Nå har verden, samfunnet og tilfeldighetene konspirert mot meg og gjort det slik at jeg har endt opp med å lese et stykke av Henrik Ibsen;
Lille Eyolf.
Det tok ikke lang tid, en drøy time eller så, og det var vel ikke akkurat den helt store leseropplevelsen (som forventet). Det var ikke fullstendig avskyelig heller, det var det ikke. Hvis jeg skal gi en karakter så blir det fem av ti - helt midt på treet.
Stykket er sikkert ment å være tragisk, men jeg må innrømme at jeg lo godt flere ganger. Mye småborgerlig angst for både dette og hint, og en del følelsesmessige uttrykk som overhodet ikke gir mening. Mye kinky bror-søster-ting som sikkert var fryktelig sjokkerende på Ibsens egen tid, men som nå bare fremstår som litt latterlige.
Første akt var nok den beste, særlig scenen med Rottejomfruen - den har litt skarpe kanter, er litt vass. Siste akt har er en av de tynneste "oppløftende" slutter jeg kan huske å ha vært borti. Mente Ibsen dette alvorlig, eller gjør han narr av hvor naive karakterene hans er?
elefantfabrikken: Blir det lenge til du leser mer Ibsen?
olajostein: Det tror jeg. Eller vent - jeg har vel en idé om at jeg skal lese Peer Gynt om ikke så alt for lenge. Eller nei, pokker heller, jeg tror ikke jeg gidder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar