Torsdagslenker

• Et fint intervju med Lars Petter Sveen på Deichmans litteraturblogg, av Thor Arne Sæterholen.
• Jeg har anbefalt bøker på Bok365.no
• Jens M. Johansson har gjort et fint intervju med Rune Christiansen i DN.
• Adam Kirsch har et essay om D. F. Wallace på Salon.
• Lars von Trier sier mye rart i et intervju med Nils Thorsen i Politiken

Nyanskaffet bok

På Forslaget i går kjøpte jeg denne:

John Erik Riley, En spissformulering - forsøk og forslag. Essays. Gyldendal 1996. Riley debuterte året før med romanen Ikoner i et vindu, og var bare 26 år gammel da denne boka kom. Jeg har lest ganske mye av Riley, men denne boka refereres det sjelden eller aldri til, i hvert fall kan jeg ikke huske å ha hørt noe særlig om den. En rask gjennomblading tyder på at dette er essays i den eksperimentelle enden av essayistikken; tekstene er korte, tilsynelatende fragmentariske, og mange steder snakker forfatteren om seg selv i tredjeperson. («Jon Erik tenker at ...» osv.). Jeg kjenner ganske stor glede ved å ha en bok i hende som jeg knapt nok vet noe som helst om, og som virker å være original og eksperimenterende, samtidig som jeg pga. av kjennskap til forfatteren er rimelig sikker på at det her vil være tankestoff som det er verdt å bruke tid på.

Enda mer om Konversasjonsleksikonet (slippfest!)

Torsdag 27. november var det slippfest for Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon!

For de som har ligget under en stein i skogen i det siste og ikke har fått med seg hva dette er, så er kortversjonen slik: Et kontrafaktisk leksikon laget på dugnad og entusiasme, med en haug bidragsytere som har skrevet morsomt/ettertenksomt/absurd/vakkert om hver sine oppslagsord; folkefinansiert utgivelse; håndinnbundet i skinn av en av norges få gjennværende bokbindere; et kunstverk både i form og innhold.

Så, altså, på Ingensteds ved Akerselva, en småhustrig torsdagskveld i november, der skulle leksikonet møte sine forfattere og sitt publikum for første gang. Eller omvendt.

Og for et opplegg Pil & Co. hadde stelt i stand! Maken til slippfest har jeg rett og slett aldri vært på. Som en av de ca. 80 bidragsyterne ble jeg ikke bare tatt vennlig i mot, det var direkte overstrømmende, jeg fikk drikkebonger (på digg øl fra Lervig Aktiebryggeri) og et glass cava i hånda, og på en vegg sto alle forfattereksemplarene av bøkene, utstilt, og som oppbevaring til vi var klare til å ta dem med hjem.

Slik ser mitt ut:

Dette er altså håndinnbundet kalveskinn, med navnet mitt preget inn på forsiden - det eneste eksemplaret med akkurat det på. Alle forfatterne fikk hvert sitt, med sitt navn på.

Som om ikke det var nok, fikk vi også et hendig handlenett til boka, og oppi det handlenettet (eller «tote» som det etter hvert heter på norsk også) lå det en IPA fra CAP brygggeri. Jeg har aldri fått en goodie-bag før i mitt liv, i hvert fall ikke med øl i. Håper det blir mer av det i 2015.

Og ute i bakgården sto det en gjeng samer og stekte reinsdyrkebab til alle som ville ha (gratis).

Jeg sa jo at det var klasse over denne slippfesten? Slippfest skrudd opp til elleve, så og si.

Etter hvert fylte Ingensteds seg opp, både av forfattere, fundere (de som hadde forhåndsbetalt for boka gjennom folkefinansieringskampanjen tidligere i år) og andre nysgjerrige. På et tidspunkt mener jeg bestemt at jeg så at det var kø for å komme inn. Mye folk! En god del ansikter som man ser rundt på litterære arrangementer i denna byen, men også mye folk jeg ikke dro kjensel på. Unge og gamle. Noen dresskledde og feststemte, andre med ryggsekk rett fra skauen (kunne det se ut som). Blanda publikum, definitiv. Dansker! Det er en del danske bidragsytere i Leksikonet, og fem av dem hadde Pil henta over til festen. Relativt høy frekvens av skjegg på mennene, tror jeg? Det er vel bare sånn det er for tida.

I et hjørne sto det to karer og spilte, kontrabass og et eller annet blåseinstrument som jeg har glemt, antagelig saksofon? Litt sånn lounge-jazz-aktig? Trivelig var det, i hvert fall. En hipphopp-fyr med hatt dro noen mer eller mindre imporviserte rhymes på et tidspunkt også. 
 
Programmet, det offisielle, starta rundt åtte.

Pil ønska velkommen. Han holdt en litt stotrende, tydelig stolt, sjarmerende tale. Blant annet takka han sine nærmeste samarbeidspartnere – her Andreas Cappelen, som han driver Forslaget sammen med. Også Mikkel Cappelen Smith, Pils lillebror, som har gjort sats/designet på boka, ble takket, og bokbinder Thomas Støyva, som håndinnbinder alle de 1000 eksemplarerene. Og bidragsytere og fundere, seff. 

Atle Sperre Hermansen leste, som en av de første. Fordi opplesningene skjedde i fornavnsalfabetisk rekkefølge. Atle har skrevet noen av de beste tekstene i boka, for øvrig, slå for eksempel opp på «Solstadsk».

Ambisiøst nok hadde Pil invitert alle forfatterne som ville til å lese. Rundt 35 (?) hadde sagt ja. 35 opplesninger, det høres ærlig talt mer ut som et mareritt enn en fest. Men det funka! De langt fleste av tekstene i Leksikonet er korte, så hver opplesning varte bare ett minutt eller to. Seks-sju opplesninger i slengen, og så en lengre pause. Selv da klokka nærmet seg halv tolv-tolv og de siste gikk på scenen for å lese var publikum oppmerksomme og lydhøre. DET er det ikke ofte man opplever på litterære arrangementer i denna byen, forråsiresånn.

Fin fest for en fin bok. Førsteopplaget, det håndinnbundne, er mer eller mindre tomt, så vidt jeg vet, men det kommer snart et nytt opplag, som riktignok ikke blir håndinnbundet, men som fortsatt skal se ganske fresht ut, og som vel også blir noe billigere. Stikk innom Cappelens Forslag i Bernt Ankers gate og spør.

Noen tanker om Guds Barn av Lars Petter Sveen

1. Akkurat som det finnes mange grunner til å lese, finnes det mange måter å verdsette en bok på. For folk som skriver finnes det to måter som er direkte relatert til skrivingen. Den ene er tanken «Dette skulle jeg ønske jeg hadde skrevet selv» og den andre er når det man leser setter i gang et fyrverkeri av ideer som gir en voldsomt lyst til å skrive selv. 

2. Lars Petter Sveens roman Guds barn er en bok som trigger begge disse impulsene hos meg.

2a. I tillegg setter jeg den høyt av en lang rekke andre årsaker og; det er rett og slett en svært god og original bok vi har med å gjøre, og alle de gode anmeldelsene som den har fått er høyst berettiget. 

3. Slik ser den ut

 

Omslaget er laget av Aud Gloppen i Blæst, og boka bruker den fine skrifttypen Whitman.

4. Guds barn er en roman som foregår på Jesu tid. Den består av en rekke relativt uavhengige fortellinger, men der en del personer går igjen i de ulike fortellingene. Jesus er bare en biperson, og det er de andre kjente bibelske skikkelsene også, Sveen har skapt et eget sett med karakterer som befolker fortellingene. 

5. Dette er et av de originale trekkene ved boka. Det finnes svært mange eksempler på skjønlitteratur som tar utgangspunkt i bibelfortellingene; to av mine favoritter er Thomas Manns langnovelle Loven og Karl Ove Knausgårds roman En tid for alt. Men det disse, og de aller fleste andre eksemplene på bibelinspirert litteratur gjør, er at de tar utgangspunkt i de kjente personene og fortellingene og bygger disse ut; gjenforteller dem, utvider, men alltid med en basis i det vi allerede kjenner. Sveen lager i stedet egne historier, men som foregår i et kjent univers.

6. Jeg kan ikke bedømme hvor troverdig fortellingene er, men jeg vet at Sveen har gjort en del research og at flere teologer har lest gjennom manus. Fremstillingen av livet og omgivelsene virker på meg å være relativt «autentiske», i hvert fall troverdige innenfor fiksjonens rammer. Personenes tanker og følelser er derimot langt mer moderne og nåtidige, slik jeg bedømmer det – dette er strengt tatt nåtidsmennesker som baler med nåtidsproblemer i en historisk setting. Det er, sånn sett, mer av en samtidsroman enn en historisk roman. 

