En kortvarig organisk livsform (Fra Om tyngde og letthet av Geir Gulliksen)

    Om veggene kunne snakke var det ikke oss to de ville fortelle om. Veggene her rakk aldri å legge merke til deg og meg. Cellulosemolekylene som inntil videre er låst fast i treverket i denne bygningen ville fable om sin tidligste tilblivelse i den sandrike skogbunnen århundrer unna. Gipsplatenes porøse mineraler ville uopphørlig minnes jordskjelvenes tid, de uendelige forskyvningene i steinmasser som inngikk nye forbindelser med hverandre årtusener før din og min verden fantes. Og nå står du her som en kortvarig organisk livsform med et umettelig behov for å kommunisere. Du skulle ønske verden ville snakke til deg, slik du er i stand til å snakke til verden. Du skulle ønske veggene ville snakke. Men veggene i dette hotellet tier. Og du lar deg ikke lure. Du kan høre veggene tenke. Det knaker i den tørre veden som forlengst er i ferd med å opphøre som treverk. Dumpe smell når deg fra det tørre støvet som løsner fra tak og vegger og svever gjennom rommet. Elektriske utladninger, grandiose sammenbrudd. Alt trekkes mot alt, sier du. Trær opphører å være trær, slik du og jeg opphører å være elskende, slik du endelig en gang skal opphøre å være et menneske når jeg endelig en gang kanskje har glemt deg. For det er bare jeg som tenker på deg nå. Selv veggene tenker på noe annet.

s. 51

Fredagslenker

• Audiatur - festival for ny poesi 2014 går av stabelen neste helg. De legger ut .pdf-er av samtalebøkene som utgjør festivalens katalog i disse dager - for eksempel mellom Tomas Espedal og Cathrine Strøm som du finner her.
• Et langt essay om Don DeLillos Underworld og hvorfor James Wood tar feil om denne boka, av Garth Risk Hallberg på The Quarterly Conversation.
• James Wood har skrevet om Bohumil Hrabal i LRB. Damm forlag gav ut et par av Hrabals bøker på norsk på midten av 90-tallet - de er svært fornøyelig lesning.
• Bjørn Stærk skriver bra om teknologi, Snowden og NSA i Aftenposten.

Mandagslenker

• Som noe hentet fra Christopher Nielsens epos Weltschmerz: tatoverte Mikke Mus-fans går i flokk i Disneyland.
• I 1984 satte Infocom (den legendariske) Steve Meretzky sammen med (den enda mer legendariske) Douglas Adams, og de lagde det klassiske (og sykt vanskelige) teksteventyret The Hitchhikers Guide to the Galaxy, basert på radioshowet (og boka). BBC har laget en 30-års jubbileumsversjon som kan spilles gratis på nettet. Den er, så vidt jeg kan bedømme, trofast mot originalen. Et stykke dataspillhistorie.
• Nenad Pejic skriver interessant om likhetene mellom Putin og Milosevic.

Tarjei Vessas' debutantpris

I går ble det for første gang presentert en nominasjonsliste til Tarjei Vesaas debutantpris - noe det synes å være stor enighet om at er en god idé. På den måten skaper man mer spenning i forkant og gir flere debutanter oppmerksomhet.

Roskva Koritzinsky - Her inne et sted
Gine Cornelia Pedersen - Null
Victoria Kjelland - I lyngen

Hhv. noveller, roman og kortprosa.

Elefantfabrikken holder en knapp på at Koritzinsky tar med prisen hjem i løpet av helga - den deles ut på søndag, under Forfatterforeningens årsmøte.

Søndagslenker

• Victor Malm har skrevet om True Detective i Expressen, og peker på noen av de samme tingene som jeg gjorde i gårsdagens innlegg, men ender opp med å mene at det platte og klisjéfylte fungerer.
• Edwin Turner på biblioklept har også skrevet om True Detective mm.
• Den franske kortfilmen Opressed Majority benytter det man muligens kan kalle «Brantenberg-grepet» (etter Gerd Brantenbergs roman Egalias døtre) og bytter om på de vante kjønnsrollene for å få frem et retorisk poeng. Elegant gjort. Jeg kom på den fordi det var 8. mars i går, men den er nøyaktig like relevant en hvilken som helst annen av årets dager.

6 punkter om True Detective

1. Svært hypet krimserie fra HBO, allerede av enkelte utropt til «tidenes beste TV-serie». Sesong 1 er snart ferdig (7 av 8 episoder er sluppet). Jeg har dermed ikke sett finaleepisoden i det dette skrives. Den har allerede en lang artikkel på Wikipedia.

2. Det er en ganske vanlig krimserie som lener seg sterkt på sjangerens konvensjoner og klisjeer. Det er mulig å hevde at den «leker» med klisjeene, og det er nok til en viss grad sant,det er helt klart en serie som har en ganske stor grad av selvbevissthet. Samtidig dukker det opp både fortellermessige og visuelle klisjeer som virker fullstendig ureflektert innlemmet som en del av verket. To eksempler kan nevnes: den ene hovedpersonens kjederøyking, som er blitt Hollywoodsk for «mørke sider», eller research-scenene der hovedpersonene står inne i overfylte biblioteker og poserer i montasjesekvenser på ulikt vis mens de alternerer mellom tenksom lesing og febrilsk og inspirert blaing.

3. Mathew McConaughey spiller den brilliante detektiven med den mørke og konfliktfylte sjelen, Rust Cohle. Han sover ikke om natten. Han er «nihilist» på en måte som svært ofte høres ut som en 20-år gammel exphilstudent som har lest litt Nietszche og gjerne vil forelese om det på nachspiel. Innimellom holder han foredrag om livets meningsløshet etc.

4. Konspirasjonsteorier er utrolig kjedelig. Helt siden X-files, kanskje før det og, Twin Peaks? Det er den late tv-serieforfatterens krykke, fordi det kan benytte til å lenke sammen usammenhengende plotelementer etterhvert som man trenger det. Kast en masse drit på veggen, se hva som sitter fast, og sa bruker du konspirasjonsteoritegnestiften til å tegne et mønster som binder det sammen. Før var det gud som styrte alt, nå er det de hemmelige konspiratørene. Et av de elementene som hever The Wire langt over True Detective er at de aldri lar seg friste til å forklare samfunnets ondskap som noe som er styrt og villet av en liten, nærmest allmektig gruppe, men snarere som et resultat av en uoverskulig rekke av inkompetanse, smålighet, korrupsjon, latskap og grådighet.

5. Jeg vet ikke. Det er absolutt en underholdende serie, der både manus, regi, set-design og skuespill er svært godt håndtverk. Det er både morsomme og sjokkerende scener, og jeg har ikke kjedet meg under en eneste av de så langt syv episodene jeg har sett. Det er en lang actionsekvens i episode fire (eller var det fem?), som er noe av det mest intense jeg har sett i en tv-serie noensinne. Samspillet mellom McConaughety og Harrelson er tidvis veldig godt, med noen fiffige og morsomme dialoger (selv om det omtrent like ofte tipper over og blir innholdsløst ordgyteri). Det føles ikke som bortkastet tid å se denne serien. Men det føles heller ikke spesielt nødvendig.

6. True Detective skal være en «antologi-serie», noe som betyr at hver sesong skal være en avsluttende fortelling med nye personer etc. Det blir interessant å se om man klarer å holde seg til dette, eller om de to hovedrolleinnehavernes popularitet og innblanding som executive producers, samt særlig Rust Cohles popularitet, gjør om man er i stand til å droppe disse karakterene helt og starte fra scratch igjen. Min spådom er at man ikke gjør det, og at sesong 2 av True Detective kommer til å bli betraktelig dårligere.

Årets litteraturkritiker

Bernhard Ellefsen har fått prisen som Årets litteraturkritiker 2014 – vel fortjent. Selv skrev jeg i et innlegg fra 31. desember i fjor at «Fremst av dem [kritikere i Morgenbladet] er Bernhard Ellefsen, som i 2013 har tatt et steg opp og nå virkelig må regnes blant norges skarpeste og mest interessante kritikere.»

Onsdagslenker

• Situasjonen i Ukraina akkurat nå er skremmende og kaotisk. Den enkeltartikkelen jeg har hatt størst umiddelbart utbytte av å lese, i den forstand at jeg føler at forsår mer av hva som foregår - og hvorfor - etter å ha lest den, er overraskende nok publisert av tidsskriftet n+1, som jeg tenker på som et litteraturtidsskrift, selv om det riktignok står at det handler om «politcs, litterature and culture» på nettsidene. Les og lær: Ukraine, Putin and the West.
• Yahya Hassan har vært i Kiev og skrevet et dikt om det.
• Et blogginlegg på Geelmuyden Kieses nettside som handler om ... ja, det er vanskelig å beskrive, eller forstå, men det er et hysterisk morsomt tilfelle av et menneske som tror det kommuniserer noe viktig samtidig som det bare produserer vrøvl. The Crazy Ones, indeed.

