Romanen som assimileringsmaskin

The novel does not vanquish its rivals. It incorporates them, like an amoeba — diminishing and neutralizing its competition by a strategy of inclusion. Many novels therefore contain a spectral double, another book trapped within their pages.

Ben Parker, «The Past Is Useless», anmeldelse av Karl Ove Knausgårds My Struggle Book Four i Los Angeles Review of Books.

Lydia Davis om å slutte å skrive

INTERVIEWER

In the recent story “Writing,” the narrator says, “Life is too serious for me to go on writing.” Do you feel that way? Could you ever stop writing?

DAVIS

I do stop for periods. But I can’t see stopping altogether, just because I enjoy it so much. I have posed myself that question. If you were alone on a desert island and there were no more world and no more people, would you go on writing? Supposing I had the pen and paper, I probably would. 
Like a lot of my stories, that one just followed one momentary thought—What am I doing here, putting odd sentences together and creating some little piece of nonsense, when people are dying on the other side of the world and our government’s going to damnation? It’s something that a lot of ­artists, I’m sure, feel at one time or another, that they’re wasting time or doing something frivolous. So instead of answering myself and ignoring it, I wrote it out as a little thought. I didn’t know how much value to give to that story, but I showed it to a very severe critic and she liked it, so I decided it passed.

Fra The Paris Review, The Art of Fiction no 227

Tor Ulven #3

Jeg leste nettopp en tysk artikkel om Thomas Bernhard, av en viss Bernard Sorg. Den tar blant annet for seg Bernhards roman Gamle mestere, og dreier seg om kunstverkets utilstrekkelighet. Kunstverket som overlevelsesmiddel. «Når det kommer til døden, er kunstverket maktesløst,» heter det i artikkelen. Jeg vil også si: når man kommer til den vesentlige smerten i livet, er kunstverket dødt og maktesløst. Kunsten kan være som et lite plaster. Men plaster hjelper ikke mot kreft. Derfor blir det noe latterlig og hjelpeløst over kunsten. Jeg tror ikke man bare kan elske litteraturen. Man må samtidig avsky den for å kunne skrive gode bøker. Jeg blir ofte lei av å lese bøker, møkk lei det. På en måte hater jeg også litteraturen, det er ikke kokett sagt, det er faktisk sant. Det er noe komplett latterlig ved å skrive bøker og late som det er noe fryktelig viktig, som om litteraturen betyr noe. Hva forandrer den på saken? Nesten ingen ting.

Fra intervjuet i Vagant.

Tor Ulven #2

Det er umulig for en forfatter å forholde seg til alle mulige perspektiver en kan se boken i. Det er vel nettopp dette som er fascinerende med litteratur i det hele tatt. Jeg merket meg at en journalist ved en anledning gjorde mektig narr av lyrikeren Ellen Einan, fordi hun i et intervju hadde sagt at hun selv ikke visste hva diktene hennes betydde. Journalisten hoverte grenseløst over dette. Jeg for min del synes det var ærlig og glimrende sagt av Einan. «Jeg vet ikke hva det betyr!» Hvis jeg selv skjønte alt jeg hadde skrevet, ville det vært komplett uinteressant. Å skrive innebærer en omhyggelig planlegging for å treffe det som ikke er planlagt og heller ikke kan planlegges. Derfor bør alle bøker være litt dumme, de bør ha et felt av dumhet eller bevisstløshet, som forfatterne ikke kan fange. Bøker som er for intelligent skrevet, blir lett kjedelige og gjennomsiktige.

Fra intervjuet i Vagant

Tor Ulven #1

All seriøs litteratur er, eller bør være, et forsvar for det humane kontra barbariet. Det er nok mulig at all god litteratur er humanistisk, i den forstand at den som skriver eller leser en bok er nødt til å reflektere, eller sublimere, for å bruke et freudiansk uttrykk, og dermed distanserer seg fra barbariet. Litteraturen er altså human i den grad den er litteratur; den er human i kraft av sin form, som i hvert fall utsetter den primitive spontanitet. En bok – selv ikke den mest groteske – kan bokstavelig talt ikke drepe noen. På den annen side er det jo slik at litteraturen også må forholde seg til det inhumane, det umenneskelige, ikke for å kokettere med det, men for å plassere det menneskelige i et dybdeperspektiv.