7. Det at det ikke er en historisk roman i noen streng forstand gjør den langt mer interessant. Historiske romaner er som regel dritkjedelige, de stiller i samme bås som krim og fantasy: sjangere som er kreativt og litterært døde på grunn av alle de ikke-litterære kravene som stilles for å oppfylle sjangerkravene. De to ovennevnte eksemplene - Thomas Mann og Karl Ove Knausgårds bibel-inspirerte tekster stiller begge for øvrig i samme kategori - det er fortellinger som handler om vår samtid minst like mye eller mer enn de handler om det bibelske.

8. Sveen har tidligere skrevet den prisvinnende novellesalingen Køyre frå Fræna og romanen Eg kjem tilbake, som begge er gode, delvis meget gode, og absolutt verdt å lese, men med Guds barn har han tatt et langt steg opp og frem som forfatter. 

9. Ikke alle fortellingene i boka er like sterke. De beste av dem er gjerne de som foregår lengst vekk fra det bibelske forelegget – hver gang vi nærmer oss Jesus og hans disipler er det som om forfatteren holder litt igjen, og historiene blir svakere, blekere. Den aller beste av dem, etter mitt skjønn, handler om en gjeng gatebarn som bor i Jerusalem; de har en konflikt gående med en annen gjeng gatebarn som holder til ved tempelet, og handlingen og utfallet er både brutal og hjerteskjærende. Andre fortellinger jeg liker er de om en romersk soldat, som både danner innledning og avslutning på boken – først er han med å drepe alle nyfødte guttebarn på ordre fra Herodes, og i slutten av boka treffer vi ham igjen som pensjonert soldat som filosoferer over livet sitt på en strand. Også fortellingene som dreier seg om en gjeng med leiesoldater/landveisrøvere er sterke.

10. Djevelen dukker opp hele tiden. Han har noen mantraer han bruker om seg selv: «Eg er den som held seg i skuggen mens lyset fell ein annan stad», og «Eg kan ikkje sjå, men eg ser mykje». Særlig den første seningen, om lyset og skyggen, går igjen mange ganger, jeg tror kanskje i samtlige av fortellingene, i hvert fall nesten alle. Det er en god setning, og et av temaene i boka, en av ideene som denne djevelen fremfører, er at ondskap ikke egentlig er en ting i seg selv, det er mer en unnlatelse, et fravær. Litterært sett er gjentagelsen først fruktbar, deretter lett enerverende: poenget hamres liksom inn, det blir for overtydelig, setningen hadde vært sterkere om den hadde blitt brukt færre ganger. 

11. Et lite utdrag, fra starten på den fjerde fortellinga, som deler tittel med boka, «Guds barn»:

 Bror min, Joram, heldt hendene mot meg og sa er det ikkje ein fin farge, og eg nikka og sa ja. Fingrane hans glinsa, han stilte meg alle slags spørsmål. Ruben pesa og sparka i dei vi nettopp hadde drepe. Eg vente meg mot Nadab. Han sto berre og såg på. Joram, raud på armane, raud i ansiktet, vart stille.

 Nadab, sa eg, men Nadab svara ikkje, stirde berre på dei som låg på bakken.

 Nadab, sa eg igjen, og no så Nadab på meg. Han blunka. I det fallande dagslyset lét det til å komme eit svakt skin frå den belike, kvite huda hans. Det raude håret og skjegget fekk han nesten til å gløde. Joram begynte å snakke igjen, det rann sveitte og blod frå dei døde ned panna og kinna hans. Eg bad han vere stille. 

 Nadab, sa eg, kvifor tek du ikkje del.

 Det er ikkje rett, mumla han, eg sa eg ikkje ville drepe meir.

 Rett, sa Ruben, som òg hadde stansa og no stod i ro. Ikkje rett, heldt han fram, kva snakkar du om?

 Eg skulle ikkje ha gjort dette, vi burde ikkje ha gjort dette, sa Nadab, vi lova å følgje dei heilt fram til Jerusalem.

 Ingen fortel oss kva vi skal gjere, sa Ruben, eg er dritlei av å vere leigesoldat for dei rike. Han spytta og prøvde å tørke alt av seg. Han var så høg, han verka som eit framandt, storvakse dyr som ikkje visste korleis det skulle gjere seg reint. 