Borges

Litteratur på Blå har invitert meg med på arrangementet Møter med labyrinter: En samtale om å lese Borges tirsdag 11.2. Der skal jeg, sammen med Hilde Østby, Simen Hagerup og ordstyrer Eirik Bergesen Dalen prate om Jorge Luis Borges. Det har potensiale til å bli en veldig interessant seanse, enten man er belest i Borges verden eller bare er nysgjerrig. Kom om du kan.

Søndagslenker

• Tre nye dikt av Sapfo er oppdaget!
• Fjodor Dostojevskij var en avansert drodler!
• Therese Tungens grundige lesning av Ingvild H. Rishøis forfatterskap fra Vagant 3/13 er vel verdt å lese, på samme måte som Rishøi selv er verdt å lese.
• Svenske Athena Farrokhzad har noen interessante betraktninger rundt danske Yahya Hassans selvtitulerte bok i Aftonbladet.

Ingen drømmer om Oslo

Novellesamlingen Ingen drømmer om Oslo av ble utgitt i februar 2014. Den består av 10 noveller som er ganske ulike, men som alle foregår i Oslo, og de fleste av dem handler om en eller annen form for krise eller katastrofe; den være seg stor eller liten.

Boka har fått flere gode kritikker og omtaler (se nedenfor). Noe av det hyggeligste var at Hans Herbjørnsrud ringte redaktøren min en fredagskveld for å skryte av boka, og sa at det var noe av det beste han hadde lest av en ny norsk novelleforfatter på mange år.


(Denne blogposten har blitt oppdatert i flere omganger.)

Les den første novellen på Issuu


Baksideteksten:

Oslo før, etter og under katastrofen. Tilforlatelige, såre og nære noveller om både det forunderlige og det hverdagslige.

En ung mann treffer en amerikansk superkjendis i en bakgård ved Youngstorget. En gatehund fra Budapest lager problemer på Alexander Kiellands plass. Ei ung jente på Frogner er lei av sin hasjrøykende kjæreste, drar på byen og møter en gutt som tryller.
Novellene i "Ingen drømmer om Oslo" går fra det hverdagslige og gjenkjennelige til det absurde og utrolige. Menneskene lever livet sitt på en skjør skorpe av normalitet, men skorpen truer hele tiden med å sprekke. Og det som ikke skal skje, kan plutselig finne sted.

Det finnes millioner av historier i denne byen, dette er ti av dem.

Den første anmeldelsen kom i Klassekampens Bokmagasin lørdag 1. februar 2014, og ble gjort av deres hovedanmelder Tom Egil Hverven. Han skrev blant annet:  

Allerede bok nummer to av Ola Jostein Jørgensen har så stor spennvidde at forfatteren er verd å merke seg [...] I stedet for at de høye ambisjonene avslører Jørgensen som for fersk i faget, viser «Ingen drømmer om Oslo» en forfatter som evner å strekke seg etter det beste. [...] Jeg har særlig sans for to som handler om unge mennesker på byen. Trine i ‘Alle liker å bli lurt’ kan takke flaks og gode venner for at det ikke går helt galt idet hun drikker blandinger uten å kjenne innholdet. Den andre byturen – ‘Som om det ikke betydde noe’ – har en spektakulær ingrediens, skuespilleren Natalie Portman («Black Swan»). Her og i flere av de andre gode novellene boltrer Ola Jostein Jørgensen seg med ulike tidsplan og kulturelle klisjéer på en måte som hever boka. Det gir assosiasjoner til filmer som «Oslo, 31. august» og «Som du ser meg». Og høyere kan jeg knapt vurdere nye historier om Oslo.

Petter Fløttum anmeldte boka i Universitas:

Det er et ambisiøst prosjekt å skulle fange en by på 150 sider. Det kanskje største aberet i Ingen Drømmer om Oslo er at enkelthistoriene står sterkere hver for seg enn sammen. Oslos sjel ligger ikke mellom sidene i Jørgensens andre bok, men samlinga drar likevel leseren i retningen den vil, fordi novellene hver for seg står sterkt nok. 
Les gjerne Ingen drømmer om Oslo, men ikke i ett jafs. Ta ei novelle av gangen, hold på den og glem at de andre eksisterer mens du holder på. Det fortjener de fleste av dem. 


I VG skrev Brynjulf Jung Tjønn mye fint om boka:

Forfatteren er best i de mer realistiske tekstene. Og det er disse jeg føler er skrevet til akkurat meg. Kanskje fordi jeg og forfatteren er på samme alder og har samme Oslo-bakgrunn: Vi har flyttet til hovedstaden for å studere og blitt boende.
Jeg føler meg truffet når en hollandsk forfatter forsøker å beskrive Oslos sjel og spør høyt på et utested: «Hvor mange av dere er opprinnelig fra Oslo?»

Jeg kan også kjenne meg igjen i den unge mannens desperate ønske om å heve seg over det middelmådige i avslutningsnovellen «En kjærlighetshistorie».
Han er også en tilflytter og har etter ti år gradvis skjønt at han elsker hovedstaden. Derfor vil han fotografere unike øyeblikk som skal vise hans kjærlighet til byen. Men følelsen av maktesløshet tar overhånd da han innser at han ikke har kunstnerisk talent nok.
De beste novellene i «Ingen drømmer om Oslo» viser at Jørgensen har massevis av talent.

Jan Askelund i Stavanger Aftenblad, som var den kritikeren som gav Klassikeren den mest rosende anmeldelsen av alle, er også den eneste personen jeg vet om som mener at debutromanen min var en bedre bok, og begynte sin anmeldelse slik:

Med den lekne, finurlige og smålærde debutromanen «Klassikeren» la Ola Jostein Jørgensen
(1977) i 2011 listen høyt for et videre forfatterskap, som i år fortsetter i novellens mindre – men
ikke mindre krevende - format. Bare i noen få av disse de ti novellene skriver han seg opp til
det samme narrative nivået av umiddelbart gjenkjennelig hverdagsrealisme kombinert med illusjonsmakeri som gjorde debutromanen til en sjeldenhet.

I Vårt Land skrev Kjell-Richard Landaasen følgende:

Uansett har Jørgensen framtiden for seg - blant annet fordi det finnes en sympatisk godhet i flere av novellene. Uten å avsløre for mye kan man vel si at en og annen historie kan synke ned i stadig større mørke og frustrasjon, men så kommer dette lille, menneskelige, dagligdagse glimtet, den unnseelige bevegelsen, som vender situasjonen til det gode.

En omtale på bloggen Stjernekast, som bla. skriver: Raskt lest og en fin leseropplevelse. Jeg liker noveller og jeg liker Ola Jostein Jørgensen. [...] De som er enkle på en god måte minner meg om Etgar Keret. Det skal ikke undervurderes fordi jeg elsker Etgar Keret.

En omtale på Mathea B sin blogg.

En skolebibliotekar på F21 (hva nå det er) skriver Dette er en perle av en novellesamling jeg ønsket hadde ennå flere historier og som jeg anbefaler på det varmeste for alle elever og lærere her på F21.

En bibliotekar i Trondheim skriver bl.a. Alt dette gjør at boka blir en frisk og spennende samling historier fra vår egen tid. En novellesamling som også passer godt for unge lesere.

På Goodreads har signaturen Sophia B skrevet These short-stories capture that spirit in such a lovely way, both the Oslo before and after the terrorist-attack of 22/7-11. Like Oslo this book is not perfect but it captures the quirky and queer mosaic Oslo is.


Radio Novas programpost Skumma kultur intervjuet meg, og lagde også en nettsak med et lite lydklipp der jeg leser fra boka.
Kjøp boka f.eks. hos Audiatur.

Boka kan også lånes i eBokBib-appen (avhengig av hvilket bibliotek du tilhører).

Arts and Letters

Min gode kollega Arild tipset meg om nettsiden Arts & Letters Daily, som virker som et helt strålende sted for å holde seg oppdatert på bokutgivelser og idédebatt i den engelskspråklige verden.

Erlend Loe - Stille dager i Mixing Part

Er det rart teateret stagnerer og sliter? Under slike forhold er det forbløffense at det i det hele tatt skapes anstendig teater en gang i blant. Men så skal det jo heller ikke være lett. Teater skal gjøre vondt. Skal først og fremst gjøre vondt. Det skal være vondt for skaperen, for formidleren og ikke minst for mottakeren. Hvis det bare i ett av leddene gjør godt, så er det ikke teater. Da er det bare en simpel sceneoppsetning. Gjorde det vondt? Det burde være kontrollspøsrmålet til alle som kommer ut av en teatersal. Teateret burde regelrett betale folk for å stå utenfor og stille dette spørsmålet til de som kommer ut etter forestilling. Og banke dem opp etterpå. Da hadde man fått skilt ut bermen, de som kom for å drikke hvitvin og vise frem sølvrevpelsen. Bort med dem.

s. 133

Søndagslenker

• En svenske skriver fine ting om siste nummer av Bokvennen Litterært Magasin.
• Den nye kulturministeren kom for en stund siden med noen usedvanlig fornøyelige ideer om hva norske bokhandlere kunne gjøre annerledes. Det aktuelle tekststykket befinner seg nederst i artikkelen som er linket til, og uttalelsene er så bisarre i sin blanding av kunnskapsløshet og nedlatenhet at jeg har kunnet lese dem om igjen og om igjen over en periode på flere uker og stadig fornye den vantro latteren.
• Olav Løkken Reisop har skrevet et essay i Dagbladet om høstens mange essayutgivelser.

Liste #37 (forfattere jeg har lest for lite av (utvalg))

1. Kjartan Fløgstad
2. J. M. Coetzee
3. Sara Stridsberg

Norli Universitetsgata på slaktebenken

I dagens Klassekampen snakker jeg om de voldsomme kuttene i staben i Norli Unviersitetsgata, og hva det vil bety for kvaliteten på bokhandelen som i snart 130 år har vært en av norges største og beste.

Kurt Vonnegut om kjærlighetshistorier og fortellingens mekanismer

INTERVIEWER

Let’s talk about the women in your books.

VONNEGUT

There aren’t any. No real women, no love.

INTERVIEWER

Is this worth expounding upon?

VONNEGUT

It’s a mechanical problem. So much of what happens in storytelling is mechanical, has to do with the technical problems of how to make a story work. Cowboy stories and policeman stories end in shoot-outs, for example, because shoot-outs are the most reliable mechanisms for making such stories end. There is nothing like death to say what is always such an artificial thing to say: “The end.” I try to keep deep love out of my stories because, once that particular subject comes up, it is almost impossible to talk about anything else. Readers don’t want to hear about anything else. They go gaga about love. If a lover in a story wins his true love, that’s the end of the tale, even if World War III is about to begin, and the sky is black with flying saucers.

INTERVIEWER

So you keep love out.

VONNEGUT

I have other things I want to talk about. Ralph Ellison did the same thing in Invisible Man. If the hero in that magnificent book had found somebody worth loving, somebody who was crazy about him, that would have been the end of the story. Céline did the same thing in Journey to the End of Night: he excluded the possibility of true and final love—so that the story could go on and on and on.

INTERVIEWER

Not many writers talk about the mechanics of stories.

VONNEGUT

I am such a barbarous technocrat that I believe they can be tinkered with like Model T Fords.

INTERVIEWER

To what end?

VONNEGUT

To give the reader pleasure.


Fra The Paris Review, The Art of Fition No. 64

Leser nå:

Den nye tidsskriftet Beijing Trondheim, fra det nystartede forlaget Beijing Trondheim, som består av forfatterne Rune F. Hjemås og Mathias R. Samuelssen. Inneholder bl.a. et interessant intervju med redaskjonen i LUJ.

Arne Melbergs Essayet, en svært god antologi over det litterære essayet, med lærde introduksjoner av redaktøren. En gullgruve.

Susanne Christensens Den ulne avantgarde, essays, anmeldelser, tekster etc. fra mange års virksomhet. Denne har jeg lest i mange ganger før, men den er en slik bok man aldri blir ferdig med.

Angell 2002, et festskrift til Olav Angell i anledning 70-års-dagen. Angell er litt av en type.

Henning Hagerups Vinternotater, som jeg også har lest mange ganger før - litt her og litt der. Har blitt kalt den beste essaysamlingen gitt ut på norsk. Det er ikke umulig at det stemmer. Også en bok man av den typen man aldri blir ferdig med, selv om Hagerup er en helt annerledes kritiker og skribent enn Christensen. Det de har felles er kanskje at begge tar både litteraturen og kritikergjerningen på intenst alvor.

Olav Angell - Oslo i skumring

Regnet og høstens stormer sender deg inn på Deichman. Inne på barneavdelingen er det lunt og lyst. Du er velkommen. Rundt deg har du bøker og vennlige bibliotekarer. Nå som du kan lese, er du besatt av bøker. Du tenker på bøker dag og natt. Det er som om du har oppdaget et berg av karameller du aldri før har visst om. Alt er fristende, alt kan leses og alt smaker. Det er bare å forsyne seg, du kan aldri få nok. Og når du står på gulvet i utlånsavdelingen og ser på hyllene rundt deg, blir du svimmel av lykke og tenker: Alt dette er mitt! Alt dette skal jeg lese! Du liker å gå bort til hyllene og ta ut en bok, åpne den og se hva den heter, hva den skal fortelle deg. Du liker å stryke fingrene bortover papiret og se på de vakre bokstavene som blir til nye ord. Den første boken du låner er en bok om en katt, Sølvfaks av Gabriel Scott. Den kan du få låne i tre uker. Du er så redd for at du ikke skal greie fristen, at du begynner med det samme du kommer hjem. Og så leser du den ut på to timer.

s. 82

Noen David Foster Wallace-relaterte linker som jeg ikke har rukket å se så nøye på men som jeg fant i dag mens jeg egentlig lette etter helt andre ting og som jeg legger her slik at jeg har dem samlet til senere

Studies in the Novel #3/2012

En professor som ikke skjønner hva som er greia med Infinite Jest

The Paris Review om Karen Greens nye bok.

Et langt akademisk essay om DFW av Lee Konstantinou

Første nyttårsdagslenker

• Edwin Turner på biblioklept har skrevet noen tanker om hvorfor det er en dårlig idé filmatisere David Lipskys bok om David Foster Wallace.
• Et intervju med Art Spiegelman, av en dame med det usannsynlige navnet Molly Crabapple på Vice.
• James Wood lister opp sine favorittbøker fra 2013 på Page-Turner.
• Prospect fortsetter sin fine serie Critical Thinking, denne gangen snakker de med Daniel Mendelsohn.
• I Dagbladet har Fredrik Wandrup laget en fin liste med anbefalinger fra årets oversatte klassikere.

Anders det kyniske pinnsvinet #14 (obligatorisk surmaget nyttårsmelding fra Anders)

Løse notater til et innlegg om bokåret 2013 #2

• På kritikerfronten: det er svært synd at Ane Farsethås ikke lenger anmelder særlig mange bøker, men Morgenbladet har heldigvis flere andre dyktige kritikere i stallen. Fremst av dem er Bernhard Ellefsen, som i 2013 har tatt et steg opp og nå virkelig må regnes blant norges skarpeste og mest interessante kritikere. 

• Likevel befester Klasssekampens Bokmagasin seg i år ytterligere som den klart viktigste arenaen å følge med på for den som er opptatt av litteratur.

• Gode bøker av året, ut over de allerede nevnte: Linn Rottem, Nina Lykke, Helga Flatland, Roskva Koritzinsky.(Her har jeg glemt en hel del, banna bein.)

• Tanke: hvorfor er andelen virkelig dårlige utgivelser så mye høyere innenfor romassjangeren enn andre sjangere (essays, lyrikk, noveller)? (Ingen vits i å utdype, svaret er selvinnlysende). 

• Lett skuffende bøker av året: Joakim Kjørsvik, Dag Solstad. Av helt forskjellige grunner (utdyp).

Liste #36 (Tegn på at det eksisterer en konspirasjon som forsøker å gjøre oss dummere)

1. Kommentarfelt.
2. Den derre partyvillaen på vestkanten.
3. Juritzen forlag.
4. Musikkjournalistikk.
5. Den nye regjeringa.
6. Ideen om at det er formålstjenlig å diskutere med idioter.
7. Avisenes helgemagasiner.
8. SoMe-eksperter.
9. FEM og MAX.
10. At stadig flere tror på konspirasjonsteorier.

Løse notater til et innlegg om bokåret 2013 #1

• Det har vært et svært godt år for essaysjangeren. Jan Erik Vold, Jan Kjærstad, Geir Gulliksen, Karl Ove Knausgård, Esepen Stueland, Vigdis Hjorth, Kari Løvaas, samt Arild Melbergs store antologi om det litterære essayet. Sikkert flere også, jeg har en plutselig følelse av å ha glemt noen. Ikke at jeg har lest alle disse, langt der i fra, men uavhengig av det har essayet hatt en synlighet i offentligheten som jeg nesten ikke kan huske å ha sett før: mange av disse har også medført tilløp til debatt i andre medier. Vagant 4/13 har forresten en egen temadel om essayet,  som kan anbefales.

• Det har også vært et godt år for lyrikken, med mange virkelig gode samlinger: Ruth Lillegraven, Nils Chr. Repstad-Moe, Øyvind Rimbereid, Steinar Opstad, blant annet. Er det muligens også slik at også lyrikken har vært mer fremme i ordskiftet? I hvert fall var det en viss virak rundt nominasjonene til årets Bragepris.

• Hvor ble det av Lars Ramslies nye roman, Liten fugl? Elefantfabrikken krysser fingrene for at den kommer neste år.

• Thure Erik Lunds roman Singularitetens skygge. Den må nevnes. Men jeg vet ikke hvordan. Lovnad for 2014 - jeg skal skrive noe forsøksvis ordentlig om denne boka, enten her på elefantfabrikken, eller et annet sted.

Ikke ødelegg det

Førjulstiden kan ta knekken på de beste blant oss, så det er ikke til å unngå at middelmaådigheter som elefantfabrikken går ned for telling i kortere eller lengre perioder.

I mellomtiden kan dere f.eks. se på denne ganske artige videoen om redselen for spoilers:

Søndag

• Silje Stavrum Norevik har gjort et fint intervju med Jan Kjærstad i Bergens Tidende.
• Samme dag som jeg skriver noen tanker om ebøker publiserer Publishers Weekly denne artikkelen om nedgang i veksten på eboksalg, og hva folk i (den amerikanske) bokbransjen tror det betyr.

Liste #34 (Oslos alder)

1. 900 år i 1950.
2. 300 år i 1997.
3. 1 000 år i 2000.

10 punkter om ebøker

1. Helt siden den første gangen man lanserte ebøker på norsk, en gang på slutten av 90-tallet, har jeg vært begeistret ved tanken på den nye teknologien. Den implisitte lovnaden ebøkene bringer med seg er: tilgang på alt som noensinne er publisert, over alt, når som helst.

2. Jeg har lastet ned anslagsvis 3 000 ebøker; fra norske, amerikanske, engelske, finske, franske og svenske nettsider, både nettbokhandlere og public-domain steder som Project Gutenberg. Jeg har lest kanskje 20-30 ebøker i sin helhet, og deler av rundt 300. Jeg har epub, wordfiler, pdf og mobi-filer, og noen formater jeg ikke aner hva er. Jeg har lest på mobilskjerm, laptop, stasjonære pc-er, iPad og fire-fem forskjellige lesebrett. Jeg har brukt (og bruker) bibliotekenes iPad-app med mulighet for lån av ebøker. Jeg har lastet ned og brukt (i større eller mindre grad) et ti-talls ulike leseapper til både iOS og Android.

3. Alt det ovenstående for å understreke at jeg ikke er noen ludditt, men svært, svært gjerne skulle si at ebøker er fantastisk. I mange år har jeg tenkt at det kommer til å bli skikkelig bra, bare en generasjon til, noen flere år med utvikling, litt bedre skjermer, litt smartere orddelingsalgoritmer, litt mer elegante nedlastingsløsninger.

3a. Men det er ikke sånn. Ebøker er oppskrytt.

4. Det enorme spennet mellom de to tallene - 3 000 bøker nedlastet, 30 lest - virker å være ganske signifikant. Jeg trodde lenge det hadde med vane å gjøre, men det er ikke hele svaret. Det sier noe om svakheten med eboken, og med eboklesere. Det er ikke bare annerledes å lese på skjerm i stedet for papir, det er markant dårligere.

5. Bøkene jeg leser på brett/skjerm leser jeg dårligere, mindre konsentrert enn de jeg setter meg ned med i papirform. I tillegg glemmer jeg ofte at jeg holder på med en bok på brettet. Papirboken, derimot, ligger der på nattbordet, eller stuebordet, eller hvor det måtte være, og minner meg på sin eksistens hver eneste gang jeg ser den. De ebøkene jeg har lest i sin helhet har vært relativt korte og enkle bøker. Jeg er 100 % sikker på at dersom f.eks. David Foster Wallaces' Infinite Jest kun hadde vært tilgjengelig for meg som ebok hadde jeg aldri noensinne lest hele boka.

5a. Særlig iPad'en byr på problemer i denne sammenheng, fordi epost/internett/Angry Birds alltid bare er et femfingret sidelengs sveip unna. Man skal ha sterk impulskontroll for å konsentrere seg om én ting lenge av gangen med ei nettfjøl i hånda, og en tekst som bare har et snev av noe krevende ved seg taper veldig, veldig fort.

6. Det er også fortsatt en utrolig lang vei å gå før alt faktisk er tilgjengelig som ebøker. Det ligger mye gamle ting som det ville vært utrolig interessant å ha tilgang til men som det antagelig aldri noensinne kommer til å være kommersielt gangbart å digitalisere. Også en ebok må lages av noen. Hvem skal sørge for at for eksempel Hans E. Kincks forfatterskap blir tilgjengelig i sin helhet, i et filformat og en form som er anvendelig for den alminnelige bruker?

7. Ebøker har selvfølgelig noen åpenbare, store fordeler fremfor papirboka. De to største er lagringsplass og tilgjengelighet. Det finnes tre-fire tilfeller der ebok har vært redningen for meg, der jeg av ulike grunner har trengt å skaffe en bok lynraskt; da er eboka uslåelig, det går kanskje et par minutter fra jeg innser at jeg trenger boka til jeg har den tilgjengelig på iPad/lesebrett/laptop.

8. Et skriftbilde som er satt opp av en person som er kompetent på ombrekking er svært mye mer behagelig å lese enn et skriftbilde som settes opp av en automatisk algoritme. Dette er viktig for en som leser fort og mye. Kvaliteten på en eblekk-skjerm, selv de beste av dem, er fortsatt langt unna kvaliteten på godt papir. Å notere i margen eller streke under i en bok med en penn eller blyant er svært mye mer effektivt og intuitivt enn å merke tekst og notere ting på et lesebrett - for ikke å snakke om enklere å finne tilbake til. Det har begynt å dukke opp studier som tyder på at studenter husker det de har lest på brett/skjerm dårligere enn det de har lest på papir.

9. Det er også en lang rekke ankepunkter mot eboka som går på teknologiens manglende stabilitet. Noen konkrete eksempler: I fjor dro jeg på ferie til New York, og bestemte meg for første gang i mitt liv å ikke ta med en eneste fysisk bok på ferie - i stedet pakket jeg et lesebrett i bagasjen. Da jeg satt på flyet og skulle lese ville ikke brettet skru seg på. En venn av meg mistet sin relativt nye Kindle i gulvet. Det ble en sprekk i skjermen, og brettet måtte sendes til reparasjon. Det var gratis, og gikk ganske smertefritt, men tok omtrent tre uker. For en del år siden kjøpte jeg flere ebøker (i pdf-form) på en amerikansk nettside. Jeg lastet dem ned til min daværende datamaskin. Den maskinen er siden kassert, og jeg tok aldri backup av de aktuelle filene. Nettsiden har på et eller annet tidspunkt forsvunnet. Bøkene jeg kjøpte og betalte for er med andre ord ikke lenger tilgjengelige for meg. En papirbok tåler å gå i bakken, gjentatte ganger. Den går aldri tom for strøm. Den kan brenne opp, stjeles eller forsvinne under flytting, men den er aldri avhengig av backuprutiner, og ender ikke opp som inkompatibel med ny teknologisk utvikling. Kan du se meg inn i øynene og garantere at epub-filen jeg kjøper i dag vil være lett tilgjengelig og lesbar for meg om 50 år?

9b. Papirboka krever ingen avspillerenhet til 1 000 kroner eller mer.

10. Bunnlinja er ganske enkelt denne: ebøker er et lettere tilgjengelig men på en del nøkkelområder dårligere alternativ til papirboka. De utgjør er et nyttig supplement, og vil forhåpentligvis gjøre at utgivelser som det ikke lenger er kommersielt forsvarlig å ha i trykk vil tilgjengeliggjøres (på en annen måte enn at man fysisk må oppsøke et bibliotek). Jeg kommer fortsatt til å kjøpe og lese ebøker, kanskje etter hvert i større grad enn i dag (men det har jeg også trodd hvert år de siste ti årene, og i 2013 har jeg lest færre ebøker enn i 2012). Men den kommer til å «ta over» for papirboka på omtrent samme måte som datamaskiner har ført til «det papirløse kontor», det vil si: ikke i det hele tatt.

Søndagslenker

• Det eneste intervjuet med Tor Ulven noensinne, fra Vagant 4/1993, av Alf van der Hagen og Cecilie Chram Hoel, ble lagt ut på Vagants nettsider for et par uker siden.  Han sier blant annet: «Den som snakker kan komme i skade for å si utrolig mye dumt, det vet alle som har prøvd å snakke fornuftig og sammenhengende. Den som snakker improviserer, og det kan man gjerne gjøre hvis man har talent for det. Jeg har det ikke. Ved skrivebordet kan jeg hele tiden korrigere og gjennomarbeide teksten. Dette har ingenting med skriftfetisjisme å gjøre, det gir meg ganske enkelt en mulighet til å se på verket med en viss distanse. Det skriftlige er en langt mer reflektert form enn en muntlig samtalesituasjon. Når man snakker er man inne i sin egen stemme. Man spyr seg selv ut, enten man vil eller ikke.»
• Den amerikanske paperbackutgaven av Knausgårds Min kamp 1(My Struggle book 1) har fått et smått merkelig omslag.
• David L. Ulin har skrevet et fint personlig essay om de tre gangene han skrev sin første bok, på The Paris Review.

Anrop vestenover

En av de virkelig store gledene her i livet er å gå på trykkeriet og hente en bok man har vært med på å lage. Følelsen av å holde et fysisk produkt i hånda etter å ha jobbet med det i lengre tid på dataskjermen er uslåelig. Samtidig som jeg er spent på å se om den har blitt slik det var tenkt. Man er aldri helt sikker før man har sett det i virkeligheten.