Fra intervjuet i Vagant, gjort av Alf van der Hagen og Cecilie Schram Hoel.

Lydia Davis - Writing (fra Can't and Won't)

Life is too serious for me to go on writing. Life used to be easier, and often pleasant, and then writing was pleasant, though it also seemes serious. Now life is not easy, it has gotten very serious, and by comparision, writing seems a little silly. Writing is often not about real things, and then, when it is about real things, it is often at the same time taking the place of some real things. Writing is too often about people who can't manage. Now I have become one of those people. I am one of those people. What I should do, instead of writing about people who can't manage, is just quit writing and learn to manage. And pay more attention to life itself. The only way I will get smarter is by not writing anymore. There are other things I should be doing instead.

s. 252

Flaggermusa og fiksjon

Det er vanskelig for flaggermusas fiksjon å ta feil, for en av de underforståtte instruksene som medfølger, lyder slik: «Ta alt som blir sagt her slik som det er ment.» Hvis flaggermusa gjør Platon til en bavian, vil flesteparten bare anta at det er et resultat av flaggermusas inkompetente lærere. Dersom flaggermusa konsekvent feilstaver Platons navn, vil flesteparten anta at også dette har en eller annen symbolsk betydning. Hvis flaggermusa feilstaver navnet bare et par ganger, kan flesteparten like gjerne anta at det er en korrekturfeil, og dermed ikke en del av den litterære teksten. For flaggermusa, som innimellom bare har et vagt grep om den virkelige verden, er fiksjon simpelthen en ideell form.

Fra Dyr jeg har møtt, Audun Mortensen, side 27. Flamme forlag 2014.

Kurt Vonnegut om kjærlighetshistorier og fortellingens mekanismer

INTERVIEWER

Let’s talk about the women in your books.

VONNEGUT

There aren’t any. No real women, no love.

INTERVIEWER

Is this worth expounding upon?

VONNEGUT

It’s a mechanical problem. So much of what happens in storytelling is mechanical, has to do with the technical problems of how to make a story work. Cowboy stories and policeman stories end in shoot-outs, for example, because shoot-outs are the most reliable mechanisms for making such stories end. There is nothing like death to say what is always such an artificial thing to say: “The end.” I try to keep deep love out of my stories because, once that particular subject comes up, it is almost impossible to talk about anything else. Readers don’t want to hear about anything else. They go gaga about love. If a lover in a story wins his true love, that’s the end of the tale, even if World War III is about to begin, and the sky is black with flying saucers.

INTERVIEWER

So you keep love out.

VONNEGUT

I have other things I want to talk about. Ralph Ellison did the same thing in Invisible Man. If the hero in that magnificent book had found somebody worth loving, somebody who was crazy about him, that would have been the end of the story. Céline did the same thing in Journey to the End of Night: he excluded the possibility of true and final love—so that the story could go on and on and on.

INTERVIEWER

Not many writers talk about the mechanics of stories.

VONNEGUT

I am such a barbarous technocrat that I believe they can be tinkered with like Model T Fords.

INTERVIEWER

To what end?

VONNEGUT

To give the reader pleasure.