12. Boka er foreløpig solgt for oversettelse til dansk og engelsk (USA), og jeg tipper at det kommer til å komme flere utenlandssalg; det er i så fall høyst fortjent. 

Torsdagslenker

• Didrik Morits Hallstrøm har skrevet et interessant blogginlegg om forholdet sitt til skrekk- og grøsserlitteatur, på Cappelen Damms Forlagsliv-sider.
• Dag H. Nestegaards grundige gjennomgang av tilstanden i norsk bokhandel, fra Prosa, er obligatorisk lesning for alle som bryr seg om litteraturpolitikk.
• I The Week skriver Willam Gibson kort om sine 6 favorittbøker.
• David Fosters Wallaces pensum fra hans tid som lærer på college. Fra Salon. Inneholder blant annet følgende maksime: «And an axiom of communicative writing is that the reader does not automatically care about you (the writer), nor does she find you fascinating as a person, nor does she feel a deep natural interest in the same things that interest you. The reader, in fact, will feel about you, your subject, and your essay only what your written words themselves induce her to feel.»
• Pensumlisten lenket over er hentet fra nok en Wallace-utgivelse fra det amerikanske forlaget Little Brown & Company, The David Foster Wallace Reader, som får en antagelig velfortjent kritikk fra Lisa Borst på Sketcing the Outlines. 

Lenker, november

• En novelle av Jan Grue har blitt oversatt til engelsk i tidsskriftet Asymptote: The Minotaur
• James Wood skriver i The New Yorker om den ukjente australske forfatteren Elizabeth Harrower; en interessant historie.
• Kristine Kleppo på bloggen Marker i neon har samlet et lite knippe sitater av Athena Farrokzhad, fra en opptreden på Litteratur å Blå tidligere i høst.
• Thomas Lundbo skriver en fin liten introduksjon til Houellebecq som gjesteblogger på Forlagsliv

Det er kommet en ny baby-elefant inn i elefantfamilien, og dermed er produksjonen i selve fabrikken pt. gått noe ned. Men det er ikke snakk om noen nedleggelse, bare en midlertidig senking av aktivitetsnivået.

Tor Ulven #3

Jeg leste nettopp en tysk artikkel om Thomas Bernhard, av en viss Bernard Sorg. Den tar blant annet for seg Bernhards roman Gamle mestere, og dreier seg om kunstverkets utilstrekkelighet. Kunstverket som overlevelsesmiddel. «Når det kommer til døden, er kunstverket maktesløst,» heter det i artikkelen. Jeg vil også si: når man kommer til den vesentlige smerten i livet, er kunstverket dødt og maktesløst. Kunsten kan være som et lite plaster. Men plaster hjelper ikke mot kreft. Derfor blir det noe latterlig og hjelpeløst over kunsten. Jeg tror ikke man bare kan elske litteraturen. Man må samtidig avsky den for å kunne skrive gode bøker. Jeg blir ofte lei av å lese bøker, møkk lei det. På en måte hater jeg også litteraturen, det er ikke kokett sagt, det er faktisk sant. Det er noe komplett latterlig ved å skrive bøker og late som det er noe fryktelig viktig, som om litteraturen betyr noe. Hva forandrer den på saken? Nesten ingen ting.

Fra intervjuet i Vagant.

Bokomslag

Omslaget på en bok er viktig. Et riktig dårlig omslag får folk til å droppe å lese bøker de i utgangspunktet trodde de var interessert i, og et godt omslag kan få deg til å plukke opp (og lese) noe du overhodet ikke kjente til fra før. Men bokomslag generelt er ganske kjedelige, og ganske like. En trend, som også har kommet til Norge, er at flere og flere bøker får omslag som er ment å appelere til kvinnelige bokkjøpere som vanligvis leser bøker av den lettere typen - slik som jeg har påpekt her på elefantfabrikken nylig med Kjell Askildsen. At han er mannlig forfatter er i denne sammenhengen et avvik, for som oftest er det kvinnelige forfattere som har fått denne behandlingen - se for eksempel på omslagene til de norske pocketutgavene av Sofi Oksanens bøker.

Eugenia Williamson i Boston Globe har skrevet en god artikkel om fenomenet, og Maureen Johnson har gjort et småartig eksperiment der hun har bedt folk om å lage nye omslag til mer eller mindre kjente bøker, men med motsatt kjønn.