 

I dag har jeg hentet en eske med bok #10 i Den stille serien, AS Hermansens Anrop vestenover. Les mer om utgivelsen og kjøp den her.

Liste #34 (replikker Ibsen, den gamle grinebiteren, kunne ha skrevet dersom han var mer opptatt av mindfulness og positivitet)

1. Dr. Stockman: «Den sterkeste mann i verden, det er han som klarer å holde en positiv innstilling og tre ut av de vanskelige situasjonene.»

2. Peer Gynt: «Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der fokuseres på å være til stede i nuet.»

3. Relling: «Tar De pusteteknikken fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.»

Bok & drikke #2

Bok: Jan Kjørstad, Menneskets vidde, essays, Aschehoug 2013.
Drikke: Ægir Skumring Dubbel.

Fargematchen på etiketten og boka var et heldig slumptreff.

Kjærstads essayistikk er uredd og utprøvende, og selv om han ikke alltid kommer i mål står det en enorm respekt av viljen til å tenke annerledes og å gå utenfor opptråkkede stier. Men tekstene burde etter mitt syn redigeres med strengere hånd, her er det temmelig mange longører og uvesentligheter som forkludrer klarheten i argumentene. Hans svakhet for halvgode metaforer er også irriterende; som eksempel kan man nevne den stadig gjentatte jamnføringen av romanen med en eske konfekt, et bilde som hverken tjener til å klargjøre eller bringe ny innsikt, så langt jeg kan skjønne, men som allikevel utdypes inntil det absurde. Når disse invendingene er nevnt er jeg veldig glad for at det finnes forfattere som Kjærstad i Norge; hans korstog mot den uttværede psykologiske realismen er det all grunn til å applaudere.

Les også Olav Løkken Reisops anmeldelse av boken i Dagbladet.

Ægir Skumring Dubbel er en fyldig, mørk øl med ganske mye fruktsmak.

Søndag er dagen for lenker

• Beijing Trondheim er et nytt miniforlag og tidsskrift som også er svært aktive på nett. Startet ganske nylig av Rune F. Hjemås og Mathias R. Samuelsen. Sjekk for eksempel intevjuet med Mikkel Øyen om Splittet Kjerne.
• Audun Lindholms intervju med Mircea Cărtărescu i den engelskspråklige Quarterly Conversation er verdt å lese, uavhengig av om man har lest Cărtărescu eller ikke.
• På HTMLGiant har Leif Haven anmeldt den engelske oversettelsen av Carl-Michael Edenborgs (mannen bak det svenske kvalitetsforlaget Vertigo) The Parapornographic Manifesto.

Nordisk råds litteraturpris

Nominasjonene til NRL 2014 er offentliggjort.

elefantfabrikken på sparebluss #3

Denne uka går elefantfabrikken på sparebluss, siden fabrikkarbeiderne har fått fri og reist til Afrika for å se på de ekte elefantene. Derfor reposter vi noen gamle favoritter, til glede for nye lesere.

 Opprinnelig postet 9. november 2012:

9 punkter om Gunnstein Bakkes roman Maud og Aud

1. Maud og Aud, ein roman om trafikk. Gunstein Bakke. 209 sider. Oktober forlag 2012.

2. Allerede før jeg begynner å lese ser jeg at det er noe som er annerledes med denne boka: den er satt med en sans serif-font, noe som er svært, svært uvanlig, så uvanlig at jeg ikke kan huske å ha sett noen annen roman som er satt med en slik font tvers igjennom. Fonter uten seriffer brukes sjelden i løpende tekst fordi de sies å senke lesehastigheten, etter det jeg vet. Dermed er det som om designeren av boka sier: Les Maud og Aud sakte!

3. Omslaget signaliserer også alvor, tyngde, smalhet:

4. Det handler om trafikk, bilkjøring, samferdsel, i alle mulige avskygninger. Det starter med en dødsulykke i bil, mor dør, far blir lam, tvillingene Maud og Aud får varierende grad av skader. Aud kan muligens kalles en slags hovedperson i boka, vi følger henne videre gjennom livet, men det er ingen streit fortelling dette. Det er mer en ideroman. En poetisk ideroman.

5. Adjektiver anmelderne i norsk presse brukte for å beskrive boka: "underlig", "rar", "original", "avansert", "sær", "poetisk", "snodig", "språkbegavet", "skarp", "nifs", "rik". "Original" dukker opp veldig mange ganger.

6. Er det en tung bok? Ja, man kan vel ikke si annet. Men mindre tung enn jeg trodde. Den er uvanlig, og det uvanlige kan være vanskelig å komme inn i noen ganger, men den er ikke kryptisk eller vanskelig, i hvert fall ikke veldig kryptisk eller vanskelig, jeg oppfattter det som en åpen bok, en bok som har et ønske om å kommunisere. Språket ligger nærmere det lyriske enn det Jan Erik Vold kalte "den gjengse maratonprosa" en gang, altså det språket som nærmest har som oppgave formidle historien på en mest mulig effektiv måte og ellers tre i bakgrunnen. Her er (nesten) hver setning et kunstverk i seg selv, som fortjener å dveles ved, leses sakte, leses flere ganger.

7. Fra side 90-91, der 18-årige Lovall skal øvelseskjøre med faren:
Farskroppen ventar til sønekroppen rører ved metallet, ved nøklane, før den gir etter og dreg seg attende og over mot passasjersida. Motvillig, skeptisk, med alle teikn på manglande tillit og at noko naturstridig er ved å skulle falde seg ut. Han skal passe på guten, korrigere, unødvendig påpeike slikt som guten har styring over, han skal seie køyr når lyset skifter til grønt, brems når dei nærmar seg eit lyskryss på raudt eller ein fotgjengar skrår ut i gata tjue meter framom. Han skal, for slik å verne guten sin, kle instinkt i språk, for slik å informere og utvikle dei same instinkta. Han skal også, om han får det til, vere tolerant, overhøyre stønninga og frustrasjonen, berre kneppe av seg same frasen så lenge det trengst: heller ein gong for mykje enn ein gong for lite. Og forutan alt dette skal han makte å vende til eit anna hald enn han har for vane å gjere: til venstre, til venstrehanda, som må kunne nå handbrekket i løpet av eit tidels sekund. 
 Det er kan hende den siste sammenhengen kor dei møter verda i fellesskap og parallellt, sjølv om hierarkiet mellom dei framleis er til stades; sittande side ved side bak glaset kor verda viser seg for dei, av og til sakte, av og til kaotisk, av og til stilleståande, ikkje ulikt måten dei har sitte framfor tv-apparatet i så mange år, annakvar helg, berre at det noe er dei sjølve som er i rørsle; dei sjølve som er rørsla. 

8. I tillegg til trafikk, bil, bilkjøring er olje, oljen, det å hente frem og forbrenne oljen, bore og grave etter den, ett av de tilbakevendene temaene eller bildene eller hva man skal kalle det i boka.

9. Jeg liker denne boka svært, svært godt. Det føles som en bok jeg kommer til å lese mer i, at jeg slettes ikke er ferdig med den. Det er også en bok som inspirerer meg, jeg får lyst til å arbeide mer med språket i det jeg selv skriver, til å forsøke å få til ting jeg ikke har fått til før, til å strekke meg lengre, til å gape over større ideer, større temaer. Det er også et slags kompliment, tror jeg. 

T

Bård Torgersen
Wells Tower
Leo Tolstoj
Carl Frode Tiller

elefantfabrikken på sparebluss #2

Denne uka går elefantfabrikken på sparebluss, siden fabrikkarbeiderne har fått fri og reist til Afrika for å se på de ekte elefantene. Derfor reposter vi noen gamle favoritter, til glede for nye lesere.

Fra 21. august 2012:

James Wood - How Fiction Works

One way to tell slick genre prose from really interesting writing is to look, in the former case, for the absence of different registers. An efficient thriller will often be written in a style that is locked into place: the musical analogue of this might be a tune, proceeding in unison, the melody separated only by octave intervals, without any harmony in the middle. By contrast, rich and daring prose avails itself of harmony and dissonance by being able to move in and out of place.

(s. 196)

Lenker, søndag

• Borges som foreleser i litteratur.
• Satire, politikk, litteraturkritikk. Mazdak Shafieian er meget, meget morsom på Vinduet.
• Sophie Pinkham skriver om Knausgaard i verdens beste litteraturmagasin (?) n+1!

elefantfabrikken på sparebluss #1

Denne uka går elefantfabrikken på sparebluss, siden fabrikkarbeiderne har fått fri og reist til Afrika for å se på de ekte elefantene. Derfor reposter vi noen gamle favoritter, til glede for nye lesere.