Fra The Paris Review, The Art of Fition No. 64

Olav Angell - Oslo i skumring

Regnet og høstens stormer sender deg inn på Deichman. Inne på barneavdelingen er det lunt og lyst. Du er velkommen. Rundt deg har du bøker og vennlige bibliotekarer. Nå som du kan lese, er du besatt av bøker. Du tenker på bøker dag og natt. Det er som om du har oppdaget et berg av karameller du aldri før har visst om. Alt er fristende, alt kan leses og alt smaker. Det er bare å forsyne seg, du kan aldri få nok. Og når du står på gulvet i utlånsavdelingen og ser på hyllene rundt deg, blir du svimmel av lykke og tenker: Alt dette er mitt! Alt dette skal jeg lese! Du liker å gå bort til hyllene og ta ut en bok, åpne den og se hva den heter, hva den skal fortelle deg. Du liker å stryke fingrene bortover papiret og se på de vakre bokstavene som blir til nye ord. Den første boken du låner er en bok om en katt, Sølvfaks av Gabriel Scott. Den kan du få låne i tre uker. Du er så redd for at du ikke skal greie fristen, at du begynner med det samme du kommer hjem. Og så leser du den ut på to timer.

s. 82

elefantfabrikken på sparebluss #1

Denne uka går elefantfabrikken på sparebluss, siden fabrikkarbeiderne har fått fri og reist til Afrika for å se på de ekte elefantene. Derfor reposter vi noen gamle favoritter, til glede for nye lesere.

Fra 18. desember 2012:

Joseph Brodsky - menneskets kvikksølvflyktige mentale mønstre

Den beste måten å utvikle god smak for litteratur er å lese poesi. (...) Saken er at fordi poesien er den ypperste form for menneskelig språkuttrykk, så er den ikke bare den mest konsise, den mest sammentrengte måte å formidle den menneskelige erfaring på, men også den som setter den høyest tenkelige standard for all bruk av språket - særlig den som foregår på papir.
 Jo mer man leser poesi, jo mindre tolererer man skvalder, enten det er politisk eller filosofisk, i historieskrivingen, sosialvitenskapene eller skjønnlitteraturen. En god prosastil vil alltid være et gissel under presisjonen, tempoet og den lakoniske intensiteten i det poetiske uttrykk, som er et barn av gravskriften og epigrammet, og synes å være unnfanget som en snarvei til et hvilket som helst emne - følgelig er poesien prosaen en stor tuktmester. Ikke bare lærer den prosaen verdien av hvert enkelt ord, men den gir den også innsikt i menneskets kvikksølvflyktige mentale mønstre. Den tilbyr alternativer til en vanlig lineær komposisjon, demonstrerer knepet med å utelate det selvinnlysende, vekten på detaljen, antiklimaks-teknikken. Fremfor alt utvikler poesien i prosaen denne appetitten på det metafysiske som skiller et kunstverk fra ordinær belles letres. Men det må jo medgis at på dette særlige området har prosaen vist seg å være en heller giddeløs elev.


Fra "Hvordan lese en bok" av Joseph Brodsky, tale holdt ved åpningen av bokmessen i Torino i 1988, trykket i Hvordan lese en bok, Aventura forlag 1997, oversatt av Jo Ørjasæter.

Dag Solstad bruker et stort ord

– Tidleg i boka skriv du at du gir avkall på å dikte. Kva er det då som gjer dette til ein roman?

– At det er ein roman, insisterer eg på. Nei, det er ikkje så viktig, heller. Eg er romanforfattar, det er det einaste eg kan, difor blir det eg skriv, ein roman. Kall det gjerne ei overraskande utviding av omgrepet dikting. Rett nok er det ein vanskeleg roman, ein antikommersiell roman. Eg har ikkje skrive den for å underhalde, men for å more meg sjølv, det kan eg vedgå.

– Mora det deg?

– Ja! Og det håper eg folk ser.

– Det kan jo sjå ut som du prøver å valdta lesarane med ei uhorveleg mengd namn, sikkert over tusen?

– Slett ikkje. Eg prøver å gi dei ei stor skjønnheitsoppleving.

– Kvifor ler du?

– Eg ler ikkje!

– Jo, du lo!

– Det var vel berre av genanse for å bruke eit så stort ord. Men eg har dekning for det. Ja, det har eg vel. Ja.

Fra et intervju gjort av Jan H. Landro i Dag & Tid.

