Blogg blogg blogg

1. Det foregår en slags debatt for tiden om profesjonelt anmelderi vs. bokblogging, og deler av den diskusjonen er interessant nok. Denne NRK-artikkelen inneholder en del ulike synspunkter. Det dreier seg om amatørenes entusiasme vs. den profesjonelles analytiske blikk, eller noe sånt, og redselen for at det første på et eller annet vis skal fortrenge det siste, eller forveksles med det, eller gjøre det overflødig.

1a. Eller også - en bekymring over at salgsavdelingene til forlagene i stadig større grad benytter sitater fra blogger i markedsføringen, fremfor sitater fra profesjonelle anmeldere, og bekymringen for at publikum ikke skal se forskjell. Dessuten en bekymring for at bloggerne har lav integritet og lar seg "kjøpe" av forlagene med gratiseksemplarer ol.

1b. Som bokhandleransatt kan jeg love at de bøkene med sitater fra blogger (og bokhandleransatte) ikke tas på alvor av folk som skal kjøpe bøker - i hvert fall ikke i butikken der jeg jobber, og ikke på samme måte som et velvalgt sitat fra en (kjent og respektert) anmelder.

1c. Jeg tror faktisk ikke de sitatene er så forferdelig salgsutløsende uansett, egentlig, når jeg tenker meg om, uansett fra hvem de måtte komme fra i utgangspunktet. 

2. Nå tror jeg ikke egentlig noen bryr seg, men jeg har allikevel et slags behov for å si noe om hva jeg driver med her på elefantfabrikken: Det som legges ut her er ikke anmeldelser.

2a. Jeg gjentar: elefantfabrikken publiserer ikke anmeldelser.

3. Så hva holder elefantfabrikken på med? Strøtanker, innfall, mikroomtaler, miniessays kan muligens være beskrivende på det som postes her - avhengig av hvor pretensiøs jeg til enhver tid føler meg på egne vegne - men det finnes egentlig ikke noe godt ord for det, annet en kan hende "blogging".

4. Men smak litt på det ordet! Jeg innrømer glatt at jeg har en hel del fordommer mot "blogging" eller å være en "blogger". Det handler selvfølgelig om at det meste som foregår av sk. "blogging" er både kjedelig og amatørmessig.

5. Det finnes for eksempel ikke særlig mange sk. "bokblogger" som jeg føler jeg har noe igjen for å lese. De aller fleste er drevet av entusiasme og leseglede, og sånt kommer det som kjent sjelden noe interessant ut av.

5a. På den andre siden er det ganske mye rart som publiseres som sk. "anmeldelser" i norsk dagspresse også, det er slettes ikke slik at enhver sk. "anmelder" slår meg i bakken med kunnskapsrike og presise lesninger. Heldigvis finnes det et dusin eller så anmeldere rundt om i ulike aviser/medier som både kan lese, tenke og skrive og i tillegg får nok spalteplass til å utfolde seg i en viss dybde.

6. Den enkelte skribents evner og utfoldelsesmuligheter er altså viktigere en mediet, tror jeg. Bloggen mangler en redaksjonell instans som kan ivareta integriteten og bidra til å heve tekstene over det banale (det er det de kan og bør gjøre, men ikke nødvendigvis det de gjør) der bloggen tillater ubegrenset publisering av hva som helst. På den andre siden begrenser ofte den redaksjonelle instansen lengden på det som skrives og styrer hvilke bøker det skal skrives om. Det er altså ingen ting som hindrer en riktig god anmelder/skribent i å bruke en blogg til å lage kritikker/omtaler/essays som kan gå langt utenpå det som finnes i dagspressen.

6a. Bortsett fra at de ikke får betalt, selvfølgelig.

6b.  Og det er jo et ganske stort ankepunkt for de fleste.

7. Jeg kan ikke se for meg at bloggerne skal ta over for de profesjonelle anmelderne/kritikerne. Jeg håper ikke det skjer. De kan helt fint leve side om side. Forhåpentligvis vil det etterhvert også dukke opp flere bokblogger som har hjerne i tillegg til hjerte.Når jeg sier at det ikke finnes veldig mange norske bokblogger jeg synes det er verdt å lese så kan jeg også legge til at det virker som det er en viss kvalitetsheving på gang - både fordi det stadig dukker opp flere, og dermed flere gode, men også kanskje fordi nettopp denne debatten har bidratt til å øke bevisstheten blant en del bloggere.

De tapte bøkene - The Book of Lost Books av Stuart Kelly

Det er noe fascinerende med de bøkene man aldri, aldri kommer til å få lese - fordi de rett og slett ikke eksisterer. I denne boka skriver Stuart Kelly om alle de verkene som har gått tapt opp gjennom historien; Sofokles-dramaene som Aristoteles referer til men som vi aldri får se; amerika-kofferten til Hemingway som forsvant med alt han hadde skrevet over flere år; papirene Kafka brant før han døde. Mange av de fra antikken, men også nyere bøker. Stjålet, brent, forsvunnet - og i noen tilfeller aldri skrevet ferdig. Hver forfatter får sitt eget lille essay, 45 i tallet. Kellys essayistikk er ikke alltid like interessant, men historiene i seg selv er det.

Georges Perec fikk aldri skrevet ferdig 53 Jours, ei heller planlagte verker om all maten han spiste i løpet av ett år eller et verk om alle sengene han noensinne hadde ligget i.

I våre dager hender det jeg tenker at problemet på sett og vis er det motsatte - ikke at ting skal gå tapt, men at alt for mye tas vare på, slik at det vil bli en nær umulig oppgave for fremtiden å finne det som faktisk er verdt noe. Når det er sagt er det en veldig banal lærdom som slår meg hver gang jeg ser denne boka i bokhylla: Husk å ta backup!

Anders det kyniske pinnsvinet #6

Anders treffer den irriterende optimistiske spissmusa Fredrik.

Mine to favorittvitser som tenåring

Det var en sopp som satt i toppen av en heisekran, så kom det en mann forbi og sa "Hei, Sopp!".

Det var to kuer som satt oppe i et tre og strikket syltetøy. Sa kom det en hest flygende forbi. "Se, der flyr det en hest!" sa den ene kua. "Ja, så sannelig", svarte den andre. Så strikket de videre. Etter en stund kom hesten flygende tilbake. "Nei, der er den hesten igjen!" sa den første kua. "Ja", sa den andre kua og tenkte seg om. "Den har kanskje rede her i nærheten?" 

Liste #10 (Nye norske bøker høsten 2012 som jeg med noen grad av forventning ser frem til å lese, basert på hva jeg har hørt om bøkene så langt + tidligere kjennskap til forfatterne)

1. Kjersti Annesdatter Skomsvold - Monstermenneske
2. Lars Amund Vaage - Syngja
3. Lars Ramslie - Liten fugl
4. Dan Alexander Andersen - Krise i jammerdarn
5. Trude Marstein - Hjem til meg

Det kommer/har kommet en hel del andre nye norske bøker jeg har lyst til å lese, men som jeg antagelig kommer til å prioritere vekk. Et evig luksusproblem - det finnes for mange interessante bøker til at jeg rekker å lese alle. Jeg har også litt for lett for å bli litt for opptatt av nyheter og norske bøker - antagelig en bieffekt ved å jobbe i bokhandel og følge mye med på bokstoffet i avisene. Samtidig er jeg jo oppriktig interessert i å følge med på hva som skjer og være i stand til å ha en mening om omtalte og debatterte titler. Det blir kanskje først et problemet dersom det blir primærgrunnen til å lese. Uansett: Jeg føler både at jeg leser for mye ny norsk skjønnlitteratur og at jeg leser for lite ny norsk skjønnlitteratur. Men de fem over kommer jeg ganske sikkert til å gå løs på.

Wallace had said again and again how much he loved the reader. But how much did he really care wether people found what they were looking for in his books? And how much did he write for himself? One test was his willingness to create a satisfactory plot. He had never liked plot, that tidying up of life in wich, as he had written Howard in 1986, "revelations revelationize and things are cleared up." To rely too much on plot risked seducing the reader; it was like selling Tide. Moreover, plots typically involved the gradual maturation of the characters, and that was not how Wallace saw things. Hid default view of life was more mechanistic than organic. Change in character [...] was usually a binary flip. Yet he knew an unplotted book violated the physics of reading.

Fra Every Love Story is a Ghost Story, D. T. Maxs biografi om Davi Foster Wallace.
 

Linker #6 (videoutgave)

Dokumentar om Raymond Carver, del 1 av 5. Lang, verdt å se dersom du er genuint interessert i Carver.

 Werner Herzog snakker om jungelens prehistoriske jævelskap. Død, råttenhet, obskønitet. Et fantastisk filmklipp som er verdt å se for alle. Takk til AS Hermansen som var den første som viste meg dette klippet.

The Universe is expanding. Fra Annie Hall, 45 sekunder.

Dag Solstad i det berømte Bokbadet-intervjuet med Eva Bratholm. 59 sekunder.

Raymond Carver om poesi og noveller

Claude Grimal: Why did you choose to write short stories rather than, say, novels?

Raymond Carver: Life circumstances. I was very young. I got married at eighteen. My wife was seventeen; she was pregnant. I had no money at all and we had to work all the time and bring up our two children. It was also necessary that I go to college to learn how to write, and it was simply impossible to start something that would have taken me two or three years. So I set myself to writing poems and short stories. I could sit down at a table, start and finish in one sitting. 

CG: Do you consider yourself as good a poet as a short story writer? And what relationship do you see between your poetry and your prose? 

RC: My stories are better known, but, myself, I love my poetry. Relationship? My stories and my poems are both short. (Laughs.) I write them the same way, and I'd say the effects are similar. There's a compression of language, of emotion, that isn't to be found in the novel. The short story and the poem, I've often said, are closer to each other than the short story and the novel. 

Intervju, Prose as architecture

Bilder fra documenta(13)

For et kvart snes uker siden eller så var jeg og Chris i Kassel og glante på kunst i tre dager til ende. Det var gildt, og slitsomt.

Noen fotos. La musepekeren hvile på bildet for å se bildetekstene.

Alle bilder tatt med en HTC Desire, Ola J. Jørgensen 2012

Don DeLillo – Underworld (fra det upubliserte arkivet i elefantfabrikken)

1. Diger og tjukk bok som forsøker å oppsummere Amerika som nasjon hele etterkrigstiden og frem til slutten av årtusenet (boka kom ut i 1997). Baseball, militærmakt, søppel og kondomer er de bærende metaforene/temaene/hva man nå skal kalle det.

2. DeLillo er egentlig en sånn type forfatter jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, veldig smart, nesten litt for smart, det er så velkomponert, så velskrevet og så gjennomtenkt at jeg innimellom tar meg i å tenke at det hele er litt for glatt til at man helt kan ta det på alvor. Men det er en tanke som blir sjeldnere og sjeldnere jo lenger ut i boka jeg kommer, for det er også noe ekte her, jeg blir revet med, lurer på hvordan det går med de forskjellige personene, begynner å bry meg om dem, det er spennende, morsomt og også ganske ofte ganske trist. Og et så gjennomarbeidet stykke litteratur at det nesten tar pusten fra meg. Helt ned på setningsnivå, i hver eneste setning gjennom 830 sider er forfatterens stilistiske kontroll total, det er små kunstverk, fantastiske enkeltsetninger på hver eneste side. Rent stilistisk er det ingen annen forfatter en David Foster Wallace jeg vet om som har slik fingerspitzengefuhl.

3. Det eneste jeg ville endret med er de tre-fire siste sidene, hvor det sklir litt ut i sentimentalt og kvasi-religiøst vissvass, men det er nesten litt deilig det også, å se at selv en mester kan slumpe til å ta noen enkelte feilskjær.

4. De ovenstående tre avsnittene ble skrevet for omtrent tre år siden men aldri postet av en eller annen grunn. Den gangen skrev jeg også at jeg akkurat da tenkte at dette var en topp ti-bok, men at jeg var usikker på om det ville holde seg over tid. Usikkerheten min var velfundert - jeg ville i dag ikke engang vurdert denne boka til en topp 25-liste. 
 

Liste #9 (Fantasyforfattere jeg har hatt glede av)

1. J. R. R. Tolkien
2. China Mieville
3. Robert E. Howard
4. Karl Edward Wagner
5. Jack Yeovil (Kim Newman)

Hva om Raymond Carver er en sjanger?

1. Per Pettersons nye bok Jeg nekter handler om Tommy og Jim som var venner da de var unge men som nå ikke har sett hverandre på over tredve år. Bokas nåtidsplan er 2006, da de møtes tilfeldig igjen, ved brua til Ulvøya en tidlig morgen. Det virvler opp gamle minner, og de påføgende kapitlene hopper frem og tilbake i tid der vi får begges historier punktvis rullet opp, både i jeg-form og av en utenforstående forteller. Vi får også høre historien(e) fra perspektivet til Tommys søster Siri, og andre.

2. Det er en nærmest perfekt komponert roman, det finnes ingen ting overflødig i den, alt har sin plass, alt er gjennomlyst, gjennomarbeidet. Den inneholder mange fantastisk gode avsnitt og enkeltsetninger. De beskrevne episodene er medrivende, ofte vond, lesning.

3. Det er en god bok. Det er en meget god bok. Fra et håndverksmessig synspunkt er den muligens det aller beste og mest gjennomførte jeg har lest av norsk litteratur noensinne.

4. Allikevel er jeg merkelig uberørt etter endt lesning. Jeg spør meg selv hvorfor.

5. Hele tiden mens jeg leser Jeg nekter tenker jeg på Raymond Carver. Det er som om Carvers ånd svever over boksidene, sammen med Richard Ford, kanskje, og, selvfølgelig, Hemingway, som er denne typen litteraturs evige far. Det Hemingwayske isfjellet, alt det usagte, uskrevne, det som ligger der og nærmest vibrerer i underteksten, det er Jeg nekter fullt av. De tause menn som ikke snakker om følelser, de pregnante scenene, de underspillte epifaniene, det trassige håpet som glimter som kråkesølv innimellom den hverdagslige tristessen, alt dette er i rikt monn tilstede, hos Petterson så som hos Carver.

5a. Jeg tar meg i å tenke at Petterson skriver sjangerlittaratur, og at sjangeren er Raymond Carver.

5b. Det er selvfølgelig på mange måter en svært lite generøs lesning, rett og slett urettferdig. Petterson har selvfølgelig ikke ansvar for min leseropplevelse. Kanskje jeg har lest boka for fort, kanskje jeg ble litt forelsket i den formuleringen (5a) tidlig i lesingen slik at den ble liggende som et stykke farget glass foran resten av lesingen min. Kanskje jeg bør lese den om igjen. Kanskje jeg bør lese Carver om igjen.

6. Den håndverksmessige perfeksjonen bidrar til denne følelsen. Alt er så velplassert, alt er så regissert, tråder slippes og plukke opp igjen i en nydelig stafettveksling, de ulike personene kaster lys over hverandre og over hendelsene, det er lakuner og huller i historien som aldri helt blir oppklart, men også disse hvite flekkene er perfekt plasserte. Henrik Langeland bruker Pettersons Ut og stjæle hester som eksemplarisk tekst i boka Fortellekunst; han kan antagelig gjøre akkurat det samme med Jeg nekter.

7. Til syvende og sist er det altså slik: Jeg nekter er for glatt, den glir unna, den mangler mothaker. Gi meg litteratur som er skitten, urein, uforståelig, vakklende, rar, usikker. Harold Bloom sier i The Western Canon at stor litteratur "ads strangeness to beauty" (på norsk, om jeg ikke husker feil, "legger selsomhet til skjønnhet"). Jeg nekter er en bok som mangler strangeness. Selv hullene i historien er så velplasserte at de (for meg) allerede er fulle.

High concept-litteratur

Det mangler et godt norsk uttrykk, tror jeg, for det amerikanerne kaller "high concept". Det brukes mest om film, men de siste årene har det dukket opp flere romaner som faller inn under begrepet. "Pride and prejudice and zombies" var en av de første, "Abraham Lincoln - vampire hunter" er en av nyere dato (nå også som film).

For de som skulle ha lyst til å skape high-concept litteratur med en norsk forankring har jeg satt sammen følgende lister som kan gi den kombinatoriske kreativiteten en starthjelp:


Personer
1. Knut Hamsun
2. Henrik Ibsen
3. Peer Gynt
4. Askeladden
5. Einar Gerhardsen
6. Ole Bull
7. Tarjei Vesaas
8. Sigrid Undset
9. Prillarguri
10. Petter Dass
11. Tordenskiold
12. Kong Haakon
13. Dronning Maud
14. Sonja Hennie
15. Kristin Lavransdatter
16. Knerten
17. 91. Stomperud
18. Dag Solstad
19. Gutta på skauen

Norsk element:
1. Hardingfele
2. Dugnad
3. Borettslag
4. Vigelandsparken
5. Galdhøpiggen
6. Bergen
7. Samer
8. Troll
9. Draugen
10. Fjøsnisser
11. Huldra


Populærkulturelt element
1. Vampyrer
2. Zombier
3. Terrorister
4. Cowboyer
5. Romvesener
6. Slanger
7. Nazister
8. Kjøttetende planter

Velg tilfeldige elementer fra to eller flere av tabellene og sett sammen. Du må antagelig prøve litt ulike kombinasjoner før du kommer frem til noe som virkelig slår. Men en kreativ hjerne kan få nesten enhver kombinasjon til å fungere, tror jeg.

En viktig ting å huske på med konseptlitteratur er at du strengt tatt ikke trenger å skrive boka. Det holder å fortelle folk om konseptet. Da danner de seg sine egne ideer om hva boka inneholder, og uansett hva du måtte finne på å skrive vil det ikke bli like artig som det som perlokerer oppe i hodene til folk.

Min idé:
Min Sult - Karl Ove og Knut kjemper mot de uvaskede hordene av levende døde i Kristiania! (Kombinerer redsel og forakt for massene med splatterhumor og billige ordspill; blodets sang og benpipenes bønn; kommer aldri til å bli skrevet.)

Linker #5

Et artig essay om Philip Roths hemmelige bok.

Edwin Turner på biblioklept.org har skrevet et par interessante miniessays om The Wire som du finner her og her. The Wire beholder, trass i alle sine skjønnhetsfeil, fortsatt tittelen som den aller beste tv-serien noensinne laget.

Bernhard Ellefsens innledning til en samtale om tilstanden i amerikansk litteraturkritikk er verdt å ta en kikk på. Den ble holdt under Norsk-Amerikansk Litteraturfestival som gikk av stabelen for et par uker siden. Ellefsens tekst begynner litt lenger ned på siden det er linket til.

I Cathrine Krøgers anmeldelse av Victoria Hislops nye bok klager hun over dårlig språk - spørsmålet jeg stiller meg er om anmeldelsens dårlige språk (eksempel: "Og forsåvidt også opplegget på storyen.") skyldes at Krøger på et eller annet vis ønsker å speile boka (noe som i så fall er et temmelig fiffig grep).

Obligatoriske DFW-relatert linker: a) Infinite Atlas, et intrikat geografisk verk om steder etc. i IJ. b) Oversikt over anmeldelser av ELSiaGS (via The Howling Fantods. Link inkludert som fremtidig påminner til meg selv - jeg har ikke lest disse ennå.)

Det minst kommersielle omslaget noensinne?

Gårsdagens post var inspirert av denne.

Det må i rettferdighetens navn sies at innholdet i boka er adskillig mer interessant en omslaget bærer bud om.

Liste #8 (kvinnelige østerrikske forfattere)

1. Marlen Haushofer
2. Ingeborg Bachmann
3. Elfride Jelinek

Inkligent tulling me språke

Jæ veit ikke voffor, men av en eller anna grunn likr jæ når forfattre tullr åg tøisr me språke på arti vis. No av d bste jæ veit å lese r fårrxmpl d føste kapittle i Baudolino av Umberto Eco, skrivi på ett nestn umuli språk. No anna jæ likr r Øyvind Rimbereids Solaris korrigert, vor han blannr sammn nårsk åg englsk åg greijr, d r både arti åg fint.
 Grunnn til atte jæ skrivr om de hær r at de r en ny forfattr såm jør slikt unormalt tøis på n måte jæ likr: Anja Høvik Strømsted, me diktboka Dart Vader-Eskalasjonen. Dær jør hu blant anna n greie vor hun har linjedeling mitt i ora, såm gir n fin ffekt. Ora liksom ståppr åpp åg så fortsttr dem allikavæl. Fine dikt r de åsså i sæ sjøl, men ettr mitt syn blir dem asså bere av dn ukonvensjånlle linjedelinga.
 Så r de sefføllig t spørsmål får forfattrn åm når man ska stoppe, de blir slitsåmt å lese får lange txtr på slikt vis. Sånn z gner de sæj kansje bere i poesi n i prosa.