Fra 18. desember 2012:

Joseph Brodsky - menneskets kvikksølvflyktige mentale mønstre

Den beste måten å utvikle god smak for litteratur er å lese poesi. (...) Saken er at fordi poesien er den ypperste form for menneskelig språkuttrykk, så er den ikke bare den mest konsise, den mest sammentrengte måte å formidle den menneskelige erfaring på, men også den som setter den høyest tenkelige standard for all bruk av språket - særlig den som foregår på papir.
 Jo mer man leser poesi, jo mindre tolererer man skvalder, enten det er politisk eller filosofisk, i historieskrivingen, sosialvitenskapene eller skjønnlitteraturen. En god prosastil vil alltid være et gissel under presisjonen, tempoet og den lakoniske intensiteten i det poetiske uttrykk, som er et barn av gravskriften og epigrammet, og synes å være unnfanget som en snarvei til et hvilket som helst emne - følgelig er poesien prosaen en stor tuktmester. Ikke bare lærer den prosaen verdien av hvert enkelt ord, men den gir den også innsikt i menneskets kvikksølvflyktige mentale mønstre. Den tilbyr alternativer til en vanlig lineær komposisjon, demonstrerer knepet med å utelate det selvinnlysende, vekten på detaljen, antiklimaks-teknikken. Fremfor alt utvikler poesien i prosaen denne appetitten på det metafysiske som skiller et kunstverk fra ordinær belles letres. Men det må jo medgis at på dette særlige området har prosaen vist seg å være en heller giddeløs elev.


Fra "Hvordan lese en bok" av Joseph Brodsky, tale holdt ved åpningen av bokmessen i Torino i 1988, trykket i Hvordan lese en bok, Aventura forlag 1997, oversatt av Jo Ørjasæter.

Siste innspurt

Novellesamllingen Ingen drømmer om Oslo kommer på Aschehoug forlag i januar 2014. Drodlingen nederst på siden er ved redaktør Benedicte Treider. Titler og rekkefølgen på novellene kan fortsatt endre seg.

S

Dag Solstad
Patti Smith
Antoine de Saint-Exupéry
John Steinbeck
Neal Stephenson

Søndagslenker

• Olav Løkken Reisops tilsvar til Dag Solstad om romanbegrepet er både presist og klart. Jeg tenkte først at det var rart at det ikke medførte noe mer debatt, men så kom jeg på at norsk debattkultur stort sett handler om debattantenes kjendisstatus og ikke hvor gode argumenter de har.
• En liste over oppfinnere som ble drept av sine egne oppfinnelser på wikipedia.
• UbuWeb har lagt ut en lydfil av Borges som snakker om versekunsten.

Bok & drikke #1

 

Bok: Ruth Lillegraven, Urd. Dikt, Tiden forlag 2013.

Drikke: Ringnes Platinum, Pilsner.

Ruth Lillegravens bok er en nesten svimlende ambisiøs femdelt diktsyklus, som følger to kvinner som er i slekt og lever i samme hus til forskjellige tider; Seselja og Cecilie. Den handler om menneskelivet, identitet, tilhørighet, liv og død, på en veldig jordnær og håndfast måte. Og ganske ofte morsom. Vil kanskje stå igjen som en av de aller sterkeste norske diktsamlingene fra inneværende tiår? Nå også Brageprisnominert (velfortjent sådann). Forlaget har lagt ut mange av de sterkt rosende kritikkene i kolonnen på høyre side på bokens nettside.

Ringnes Platinum pils er en pretensiøst navngitt og hyperbolsk markedsført industripils med litt sterkere karakter enn den vanlige Ringnespilsen. Litt fyldigere, kanskje, og med mer sødme. Ganske god.

I dette tilfellet er boka adskillig mer minneverdig en boksølen.

R

Rabelais
Philip Roth
Ted Rall
Øyvind Rimbereid

Søndagslenker

• En av ukas gledelige nyheter er at Klassekampen nå har begynt å legge ut et utvalg artikler fra Bokmagasinet på nett.
• ... og da bør du definitivt lese Tom Egil Hvervens anmeldelse av Øyvind Rimbereids Orgelsjøen.
• Lista over de nominerte til Bokhandlerprisen ble sluppet denne uka.
• Et bilde av William Burroughs med et gresskar skjært ut med øks.
• Til den som setter pris på en god slakt kan vi anbefale Kjetil Rolness' artikkel om den nye boka til Bjørn Vassnes, Det store kunstranet.

Mistankens hermeneutikk

På Forfatterforeningens hjemmeside ligger en kort artikkel om at et møte mellom syriske og norske forfattere er avlyst - fordi UDI ikke vil gi visum til fire av de inviterte gjestene. Man er redd for at de skal søke asyl, siden de nå bor i eksil og ikke lenger har «nødvendige bånd til hjemlandet».

Mer om priser - Bragenominasjoner

Brageprisnominasjonene ble offentliggjort denne uka, og det er en interessant liste årets jury for skjønnlitteratur har satt sammen.

Brageprisen har vakla mellom å være en kommers pris og en kvalitetspris, med ganske tydelige stemmer innad i bokbransjen som har argumentert for at det må være et poeng at den går til bøker som har mulighet for å treffe et bredt publikum og på den måten genererer maksimalt med salg til jul.

Prisen for «Skjønnlitteratur for voksne» har stort sett gått til verdige vinnere, absolutt, men har også stort sett landet i den, skal vi si, brede delen av litteraturen. Folk som Per Petterson, Lars Saabye Christensen, Gaute Heivoll. Den har gått til en lyrikkbok én gang, Inger Elisabeth Hansens Trask i 2003 ( i tillegg har lyrikk/poesi vært sk. «Åpen klasse» et par ganger, i 2001 gikk denne til Ane Riis, i 2008 til Øyvind Rimbereid).

På begynnelsen av 2000-tallet ser det forresten ut som om prisen var inne i en noe «smalere» periode, da har, i tillegg til Hansen, også Hanne Ørstavik og Marita Fossum fått prisen (alle disse tre er gode forfattere og verdige prisvinnere, men også langt mindre kommersielt salgbare enn de førnevnte mennene. At de tre «smaleste» prisvinnerne fra de siste ti årene også er kvinner er verdt å merke seg; jeg er ikke sikker på om det her er en direkte sammenheng eller bare en tilfeldighet).

I år er det nominert tre diktsamlinger og en roman som det er bred enighet om at er mer eller mindre uleselig. 

Jeg omformulerer og gjentar den setningen i kursiv: i år er det nominert tre diktsamlinger og en usedvanlig sær roman.

(Det er nesten umulig å ikke smile når man leser den foregående setningen.)

De nominerte i klassen «Skjønnlitteratur for voksne»

Ruth Lillegraven, Urd
Nils Chr. Moe-Repstad, Teori om det eneste I-II
Øyvind Rimbereid, Orgelsjøen
Dag Solstad, Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896


Av disse har jeg foreløpig bare lest Urd, som er fabelaktig god, og rundt 50 sider av Telemark, som så langt ser ut som glimt av gull begravd i konseptuell gråstein, men som uansett er så sært, vrangt og uvellvillig at jeg applauderer innkluderingen på denne lista. Orgelsjøen har jeg såvidt påbegynt i dag - den er i følge Tom Egil Hverven i Bokmagasinet et mesterverk.

Det ser med andre ord ut som om juryen har fulgt Brageprisens mandat og nominert de fire bøkene den mener har høyest litterær kvalitet, uten å skjele til hva man måtte mene er salgbart, eller drive med noen form for kvotering av sjangere. Det må applauderes.

Hvem får til slutt prisen? Om jeg skulle veddet penger ville jeg satt dem på Solstad, men det føles i år som om det faktisk kan bli hvem som helst av navnene på lista som til slutt blir kalt opp på podiet.

(Jeg aner ikke hvorfor jeg plutselig er så opptatt av litterære priser, men det er jeg tydeligvis.)

Bøker kjøpt uke 43

  

  

Disse bøkene kjøpte jeg i løpet av forrige uke. The Dead Father av Donald Barthelme og McSweeneys #27 kjøpte jeg på Cappelens Forslag (sjekk det stilige bokmerket som stikker opp av McSweeneys), mens Kuene av Lydia Davis kjøpte jeg på bokhandelen på Sagene, som jeg aldri har vært innom før.

Liste #33 (antall ganger Nordisk Råds Litteraturpris har gått til hvert av landene)

1. Sverige: 15
2. Norge: 10
2. Danmark: 10
4. Finland: 8
5. Island: 7
6. Færøyene: 2
7: Samisk: 1

(Etter gårsdagens tildeling til Kim Leine ligger altså Norge og Danmark helt likt)

Nordisk Råds Litteraturpris

I kveld deles Nordisk Råds Litteraturpris ut; det er vel, nest etter sjølvest Nobel, den gjeveste prisen en nordisk forfatter kan bli tildelt, tror jeg. Eller, den derre Man Booker International-prisen er kanskje gjevere, når jeg tenker meg om. Doubloug-prisen virker også ganske gjev. Men en av de tre-fire gjeveste prisene, i hvert fall. 

Hendig liste over tidligere prisvinnere

Hendig liste over årets nominerte

Det sies at siden Merethe Lindstrøm fikk prisen i fjor så har årets norske nominerte (Ole Robert Sunde og Nils-Øivind Haagensen) ingen sjanse til å få den, siden man unngår å gi prisen til samme land to år på rad - men når man kikker på lista over tidligere prisvinnere ser man at det slettes ikke sjelden at akkurat det skjer - siden 1999 har det skjedd hele tre ganger at prisen går til samme land to år på rad.