Karl Ove Knausgård om skriving og skam

But as anyone with the least knowledge of literature and writing—maybe art in general—will know, concealing what is shameful to you will never lead to anything of value. This is something I discovered later, when I was writing my first novel, when the parts that I was ashamed like a dog to have written were the same parts that my editor always pointed out, saying, This, this is really good! In a way, it was my shame-o-meter, the belief that the feeling of shame or guilt signified relevance, that finally made me write about myself, the most shameful act of all, trying to reach the innocence of the now burned diarist—self.

Fra et godt intervju i The Paris Review

Jan Kjærstad - Oppramsingens mystikk / Om «Alef» av Jorge Luis Borges

I epilogen til den nevnte essaysamlingen Otras inquisiciones skriver Borges at han har en tendens til å bedømme alle filosofiske og religiøse forestillinger ut fra deres estetiske verdi. For Borges er all teologi en gren av den fantastiske litteraturen. Derfor må også enhver «mystisk» opplevelse kunne la seg formulere litterært. Slik Borges ser det, er Gud, gradvis oppfunnet, kanskje litteraturens største verk. Å møte Gud blir det samme som å møte menneskets imaginasjon (jfr. Feuerbach). I motsetning til Dante ser Borges i sin visjon verden og ikke Gud i himmelen. Der Dante blir abstrakt, er Borges konkret; der Dante, dypt inne i den strålende substansen av lyset fra det høye, ser «tre ringer av ulike farger og med samme størrelse», ser Borges i sin Alef «drueklaser, snø, tobakk, metallårer, vanndamp».

Fra essaysamlingen Menneskets felt.

A D Jameson om James Woods reduktive syn på hva som er akseptabel fiksjon

Literary critics are storytellers themselves, and we appraise them by how compelling, and how useful, we find their stories about fiction. Wood’s own account is smug and small. Again and again he dogmatically insists upon fiction that’s written in the third-person limited, that enlists only the most appropriate metaphors and details, that employs a language that’s musical but not over-aestheticized, and whose plot takes a definite backseat to the characters—the all-important characters!—who should “[serve] to illuminate an essential truth or characteristic” (128). By the time that Wood is finished carving away at fiction, little remains of the art form that I know and love. But James Wood, ever the arbiter, ever the tastemaker, desires only a certain fiction: one that’s primarily truthful, stylized but never over-stylized, and never intrusive—like Goldilocks’s chosen bowl of porridge, chair, and bed, it must be exceedingly, prissily just-so. Unsurprisingly, Wood’s preferred fiction is realist, and bourgeois, and 99.9% dead, white, and male.

Throughout How Fiction Works, Wood systematically diminishes fiction’s enormous capacity. The actual art form is vast, and audiences delight in its diversity. It can accomplish a great many things: entertainment, instruction, journalism, shock, experimentation, verisimilitude, confusion. Its forms range from anecdotes to jokes to fables to parables; from morality tales to allegories to tall tales to dirty stories; from pulp genres like horror, sci-fi, fantasy, romance, war, thrillers, and westerns, to surrealism, Dadaism, and absurdism, to genres more enamored with realism: naturalism, regionalism, and minimalism; from comic books to zines to airport paperbacks to the “great books” on Harold Bloom’s canonical lists; from children’s stories to young adult novels to adult literature to adults-only novels; from the picaresque to the baroque to the romantic to the modern to the postmodern and well beyond; from the high to the low and back again; from the experimental to the utterly conventional. It contains room enough for even the quaint, timid stories delivered weekly by the New Yorker!

Fra denne lange, lange artikkelen.

William Gibson om skriving og teknologi

I was a very late adopter, a very late adopter, of the Internet. I’m increasingly not that way. What I find though is that the solitude of the act of seriously writing fiction is such that it comes within the whole loopy shitstorm social media that most of now live in. It comes anyway, and you’re absolutely alone doing this strange, sometimes, sometimes seemingly very hard and other times wildly exhilarating thing and there’s nobody else there, even though you’re Tweeting with the other hand.

Fra et intervju på The Awl.

Cormac McCarthy om å skrive romaner

Anything that doesn’t take years of your life and drive you to suicide hardly seems worth doing.

