg Thomas Pynchon - debutromanen hans Katalognummer 49 - (The Crying of Lot 49 på engelsk). Som alle hans bøker er det temmelig snodige saker, men merkelig besettende også, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. De er velskrevne, selvfølgelig, og svært morsomme, men de mangler en del andre ting som tradisjonelt regnes som litterært høyverdig, så som troverdige karakterer og spennende plot. Eller - det er mulig plottene er spennende, de er bare så forbanna uforståelige. Konspirasjoner, hallusinasjoner, absurde og groteske opptrinn - når jeg tenker på det er det ikke helt ulikt en David Lynch-film.

Men særlig konspirasjonsteoriene er fremtredende. Og mens jeg leste i Katalognummer 49, hvor hovedpersonen Oedpia Maas blir viklet inn i et surrealistisk nettverk hvor det Amerikanske Postevesenet, frimerkesamlerer, anarkister og beinrester etter amerikanske soldater utgjør noen av ingrediensene - hun lurer på om hun er blitt sinnsyk, eller om hun har avdekket en konspirasjon som strekker seg 800 år tilbake, eller om hun blir utsatt for verdens største og sykeste practical joke - og altså, mens jeg satt og leste det, så merket jeg at jeg også ble litt småparanoid. Jeg begynte å tenke over sånne små tilsynelatende tilfedige hendelser jeg har opplevd som kanskje, kanskje kan ha en eller annen sammenheng, og hva den sammenhengen eventuelt skulle være, og hva det skulle bety.

I det jeg merket at jeg gjorde det lo jeg selvfølgelig av meg selv, men det var et mentalt virus som det tok omtrent en uke å bli helt kvitt. Og det er morsomt og interessant, synes jeg. Hva om jeg hadde vært et hakk mer mentalt ustabil, kunne Pynchon ha dyttet meg over kanten til vaskeekte galskap? Jeg spør også fordi aller første gangen jeg hørte om Thomas Pynchon var i en artikkel i Arr (idéhistorisk tidsskrift) hvor artikkelforfatteren forteller om hvordan han fikk boka Gravitys Rainbow fra en åpenbart mentalt ustabil dame som trodde det fiksjonen beskrev var høyst virkelig.

Så bøker kan være farlige?* Ikke bare sånn festtale-farlige som pompøse folk kan tale om under høytidelige tilstelninger, men faktisk, genuint skadelige for enkeltlesere, at det helt konkret påvirker tankemønstrene dine. Det er en utrolig besnærende tanke, og får meg til å bli enda mer glad i bøker, merker jeg.

*Eller det er mulig at det bare er meg som er usedvanlig lettpåvirkelig. Jeg har f.eks aldri vært spesielt god til å motstå gruppepress. På barneskolen, hvis noen jeg oppfattet som kulere en meg (det var nesten alle) foreslo noe ugang var det ca. umulig for meg å ikke være med, selv om jeg visste at det var dumt og ville gi oss trøbbel.

05 februar 2008

The Dirt


olajostein: The Dirt er boka hvor Mötley Crüe forteller, dvs. alle bandmedlemene og folka rundt dem forteller, og de forteller virkelig alt, åpenhjertige og selvutleverende inntil det idiotiske.

elefantfabrikken: Mötley Crüe? Bryr du deg om dem?

olajostein: Nei, jeg har overhodet ikke noe forhold til det bandet, kan vel knapt nok nevne navnet på en eneste låt, kan ikke nynne en eneste strofe, men jeg har hørt i årevis at boka er festlig, og det er den. Dette er Spinal Tap i bokform, bare råere, og så er det virkelig og ikke oppspinn.

elefantfabrikken: Så det er gøy å lese om et band man driter i?

olajostein: Når de er så vanvittig drøye og så vanvittig dumme som Crüe-gutta: Ja.

elefantfabrikken: Høydepunkter?

olajostein: Too many to mention, som dem sier over dammen. Det er den akkumulerte effekten av den ene drøye dop/alkohol/slossing/puling-historien etter den andre og den totale, absolutte mangelen på selvinnsikt og evne til å lære av egne feil som gutta utviser som gjør det hele veldig fascinerende og morsomt (og tragisk).

09 januar 2008

Innsirkling


Nå var det lenge siden sist, gitt. Men elefantfabrikken er ikke død!

I jula leste jeg Carl Frode Tillers nye bok, Innsirkling.

Boka handler om David som har mistet hukommelsen, og i en avisannonse ber folk som kjenner ham om å skrive og fortelle ham hvem han er. I denne boka får vi tre varianter. To ungdommsvenner/kjærester og stefaren. I tillegg, selvfølgelig, til at de som skriver ender opp med å skrive minst like mye om seg selv som om David.

Noen har ment at premisset er litt for fiffig og oppkonstruert (at noen skal kjenne hele tre så til de grader skriveføre mennesker, f.eks.) - men dette er skjønnlitteratur, og folk som er altfor opphengt i at ting skal være strengt "realistisk" har ikke skjønt hva skjønnlitteratur handler om, så sånne innvendinger ler vi her i elefantfabrikken høyt og lenge av.*

Det boka derimot har er psykologisk realisme i bøtter og spann. Tiller er usannsynlig god til å beskrive hvordan vi snakker sammen og forholder oss til hverandre, alle de små løgnene, forstillelsene, hvordan vi stadig vekk prøver å fremstille oss i et bedre lys. Det er både morsomt og pinlig å lese. Tiller skriver frem situasjoner som er veldig gjennkjennelige, jeg er fristet til å si ultra-realistiske, det minner meg tidvis både om Trude Marstein og om David Foster Wallace, men helt uten den (noen ganger) overfladiske tekniske briljeringen til sistnevnte.

Boka er del en i en trilogi, og Carl Frode Tiller har nå blitt en av de få norske forfatterne jeg virkelig gleder meg til at skal gi ut neste bok.

*Har du forresten hørt historien om han som så Ringenes Herre-filmene og syntes det var urealistisk at Frodo var så mye kortere en Gandalf?