De nordiske prisutdelingene sendes i år for første gang direkte på tv (NRK1 kl. 1945), og det vil antagelig bidra til å gjøre dem ennå viktigere, siden ingenting egentlig er reelt før det er på tv.

Jeg gjetter at prisen i år går til Johannes Anyuru, for romanen En storm kom från paradiset.

Lou Reed i et kyllingkostyme

P

Georges Perec
Fernando Pessoa
Marcel Proust
Thomas Pynchon

Søndagslenker

• Edwin Turner på biblioklept har skrevet om James Woods forrige essaysamling, The Fun Stuff.
• Turner har tidligere skrevet interessant om How Fiction Works også.
• Martin Amis skriver om Philip Roth i The New Yorker. 
• Daniel Mendhelson har skrevet om G. R. R. Martins A Song of Ice and Fire-bøker (de som danner utgangspunktet for Game of Thrones-tv-serien) i en temmelig interessant artikkel i The New York Revies of Books.

Folkefinansiering av Christopher Nielsens nye kortfilm

Om du har 1 500,- eller så til overs er det nå mulig å skaffe seg et silketrykk av Christopher Nielsen og samtidig være med å finansiere en ny animert kortfilm han skal lage.

Filmen produseres av Qvisten animasjon og finansiringen skjer gjennom New Jelly.

Den er i skrivende stund 91 % finansiert, etter bare fem dager.

Jeg nevner prosjektet her fordi a) jeg synes folkefinansiering i seg selv er interessant, og er spent på hvordan bruken av det kommer til å utvikle seg i Norge, og b) muligheten til å eie et trykk av Christopher Nielsen bør interessere mange (hadde jeg hatt bedre råd og mer veggplass skulle jeg slått til selv).

På den ene siden heier jeg på dette prosjektet, men på den andre siden er jeg ambivalent, fordi jeg personlig skulle ønske at Nielsen sluttet å spre talentet sitt så tynt utover og i stedet konsentrerte seg om det han virkelig er god til; å lage tegneserier.

Christopher Nielsen er en genial tegneserieskaper og en i beste fall middelmådig filmregissør/dramatiker/kunstner.

Når det er sagt mener jeg også, helt prinsippielt, at enhver kunstner står helt fritt til å forvalte sitt talent, og at det som tilsynelatende er blindspor plutselig kan vise seg å være det mest fruktbare av alt.

Om du ikke kjenner til Nielsen anbefaler jeg samlebøkene Homo Norvegicus, Propaganda! og Weltschmerz 9 som gode steder å starte.

På hjemmesiden hans kan du lese hele Rulletrappen dersom du klikker på hjernen. (En setning som virker absurd, men som er helt logisk dersom du går inn på siden.)

Det kanskje aller beste i hele hans forfatterskap er for øvrig de første Weltschmerz-heftene, der han presenterer en dystopisk disneyfisert fremtidssamfunn i form av en religiøs visjon. Fullstendig makeløst i den norske samtidslitteraturen.

O

Flannery O'Connor
George Orwell

Ett av de få tilfellene der shopping medfører noen form for forbedring av deg som person

En fin ting å gjøre: gå inn på Vagants oversikt over innholdet i tidligere utgaver og finne frem til noen som virker interessante og som du ikke har lest. Deretter sjekke om Audiatur har dem i nettbokhandelen og bestille dem derfra. Samtidig kan du ta en titt på Audiaturs salg og på bestselgerlisten og slenge noen flere godbiter i handlekurven. Instant karma.

Søndagslenker

• Daniel Mendelshon skriver i The New York Times om hva han ser etter i litterære oversettelser.
• Veldig fin artikkel om hvordan russerne gjorde en kjempedugnad for å få Tolstojs samlede verker ut på nett, av Sally McGrane i The New Yorker.
• På HTMLGiant har Daniel Rooke påpekt at Coetzees nye roman åpenbart (også) handler om Australia, et aspekt som ingen andre kritikere har sett i det hele tatt.
• Jeg scoret 30/36 på denne testen som handler om å se hva slags sinnstilstand folk er i. Mer tisfordriv en alvor, åpenbart.
• Pynchon, Lahiri og Saunders er blant fiction-finalistene til The National Book Award.
• Artigklumpen Bret Easton Ellis disser Alice Munro på twitter.

Dag Solstad bruker et stort ord

– Tidleg i boka skriv du at du gir avkall på å dikte. Kva er det då som gjer dette til ein roman?

– At det er ein roman, insisterer eg på. Nei, det er ikkje så viktig, heller. Eg er romanforfattar, det er det einaste eg kan, difor blir det eg skriv, ein roman. Kall det gjerne ei overraskande utviding av omgrepet dikting. Rett nok er det ein vanskeleg roman, ein antikommersiell roman. Eg har ikkje skrive den for å underhalde, men for å more meg sjølv, det kan eg vedgå.

– Mora det deg?

– Ja! Og det håper eg folk ser.

– Det kan jo sjå ut som du prøver å valdta lesarane med ei uhorveleg mengd namn, sikkert over tusen?

– Slett ikkje. Eg prøver å gi dei ei stor skjønnheitsoppleving.

– Kvifor ler du?

– Eg ler ikkje!

– Jo, du lo!

– Det var vel berre av genanse for å bruke eit så stort ord. Men eg har dekning for det. Ja, det har eg vel. Ja.

Fra et intervju gjort av Jan H. Landro i Dag & Tid.

Karl Ove Knausgård om skriving og skam

But as anyone with the least knowledge of literature and writing—maybe art in general—will know, concealing what is shameful to you will never lead to anything of value. This is something I discovered later, when I was writing my first novel, when the parts that I was ashamed like a dog to have written were the same parts that my editor always pointed out, saying, This, this is really good! In a way, it was my shame-o-meter, the belief that the feeling of shame or guilt signified relevance, that finally made me write about myself, the most shameful act of all, trying to reach the innocence of the now burned diarist—self.

Fra et godt intervju i The Paris Review

Anders det kyniske pinnsvinet #13

Dag Solstads nye roman

Dag Solstads nye roman Det uoppløselige episke element i Telemark 
i perioden 1591-1896 får blandede kritikker.

De kritiske:
Leif Ekle på nrk.no
Olav Løkken Reisop i Dagbladet
Ingunn Økland i Aftenposten

De ambivalente:
Ane Farsethås i Morgenbladet (krever abonnement)

De positive:
Trond Haugen i Dagsavisen
Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land


(Uten å ha lest boka kan man i parantes bemerke at de positive kritikkene som her er lenket til virker svært mye mindre presise og klartenke enn de negative.)

N

V. S. Naipaul
Vladimir Nabokov
Olaug Nilssen
Henry Notaker

Søndag er, som vanlig, en dag for lenker

• Redaktør Stalin - antagelig den mest interessante artikkelen jeg har lest denne uka, som lærte meg noe nytt både om Stalin og om redaktørrollen.
• En gammel, men god, artikkel om Solstad og Ibsen.
• Alice Munro vant Nobelprisen i litteratur, og denne anmeldelsen av hennes siste bok fra n+1 er en god beskrivelse av (noen av) de tingene som gjør Munroe til en ekstraordinært god forfatter.
• Alle novellene Munroe har skrevet for The New Yorker.
• Quentin Tarantinos topp 10 filmer fra 2013 (så langt)
• Thomas Pynchon har gitt ut en ny roman, Bleeding Edge, til litt blandede kritikker. Evgeny Morozov er positiv.

Liste #32 (titler på Spotify-spillelister som kommer opp når jeg søker på «Oslo»)

1. fest på oslo vest?
2. Är bara Oslo en gång om året
3. Oslo tuur !
4. Vi kommer alltid ha Oslo
5. Jeg er i Oslo
6. oslo bitch
7. ska t oslo, må ha masse rart da
8. oslo luktar svett mann
9. Vad häänder i Oslo!
10. Når man skal ta toget hjem fra Oslo
11. OSLO MOTHERFUCKERS!!!!
12. Aller siste høst i Oslo
13. Legendary Beats n' Tunes from Oslo ...
14. Oslo turen
15. Bruttorna i Oslo
16. Ny start - Oslo
17. Denfølelsen: Oslo-løw
18. Att flytta til oslo
19. oslo - pursuit of happiness
20. Går på Oslo S og føler meg schmell
21. Blir förförd av oslo

I dag klokken 13:00 skal årets Nobelprisvinner i litteratur offentliggjøres

I det jeg skriver dette er det tidlig på morgenen den 10. oktober, og det store samtaletemaet i litteraturverdenen akkurat nå er hvem som skal få Nobelprisen i litteratur 2013. Det mangler ikke på gjetninger og ønsker både om hvem som skal få prisen, hvem som bør få prisen og hvem som overhodet ikke bør få den.

