1. En roman som handler om en mann som ønsker seg noe, det er vanskelig for ham, han har flere problemer han er nødt til å overvinne. En venn hjelper ham, mens en annen venn viser seg å ikke være en venn allikevel, og legger hindre i veien. Det er en kvinne, som han har et ambivalent forhold til, hun veksler mellom å hjelpe ham og hindre ham, kanskje. Etter hvert får han tak i det han har ønsket seg helt siden starten på boken. Her er vi kanskje på side 60 eller noe sånt, av over 600. Han er veldig glad, men bare en kort stund. Så blir han lei seg igjen, og ønsker seg flere ting, lignende ting. Han prøver å skaffe seg dem, det tar mange hundre sider. Men så, mot slutten av romanen, som for øvrig burde være rød og ha et omslag som vekker begjær, men også samtidig avsky hos den som ser det, ikke eksplisitt, men sånn litt, mot slutten av romanen, skjønner han at det han i begynnelsen ønsket seg ikke er bra for ham, og at det han egentlig trenger er noe annet, noe det opprinnelige ønsket bare er et slags symbol for. De to tingene er relatert på en symptomatisk måte, kanskje, eller altså nærmest metaforisk. Dette er hovedpersonens store oppdagelse. I et slags essay på omtrent 100 sider mot slutten legges denne innsikten ut for oss, leserne, på en lærd måte. Det må forresten ikke være en mann, det kan være en kvinne i stedet, kanskje det faktisk er bedre. For de fleste leserne vil det avgjørende for hvorvidt de liker boken og har utbytte av den avhenge nettopp av deres forståelse for denne metaforiske, eller skal vi si symbolske, kanskje nærmest mytologiske sammenhengen, altså den mellom det opprinnelige ønsket og det egentlige ønsket. De som tar det, de tar den, for å si det sånn.
2. En annen, litt lik roman som den i punkt 1, har et grønt omslag, som vekker mye av det samme begjæret hos den som ser det, men i stedet for en slags vag, ikke uttalt avsky vekker det samtidig også regelrett kvalme. Folk får lyst på boken, de tar den opp, snur den kanskje rundt, og så spyr de, rett og slett. Det er et problem for bokhandelen, selvfølgelig, og særs pinlig for den (potensielle) kunden, som i de fleste tilfellene ganske skamfullt ser seg nødt til å betale for boken, og som også fortsatt gjerne vil ha den. Denne romanen blir dermed en slags merkelig bestselger, selv om ingen til syvende og sist klarer å lese den. Det er jo trist, og betyr at selve innholdet i boken er fullstendig uvesentlig. På sett og vis kunne sidene bare være blanke, men det spørs om ikke folk ville reagert på det. Dermed er det tryggest å fylle dem, sidene altså, de fleste av dem i det minste, med tekst.
3. En roman som foregår i en tid som ligner på vår egen, men som ikke er helt lik. Landet den foregår i ligner også på vårt, men med noen forskjeller. For eksempel kan statsministeren i denne boken hete Erling Stalsberg, og være fra partiet Venstre. Eller blir det for usannsynlig? La oss si han heter Einar i stedet. Einar Solfjell. Slike små vrier, hele veien. Men boken er ikke en samtidssatire, om du skulle tro det! Haha, nei og nei, langt derifra! Selve handlingen i boken finner sted langt unna maktens gemakker, for å si det sånn. Kanskje er statsministeren i dette landet, som altså ligner temmelig mye på Norge, ikke engang nevnt i teksten? Kanskje dette fiktive navnet på denne fiktive statsministeren bare eksisterer et sted i forfatterens egne notater, som en del av forarbeidene han eller hun har gjort før hen startet på selve skrivingen? Slik at ingen lesere noen sinne får greie på at statsministeren heter Einar Solfjell. Det kan hende. Dersom ikke forfatteren da på et tidspunkt avslører det, kanskje i et intervju hen gjør med Nrk, etter at boken har gjort suksess, kanskje på programmet til Hanne Lundmo, eller hvis den har vært kontroversiell, romanen, i debatten til Frodrik Nattvang, der vedkommende må svare sine kritikere, og i en passiar, helt mot slutten av programmet, mens temperaturen er på sitt høyeste, så kommer altså forfatteren til å nevne nettopp dette, at det er en statsminister i boken som ingen vet om, og at han heter Einar Solfjell, og dermed stilles alt, absolutt alt, som har blitt sagt frem til da i et helt annet lys.
4. En roman som gir seg ut for å være noe helt annet, for eksempel en fotball, eller en hermetikkboks med pærer. Det er vanskelig å vite hvor teksten skal stå, om det er slik, og om det da faktisk kan kalles en roman. Kan en tapedispenser være en roman? En brannhydrant? Hadde vi snakket om dikt hadde det vært noe annet, nesten hva som helst kan være et dikt. En sykkel, en slagdrill eller en pakke servelat; alt det kan være dikt. Men romanen har kanskje ikke den nødvendige elastisiteten eller hva man skal kalle det. Selv om man sier at romanen kan romme alt, kan altså ikke alt romme en roman.