Fra et intervju i The Wall Street Journal.

Stig Sæterbakken om litterær nyskaping

Cortázar ble en nyskapende forfatter. Ikke programmatisk, men i kraft av en nærmest allergisk reaksjon på alt som smakte av konvensjon: en infernalsk kløe for hver genre som omsluttet ham med sitt tette regelverk. Det er derfor det blir noe patetisk, alt maset i vår egen tid om at vi må skrive noe nytt, at vi må fornye romanen, hele dette manifestasjonssyke teoretiske overbudet rundt fornyelsens 'bør' og 'må'. Mitt råd: slutt å mase. Det nye lar seg ikke planlegge, programfeste eller fremdebatteres. Det nye kommer når det kommer. Nærmere bestemt når en kunstner som Cortázar, med sin personlighet bryter ut av det tradisjonelle rammeverket fordi det er for trangt til å romme ham. Og går det tredve år uten at en slik personlighet dukker opp i en nasjonalstat nær deg, vel, så er det ikke verre enn at man får vente disse tredve år: det er uansett bare en bagatell i historisk perspektiv. Til hvilket også hører at den som mest intenst søker å fornye, ofte kan være den som aller sist slumper til å gjøre det.

Fra redaktør Stig Sæterbakkens forord i tidsskriftet Marginal #3, om Julio Cortázar. J. W. Cappelens Forlag 1996.

George Orwell - Why I Write

All writers are vain, selfish, and lazy, and at the very bottom of their motives there lies a mystery. Writing a book is a horrible, exhausting struggle, like a long bout of some painful illness. One would never undertake such a thing if one were not driven on by some demon whom one can neither resist nor understand. For all one knows that demon is simply the same instinct that makes a baby squall for attention. And yet it is also true that one can write nothing readable unless one constantly struggles to efface one's own personality. Good prose is like a windowpane. I cannot say with certainty which of my motives are the strongest, but I know which of them deserve to be followed. And looking back through my work, I see that it is invariably where I lacked a political purpose that I wrote lifeless books and was betrayed into purple passages, sentences without meaning, decorative adjectives and humbug generally.

Fra essayet «Why I Write», opprinnelig utgitt i 1946, finnes bla. i Penguin-samlingen ved samme navn.

Audun Lindholm om redaktører

En poet som Kenneth Goldsmith har tatt til orde for at vi ikke trenger flere «kreative» forfattere, men snarere forfattere som er kompetente kompilatorer og antologister, med den enorme mengden historisk tekst og daglige informasjonsstrømmer vi står overfor. Denne typen forfattere finnes på sett og vis allerede, og kalles redaktører. I kunstverdenen har man allerede for lenge siden omtalt kuratoren som den nye kunstneren. I før-moderne tid var ikke forfatteren en personlig størrelse – selve Mosebøkene er jo verket til et knippe redaktører.

Fra Bøygen #4/2007. Hele intervjuet finnes her.

Romanen er en andakt (sier Dag Solstad)

Og tross alt er romanen et språk, hvis man ikke vil ha hele pakka, hvis man er lei av det samfunnet vi har, så er romanen en av de få utidsmessige ting vi har igjen. Jeg leste en artikkel i din gamle avis, de hadde en diskusjon der, i Morgenbladet, det var en av disse amerikanske forfatterne, jeg husker ikke hva han het, som nå er så bekymret for romanen, for de greier ikke å skrive romaner som kan matche disse idiotiske seriene på tv. Nei, det greier dere aldri. Det kan dere bare glemme, det gjør dere ikke.
 Snakker du i stedet om romankunsten som en slags andakt? Et rom der du går ut av verden?
 Ja, i så fall en andakt i likhet med den jeg hadde da jeg leste Hamsun for første gang.
 Et pustheull?
 Nei, mer enn et pusthull, det er faktisk en andakt. Det er det faktisk. Romanen er en andakt, ja.

Uskrevne memoarer, Alf van der Hagen, Oktober 2013 s. 464.