I en artikkel i Aftonbladet spekulerer deres anmeldere i de ovennevnte spørsmålene. Blant annet kan man notere seg at Kjartan Fløgstad mener at Cormac McCarthy er en oppskrytt forfatter som slettes ikke fortjener prisen. Mange av de svenske anmelderne synes også å mene at Haruki Murakami slettes ikke ville være noen verdig vinner, noe de selvfølgelig har helt rett i - det er omtrent like sannsynlig at Murakami får prisen som at Margit Sandemo får den.

Det gjelder selv om han ligger øverst på oddslista til Ladbrokes, der han i mange år har vært en storfavoritt. Denne lista justeres, som alle oddslister, etter hvem folk faktisk setter pengene sine på, så akkurat det betyr ikke annet enn at Murakami har mange trofaste fans som har høye håp, men antagelig ikke er så beleste at de har noen særlig følelse for hvor Nobelkomiteen legger lista. Det samme kan sies om de som tror at Dylan kommer til å få prisen.

Ellers er det interessant å se at tre kvinner ligger rett bak Murakami på oddslista, det er Munro, Aleksijevitsj og Oates, som vel alle ville være verdige vinnere, tror jeg. Ellers finnes både GW Persson og Jan Guillo på denne lista. En pris til en av dem ville jo vært en strålende practical joke fra De Aderton.

En god del artig Nobelprisstoff på nettsidene til Nobelprisorganisasjonen. Yngste mottager av NPL: Kipling, 42. Eldste: Lessing, 88. Snittalder: 64.

Liveoverføring av annonseringen.

Elefantfabrikken holder en ørliten knapp på Munro i år. Og Roth.

M

Trude Marstein
Gabriel Garcia Marquez
Cormac McCarthy
A. A. Milne
Robert Musil
Thomas Mann
Agnar Mykle
Alice Munro
Quim Monzo
Alan Moore

Søndag. Lenker.

• Et essay med et nytt og interessant perspektiv på «verdens verste filmregisør», Uwe Boll. Willie Osterweil på The New Inquiry.
• UbuWeb har samlet filmer om og med Georges Perec.
• Nick Mamatas skriver morsomt om The Inevitability of Formulaic Writing in Literary Fiction.
• Ellen O'Hara skriver om kvinnesynet i science-fiction-filmer, særlig Riddick.

L

Stanislaw Lem
Nina Lykke
Thure Erik Lund
Øystein Lønn
Merethe Lindstrøm
Åsa Lindeborg
Thomas Lundbo

Jan Erik Vold, Haiku, Klasskampen 2.10.2013

Lenker på en søndag

• På Vagants nettsider skriver Tomas Forser interessant om den svenske mottagelsen av Lars Noréns nye dagbokutgivelse.
• Også verdt å lese på Vagantnettsiden - Ragnild Lome skriver om Marcel Reich-Ranicki, og en artikkel av mannen selv.
• Susan Sontags favorittnoveller.
• Ung amerikaner skriver om Hamsuns Sult på hipp nettside.

K

Franz Kafka
Karl Ove Knausgård
Jan Kjærstad
Joakim Kjørsvik
Daniil Kharms
Jack Kerouack
Hans E. Kinck

J

Roy Jacobsen
Svein Jarvoll
James Joyce
Axel Jensen
Miranda July


Hvor er I blitt av? Jeg fant ingen forfattere på I jeg hadde lyst til å liste opp. Hverken Henrik Ibsen eller John Irving når opp i min høyst private kanon.

Søndagslenker

• Det går nå an for norske forfattere å publisere ebøker via Kindle direct publishing, ser det ut som. Hvem blir førstemann?
• Gladgutten Jonathan Franzen spår snarlig litterær apokalypse.
• Marcel Reich-Ranicki er død.
• National Book Award-longlisten er sluppet.

5 skriveøvelser for den «kreative».

1. Forestill deg Knut Arild Hareide som forsøker å forføre Trine Skei Grande. Skriv det som en filmscene, med naturtro dialog og detaljert beskrivelser av aktørenes fysiske handlinger.

2. Hvilke dyr ville Tybring-Gjedde, Amundsen og Sandberg vært? Beskriv dem så nøyaktig du kan, uten å nevne navnet på dyret.

3. En komedie i tre akter basert på sonderingen mellom de borgerlige partiene. Karakterene er de fire partilederne. Første akt er primært dialogbasert, deretter går stykket gradvis mot slapstick. Avslutningen er inspirert av «War room»-scenen i Dr. Strangelove. Forestill deg hva to tilfeldige publikummere snakker om i pausen mellom akt to og tre, og skriv ned denne dialogen.

4. Hva drømmer Kåre Willoch om natten til 10. september 2013? Skriv ned tre ulike drømmescenarier, som tilsynelatende ikke har noen sammeneheng, men som allikevel deler et uoppløselig episk element.

5. Bjørnen synes reven har fått ufortjent dårlig rykte som såkalt «hønsetyv», og kaller alle dyrene inn til pressekonferanse. De andre dyrene blir bare sånn passe overbevist. Et par dager etter, på en annen pressekonferanse, får bjørnen spørsmål om hva han synes om en av vennene til reven. Reven hvisker ut av munnviken at bjørnen ikke skal kommentere. Bjørnen annlegger et stoisk ansiktsuttrykk. Forestill deg bjørnens tankeverden som et konkret landskap. Hva slags vær ruller inn over dette landskapet i det den hører revens hvisken?

H

Knut Hamsun
Helle Helle
Ernest Hemingway
Marlen Haushofer
Ragnar Hovland
Frank Herbert
Robert A. Heinlein

David Foster Wallace om det paradoksale med forfatterbiografier

There's an unhappy paradox in literary biographies. The majority of readers who will be interested in a writer's bio [...] will be admirers of the writer's work. They will therefore usually be idealizers of that writer and perpetrators (consciously or not) of the intentional fallacy. Part of the appeal of the writer's work for these fans will be the distinctive stamp of that writer's personality, predilections, style, particular tics and obsessions - the sense that these stories were written by this author and could have been done by no other. And yet it often seems that the person we encounter in the literary biography could not possibly have written the works we admire. And the more initimate the bio, the stronger this feeling usually is.

Fra Essayet «Borges on the Couch», i Both Flesh and Not.

Søndagslenker

• Lydia Davis er i vinden etter norgesbesøket under Norsk-Amerikansk Litteraturfestival sist helg, og i den anledningen kan vi anbefale biblioklepts tekst om hennes Collected Stories. Davis er veldig, veldig god, for de som måtte lure.  
• The New York Times har en anmeldelse av Thomas Pynchons nye bok, som kommer den 19. september.
• Ikke litterært, snarere politisk, men denne artikkelen om tullejobber av David Graeber i Le Monde Diplomatique er meget interessant. 
• Marco Roths essay The Drone Philosopher, fra siste nr. av n+1.

G

Barry Gifford
Neil Gaiman
Allan Ginsberg
William Gibson
William Golding
Geir Gulliksen

I dag er det forresten 5 år siden DFW tok livet av seg.

Lydia Davis - The Other (hele teksten, fra samlingen Almost No Memory)

The Other

She changes this thing in the house to annoy the other, and the other is annoyed and changes it back, and she changes this other thing in the house to annoy the other, and the other is annoyed and changes it back, and then she tells all this the way it happens to some others and they think it is funny, but the other hears it and does not think it is funny, but can't change it back.

F

Ricard Ford
John Fante
Gustave Flaubert

Søndagslenker

• Det Brooklyn-baserte litterære magasinet n+1 trykker i hver eneste utgave tankevekkende, skarpe, velskrevne essays. Ta en titt på «World Lite» fra den nyeste utgaven, for eksempel, et langt og innholdsrikt essay om Verdenslitteraturen. (Å kalle n+1 for et litterært magasin virker forresten litt upresist; selv om det i utgangspunktet handler om bøker har det alltid, i alle tekster, et videre perspektiv, samfunnsmessig og filosofisk.)
• En god nekrolog over sci-fi-forfatteren Fredrik Pohl som døde denne uka, fra NYTimes.
• Flamme har intervjua Stian Johansen om hans drømmebokhandel.
• En ny norsk blog som heter Mellom bokstablene ser lovende ut (og det sier jeg ikke bare fordi bloggeren - hvem det nå måtte være - har lenket hit). Kan minne om en norsk biblioklept, kanskje?
• Fra Tom Gauld, noen gode råd i anledning valget/verdensituasjonen etc.:

E

Umberto Eco
Brian Eno
Dave Eggers
Tomas Espedal

D

Fjodor Dostojevskij
Lydia Davis
Bob Dylan
Philip K. Dick
Dante
Don DeLillo

Søndagslenker

• Flaworwire anbefaler nettsider om litteratur.
• Dwight Garner leser Coetzees siste i The New York Times (via @o_haagensen)
• Morsomme bilder fra biblioklept.
• Et smart lite essay av Mark O'Connell om listekulturen på internett, fra The New Yorker.
• Essayet ovenfor ledet meg videre til essayet «The Skin of Anxiety» av Kevin Barry i The Dublin Review, om å være avhengig av internett. Begge disse føles svært relevante.