Statistikk

Akkurat nå (fire minutter over tolv den tjuende september) ligger elefantfabrikken på nøyaktig 2500 sidevisninger totalt i løpet av sin levetid.

Om litterære arrangementer

De siste ukene har jeg tilbrakt mer tid på litterære arrangementer en jeg har tilbrakt med å lese. Og hvis ikke det er en deprimerende tanke, så veit ikke jeg. Ikke til forkleinelse for et eneste arrangement, men det er jo tross alt det å sitte mutters aleiene med en bok som er det litteraturen egentlig handler om. Alle lanseringsfester, paneldebatter, opplesninger og annet er bare biprodukter, og det er muligens et av tegnene på at apokalypsen snart er forestående at de nå synes å få mer oppmerksomhet en selve verkene gjør. Ikke at jeg tror apokalypsen snart er forestående, den foregående setningen må lese som hyperbelsk overdrivelse for å få frem et poeng, men det er nå en gang slik at den seriøse boklesinga er utrolig lite medievennlig, iom. at det tar lang tid og ofte kan være vanskelig. Svært mye lettere å både snakke og skrive om noe mer konkret som skjer; a leser der; b slipper den boka; c & d diskuterer det a leste forrige uke etc. etc. Har man ikke arrangementer for å feire/løfte frem/diskutere verket? Lager man nå bøker for å ha en unnskyldning til å lage arrangementer? Den foregående setningen var et forsøk på en spissformulering og bør ikke taes alt for alvorlig. Men, you know?

Nå skal jeg sette meg ned og lese i en bok.

Skywalkers

William Gibson - Paris Review intervju

I think the popular perception that we’re a lot like the Victorians is in large part correct. One way is that we’re all constantly in a state of ongoing t­echnoshock, without really being aware of it—it’s just become where we live. The Victorians were the first people to experience that, and I think it made them crazy in new ways. We’re still riding that wave of craziness. We’ve gotten so used to emergent technologies that we get anxious if we haven’t had one in a while.

But if you read the accounts of people who rode steam trains for the first time, for instance, they went a little crazy. They’d traveled fifteen miles an hour, and when they were writing the accounts afterward they struggled to describe that unthinkable speed and what this linear velocity does to a perspective as you’re looking forward. There was even a Victorian medical complaint called “railway spine.”

Emergent technologies were irreversibly altering their landscape. Bleak House is a quintessential Victorian text, but it is also probably the best steam­punk landscape that will ever be. Dickens really nailed it, especially in those proto-Ballardian passages in which everything in nature has been damaged by heavy industry. But there were relatively few voices like Dickens then. Most people thought the progress of industry was all very exciting. Only a few were saying, Hang on, we think the birds are dying.

Fra intervju i The Paris Review.

Theodor W. Adorno - Beethovens sene stil

Modenheten i betydningsfulle kunstneres verk ligner ikke frukters. I alminnelighet er de ikke runde, men gjennomfuret, til og med opprevet; de pleier å unngå sødmen og vegrer seg beskt og stikkende mot å bli smakt på; de mangler all den harmonien som den klassiske estetikken er vant til å kreve fra kunstverket, og de viser heller spor av historie enn av vekst. 

Fra Musikkfilosofi, s. 17 (Pax 2003, oversatt av Bø-Rygg & Havnevik)

Liste #7 (Alan Moore rangert)

1. Watchmen
2. League of extraordinary gentlemen
3. From Hell
4. Lost girls
5. Promethea
6. Top 10
7. 1963
8. Supreme
9. Tom Strong
10. V for Vendetta
11. The Swamp Thing

Dårligst: Judgement Day

Linker #4

Bret Easton Ellis har hatt en runde på twitter hvor han spyr eder og galle over David Foster Wallace. Et utvalg av twittermeldingene finner du her, og (noe) av bakgrunnen for denne litterære krangelen (eller hva man nå skal kalle det) finner du her og her. Spør du meg er Foster Wallace i en helt annen divisjon en Ellis, på den annen side er det kanskje greit med en slags korrigering av den nærmest ukritiske hyllesten som er blitt Wallace til del etter at han tok sitt eget liv for noen år siden.