Det er med andre ord et tydelig kjønnsaspekt ved de intetsigende og likegydlige bokomslagene, men det er også, som Askildsen-eksempelet indikerer, snakk om en trend i bokbransjen der man i jakten etter kjøpere jager etter en slags minste felles multiplum-estetikk som jeg tror ikke tjener noen, hverken bøkene selv eller de leserne som eventuelt måtte lokkes til å plukke med seg en Sofi Oksanen-roman i den tro at det kanskje er en lettlest underholdningsroman.

Fredagslenker

• Horace Engdahl snakker med The Guardian, og gjør seg blant annet til talsmann for den gamle romantiske myten om at forfattere skriver bedre dersom de har dårlig råd. Nå vet jeg ikke så mye om hvordan stipendordningene fungerer i andre land, men i Norge er det ikke på noen måte sånn at gjennomsnittsforfatteren lever fett på arbeidsstipender - de aller aller fleste må i kortere eller lengre perioder også jobbe med andre ting for å tjene penger. Og hvem faen blir gode i jobben de gjør ved å bruke masse tid på andre ting? Blir kirurger bedre til å operere hvis de kjører taxi åtte timer hver dag? Blir skiløpere bedre på ski dersom de i perioder jobber som lærere? Selvfølgelig ikke.
• Som en motvekt til gammel-gubbe-synsinga til Engdahl kan man lese redaktørene i N+1, som har et interessant essay om penger og kulturproduskjon i sitt nyeste nummer.
• Robert Atwan har plukket ut de ti beste amerikanske essayene fra 1950 til i dag, hos Publishers Weekly.
• Stian Johansen feirer Wilcos 20-årsjubileum med å skrive om sine 20 favorittlåter.
• Adam Kirsch har skrevet et interessant essay om litteratur og Holocaust med utgangspunkt i de nye romanene til Howard Jacobson og Martin Amis.

Patrick Modiano

Så ble det i år en forfatter jeg ikke aner noe som helst om (se gårsdagens post) som vant Nobelprisen. Det ser ut som om det er utgitt tre bøker av ham på norsk, men ikke siden 80-tallet. Så nå får Cappelen Damm sette i gang trykkpressene ...

Nobelprisen i litteratur 2014 (løst og fast)

I morgen klokka 13 får vi vite hvem som får årets Nobelpris i litteratur. Jeg blir overrasket hvert eneste år over hvor spennende jeg faktisk synes det er. Priser generelt er ganske stas, og Nobelprisen er selvfølgelig helt i særklasse. Og halve moroa består selvfølgelig i å spekulere på forhånd og diskutere hvem som burde få den, hvem som absolutt ikke burde få den og så videre og så videre.

Ladbrokes tar i mot veddemål og fører en stadig oppdatert oddsliste.

1. Nobelprisen i litteratur er ikke en popularitetskonkuranse. Argumenter av typen «Hen er en utrolig mye lest og folkekjær forfatter» er irrelevante.

2. Haruki Murakami kommer aldri til å få Nobelprisen. Ikke Bob Dylan eller Umberto Eco heller. Elefantfabrikken er (eller har vært) glad i alle disse tre, men ingen av dem har nobelprisvinnernivå på det de skriver. Andre navn på lista som det åpenbart bare er ønsketenking at skal få prisen: John le Carré, Milan Kundera, Salman Rushdie.

3. Svetlana Aleksijevitsj er min favoritt i år, av de forfatterne jeg har lest og som ligger høyt oppe på de ulike tipslistene. Jeg har også i mange år holdt en knapp på Philip Roth, men han har jeg egentlig gitt opp å tro at skal få den. Når jeg tenker meg om er jeg ikke lenger like sikker på at han faktisk er god nok til at han virkelig fortjener den?

4. Når jeg ser på lista blir jeg slått av hvor mange presumptivt gode forfattere jeg ikke har lest. Det er også flere navn på lista jeg ikke kan huske å hørt før i det hele tatt. Patrick Modiano? Darcia Marain? Karel Schoema? Juan Goytisol? Ingen av disse ringer så mye som en eneste liten bjelle. Før syntes jeg det var litt forstyrrende, fordi jeg tenkte jeg burde ha i hvert fall litt oversikt over hvem som var aktuelle, men nå tenker jeg at det er fint: det finnes fantastiske forfattere der ute som gjenstår for meg å oppdage.

Tor Ulven #2

Det er umulig for en forfatter å forholde seg til alle mulige perspektiver en kan se boken i. Det er vel nettopp dette som er fascinerende med litteratur i det hele tatt. Jeg merket meg at en journalist ved en anledning gjorde mektig narr av lyrikeren Ellen Einan, fordi hun i et intervju hadde sagt at hun selv ikke visste hva diktene hennes betydde. Journalisten hoverte grenseløst over dette. Jeg for min del synes det var ærlig og glimrende sagt av Einan. «Jeg vet ikke hva det betyr!» Hvis jeg selv skjønte alt jeg hadde skrevet, ville det vært komplett uinteressant. Å skrive innebærer en omhyggelig planlegging for å treffe det som ikke er planlagt og heller ikke kan planlegges. Derfor bør alle bøker være litt dumme, de bør ha et felt av dumhet eller bevisstløshet, som forfatterne ikke kan fange. Bøker som er for intelligent skrevet, blir lett kjedelige og gjennomsiktige.

Fra intervjuet i Vagant

Kjell Askildsen 85 år

I dag er Kjell Askildsens 85 år gammel. Novellisten med et godt grep om tittelen «Norges beste nålevende forfatter» hedres med en biografisk intervjubok av Alf van der Hagen (etter mønster av fjorårets tilsvarende bok om og med Dag Solstad) som jeg definitivt gleder meg til å lese. I tillegg har Forlaget Oktober trykket et nytt utvalg noveller under tittelen Kjell Askildsens beste, og denne gangen er det vistnok ham selv som har valgt hvilke som får være med (noe som brukes som et salgsargument, men som generelt sett er en uting - forfattere er stort sett elendige på å velge ut hva som er sine beste tekster). Alt dette er fint, men her i elefantfabrikken gir vi oss selvfølgelig ikke før vi har funnet et skår i gleden, noe vi kan kritisere.

Hva pokker er greia med det utrolig kjedelige og intetsigende omslaget på denne nye pocketutgaven? Det ser ut som et stockphoto som noen har lagt et eller annet døvt instagram-filter på for å få det til å se overeksponert ut, og kunne kanskje fungert på en enkel og streit kjærlighetsroman som selges i bladhyllene på supermarkedet. Fysj og æsj:

Innholdet er dog gull, det er tross alt det viktigste. Har du ikke lest f.eks. novellen «Hundene i Tessaloniki» ennå? Da har du en flott leseopplevelse i vente.

Tor Ulven #1

All seriøs litteratur er, eller bør være, et forsvar for det humane kontra barbariet. Det er nok mulig at all god litteratur er humanistisk, i den forstand at den som skriver eller leser en bok er nødt til å reflektere, eller sublimere, for å bruke et freudiansk uttrykk, og dermed distanserer seg fra barbariet. Litteraturen er altså human i den grad den er litteratur; den er human i kraft av sin form, som i hvert fall utsetter den primitive spontanitet. En bok – selv ikke den mest groteske – kan bokstavelig talt ikke drepe noen. På den annen side er det jo slik at litteraturen også må forholde seg til det inhumane, det umenneskelige, ikke for å kokettere med det, men for å plassere det menneskelige i et dybdeperspektiv.

Fra intervjuet i Vagant, gjort av Alf van der Hagen og Cecilie Schram Hoel.

Lørdagslenker

• Åshild Eidem skrev forrige lørdag en lang og god reportasje i Dagens Næringsliv om bokbransjens vanvittige jag etter bestselgere, og hvordan det går på bekostning både av bredde og kvalitet. Jeg er ett av mange intervjuobjekter i reportasjen, men det er ikke grunnen til at jeg anbefaler den - for de som kjenner bokbransjen fra innsiden er dette gammelt nytt, men det er antagelig første gangen noen bretter galskapen ut i hele sin velde for almenpublikumet.
• Det sies mye kjedelig om Ibsen-prisen og Peter Handke om dagen, men en helt ukjedelig (og eldre) artikkel er Audun Lindholms gjennomgang av Handkes innflytelse på norske forfattere, fra Vagant.
• Musikk: man kan forhåndslyttte på Jeff Tweedys soloskive Sukierae på NRPs nettsider.
• Liker du Star Wars? Da vil du like den kinesiske tegneserieversjonen.

Flere strøtanker om Fugletribunalet

(del 1 av strøtankene om denne boka finner du her)

15. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er mye lettere å si hvorfor man ikke liker en bok enn å si hvorfor man liker den.

16. I Dagens Næringsliv på lørdag snakket Hilde Nagell (dagens intervjuobjekt) i spalten På nattbordet (den skrives vel, tror jeg, av Bjørn Gabrielsen?) om Ravatns bok, mer spesifikt om slutten. Det er interessant å notere seg at det tydeligvis er delte meninger om dennes vellykkethet.

17. Man bør komme med et utdrag når man skriver om en bok. Ofte markerer jeg spesielt gode avsnitt eller minneverdige setninger med blyant mens jeg leser, men i Fugletribunalet har jeg ingen slike. Det kan være tilfeldig, men det kan også bety at dette er en bok der det interessante ikke først og fremst skjer på setningsnivå, men snarere på handlingsnivå, og i det personpsykologiske. Ravatn skriver godt, men ikke spektakulært godt, jeg tror det vil være riktig å si at hun befinner seg innenfor den øvre skiktet av det man kan kalle norsk normalprosa.

18. Det ovenstående høres ut som en diss; slik er det ikke ment.

19. Fra side 43: Morgonvinden bles varmt mot meg då eg sette opp verandadøra etter frukost. Mens han var på arbeidsrommet sitt, gjekk eg ut i reiskapshuset og bar fram gamle potter. Fylte ei og ei med jord og gjekk med dei bort til verandaen. Planta krydderurtene ut i pottene og plasserte dei i ly for vinden. Timian, rosmarin, estragon. Persille og løpstikke. Etterpå gjekk eg ned trappa mot brygga. Halvvegs i trappa såg eg at han sat på brygga, på trappa til naustet, halvt vendt frå meg. Eg stansa, forstod ikkje korleis han hadde kome seg forbi meg utan at eg hadde merka det. Eg skulle til å snu, men i det same vrei han hovudet mot meg, og eg hadde ikkje anna val enn å fortsetje nedover og late som ingenting, med stigande nervøsitet.

20. Ravatn opererer ikke i særlig grad med ulike stilregistere. Allikvel har den variasjoner, der den veksler mellom Allis og Bagges (ofte haltende) dialoger, referater fra Allis tanker og konkrete beskrivelser av hva hun gjør som hushjelp og gartner - disse tre nivåene veksler hele boka igjennom. Sammen med de korte kapitlene gir dette en svært lettlest bok, nesten friksjonsfri, med mulig unntak av den før nevnte avslutningen, som skurret. Fortsatt usikker på hvorvidt dette avsluttende skurret er av det gode.

21. Omslaget er meget fint, og ser slik ut:

22. Fugler er et gjentagende motiv i boka, de dukker opp både konkret og i drømmer. En av de aller fineste og merkeligste sekvensene kommer ganske tidlig i fortellingen, der Bagge forteller om da han ble dratt ut i skogen om natten og stilt opp foran et tribunal av mennesker iført fuglemasker; Allis tror først han snakker om en virkelig hendelse, men det er en drøm han gjenforteller.

23. Debutromanen til Ravatn, Veke 53, står i bokhylla og venter, den skal definitivt leses. For et par uker siden ga hun ut nok en bok med oppsamlede artikler fra Dag & Tid, denne gangen under tittelen Operasjon sjølvdisiplin, som lanseres som en selvhjelpsbok for folk som ikke liker selvhjelpsbøker - med andre ord er vi tilbake i underfundig skråblikkland. Deremd styrer jeg unna den, men når hun kommer tilbake med, unnskyld uttrykket, en ordentlig bok, så kommer jeg til å være lydhør. Ravatn er en dyktig håndverker, har et skarpt blikk for menneskelig skjørhet og er definitivt en forfatter det skal bli interessant å se hvordan forvalter sitt ikke ubetydelige talent.

Lydia Davis - Writing (fra Can't and Won't)

Life is too serious for me to go on writing. Life used to be easier, and often pleasant, and then writing was pleasant, though it also seemes serious. Now life is not easy, it has gotten very serious, and by comparision, writing seems a little silly. Writing is often not about real things, and then, when it is about real things, it is often at the same time taking the place of some real things. Writing is too often about people who can't manage. Now I have become one of those people. I am one of those people. What I should do, instead of writing about people who can't manage, is just quit writing and learn to manage. And pay more attention to life itself. The only way I will get smarter is by not writing anymore. There are other things I should be doing instead.

s. 252

Noen strøtanker om Agnes Ravatns roman Fugletribunalet

1. Agnes Ravatn har vært produktiv og gitt ut bøker stort sett hvert eneste år siden debuten, men dette er allikevel bare hennes andre roman, siden de andre bøkene i stor grad har vært opptrykk av artikkelserier i Dag & Tid. Jeg har ikke lest debutromanen hennes, men jeg har lest (deler av) både Stillstand og Folkelesnad, uten at jeg kan si at jeg er særlig begeistrert for dem; i hvert fall ikke som bøker. De fungerer nok ok i ukeavisa, men samlet blir det for lett, for enkelt.

2. Agnes Ravatn har blitt kjent som en «humoristisk» forfatter, og det er synd, for hun er mye bedre når hun skriver rett frem og ikke skal komme med den derre jævla underfundige vestlandsironien hele tia.

3. Jeg liker Ragnar Hovland altså, det er ikke det. Men sånn helt generelt så er det få ting som er så lite morsomt som «skråblikk» eller hva man nå kaller det.

4. Dermed blir jeg veldig glad når jeg skjønner at Agens Ravatn i Fugletribunalet overhodet ikke forsøker å være morsom. Takk! Tenker jeg: Takk takk!

5. Hva handler boka om? Det er et kammerspill, den kvinnelige hovedpersonen Allis flytter inn hos en en noe eldre mann, Bagge, der hun skal være hushjelp og gartner. Disse to er de eneste menneskene i boka, bortsett fra en butikkdame og en dame på en bensinstasjon, samt en fraflyttet eksmann og en fraværende kone, som nevnes, men som aldri dukker opp i teksten. Disse to ensomme og skadeskutte menneskene sirkler rundt hverandre. Begge har noe de skammer seg over i fortiden, begge vil være alene. Så trekkes de motvillig mot hverandre.

6. Teknisk snakker vi om en fortelling i jeg-form, for øvrig. Og skrevet i preteritum - ikke presens, som er blitt den hippe verbformen å skrive i. Kapitlene (som ikke er nummerert eller gitt tittel) er korte, mange av dem bare et par sider, særlig i starten av boka.

7. Det er en roman som dirrer. Trass i svært lite ytre handling er det en spenning i romanen som ligger under som en motor og driver fortellingen (og leseren) videre.

8. En svært god bok.

9. En av de beste nye norske jeg har lest på lang tid.

10. Noen skjønnhetsfeil har den; det er ikke et mesterverk. Jeg finner for eksempel ikke slutten 100 prosent overbevisende, men skal la være å gå i detaljer om den her, siden en vesentlig del av lesegleden med denne boka antagelig dreier seg om spenningen ved finne ut hva som egentlig har skjedd i disse to personenes liv. Dermed er det heller ikke en bok jeg ser for meg at jeg kommer til å lese igjen.

11. Det siste gjelder 99 prosent av alle bøker jeg leser, forsåvidt, også mange jeg setter svært høyt.

12. Jeg har lyst til å prøve å si noe mer om tematikken, men den glipper litt for meg. Soning, skam, og muligheten til å starte på nytt. Det er noen ganske store spørsmål som ligger under her, men de løftes bare sjelden helt frem i overteksten. Noen steder i boka gjenforteller Allis historien om Balder og Loke for Bagge, og den norrøne myteverdenen gir en elegant klangbunn for resten av fortellingen.

13. Ravatn skaper to gode, hele karakterer. Særlig er Allis en meget interessant litterær karakter, med både et overbevisende indre liv og en personlighet som er sammensatt nok til at den virker troverdig. Jeg ble rett og slett litt glad i henne, om det er kosher å si det.

14. Mer kommer.

Meningsløse milepæler

En gang i løpet av forrige uke rundet elefantfabrikken 20 000 sidevisninger totalt.

Onsdagslenker

• James Wood har skrevet en interessant kritikk av David Mitchells nye bok The Bone Clocks i The New Yorker. «Much contemporary writing fetishizes style», skriver han blant annet, og har selvfølgelig helt rett i det.
• Geir Rakvaag i Dagsavisen har intervjuet Stian Johansen om diktboka Jeff Tweedy, liksom.
• En 11-åring har gjenskapt 100 scener fra Infinite Jest i lego.
• Arne Berggren har skrevet 10 tips for folk som vil skrive for film, mye av det er direkte relevant for andre typer skriving også. Det ligner på råd man har hørt før, om man er av typen som har brukt en del tid på å høre på råd om skriving, men det betyr ikke at de er dårlige av den grunn; tvert i mot.