D. T. Max skriver i The New Yorker om David Foster Wallace under overskriften "DFW Week".

Bilder av kjente folks biblioteker.

Philip Roths åpne brev til wikipedia, skrevet fordi han vil rette opp en misforståelse vedrørende The Human Stain.

George Orwell - Bookshop Memories

Given a good pitch and the right amount of capital, any educated person ought to be able to make a small secure living out of a bookshop. Unless one goes in for 'rare' books it is not a difficult trade to learn, and you start at a great advantage if you know anything about the insides of books. (Most booksellers don't. You can get their measure by having a look at the trade papers where they advertise their wants. If you don't see an ad. for Boswell's Decline and Fall you are pretty sure to see one for The Mill on the Floss by T. S. Eliot.) Also it is a humane trade which is not capable of being vulgarized beyond a certain point. The combines can never squeeze the small independent bookseller out of existence as they have squeezed the grocer and the milkman. But the hours of work are very long – I was only a part-time employee, but my employer put in a seventy-hour week, apart from constant expeditions out of hours to buy books – and it is an unhealthy life. As a rule a bookshop is horribly cold in winter, because if it is too warm the windows get misted over, and a bookseller lives on his windows. And books give off more and nastier dust than any other class of objects yet invented, and the top of a book is the place where every bluebottle prefers to die.


But the real reason why I should not like to be in the book trade for life is that while I was in it I lost my love of books. A bookseller has to tell lies about books, and that gives him a distaste for them; still worse is the fact that he is constantly dusting them and hauling them to and fro. There was a time when I really did love books – loved the sight and smell and feel of them, I mean, at least if they were fifty or more years old. Nothing pleased me quite so much as to buy a job lot of them for a shilling at a country auction. There is a peculiar flavour about the battered unexpected books you pick up in that kind of collection: minor eighteenth-century poets, out-of-date gazeteers, odd volumes of forgotten novels, bound numbers of ladies' magazines of the sixties. For casual reading – in your bath, for instance, or late at night when you are too tired to go to bed, or in the odd quarter of an hour before lunch – there is nothing to touch a back number of the Girl's Own Paper. But as soon as I went to work in the bookshop I stopped buying books. Seen in the mass, five or ten thousand at a time, books were boring and even slightly sickening. Nowadays I do buy one occasionally, but only if it is a book that I want to read and can't borrow, and I never buy junk. The sweet smell of decaying paper appeals to me no longer.

Fra siste del av Orwells korttekst om det å jobbe i bokhandel - finnes bl.a. i samlingen Books vs. cigarettes fra Penguin.

Anders det kyniske pinnsvinet #5

Kurt Vonneguts tips for novelleskriving

1. Use a time of a total stranger in such a way that he or she will not feel that the time was wasted.
2. Give the reader at least one character he or she can root for.
3. Every character should want something, even if it is only a glass of water.
4. Every sentence must do one of two things - reveal character or advance the action.
5. Start as close to the end as possible.
6. Be a sadist.
7. Write to please just one person.
8. Give your readers as much information as possible as soon as possible.

Disse dukker opp med jevne mellomrom over alt, og er slett ikke dårlige tips, tror jeg, men bare dersom man husker at det er tips, ikke regler. Vonnegut var vel ellers ikke på sitt beste i novellesjangeren, han var en roman-mann.

Liste #6 (karakterer jeg husker fra Hardyguttene)

1. Chet (tjukk, feig, comic relief)
2. Frank og Joe (Frank hadde mørkt hår, Joe lyst)
3. Faren til Frank og Joe (detektiv)
4. Kjærestene til Frank og Joe, aner ikke hva de heter.

Jeg hadde en teori om at kvaliteten på en Hardyguttene-bok var proporsjonal med hvor mye Chet var med og hvor lite kjærestene var med.

Bokbussen

Et jevnlig høydepunkt for meg som liten boknerd var når bokbussen kom på besøk. Den pleide å stoppe på parkeringsplassen ved butikken, og av en eller annen grunn husker jeg det slik at vi pleide å kjøre bort, selv om vi vanligvis gikk det lille stykket når vi bare skulle handle. Antagelig hadde det noe å gjøre med det store antallet bøker jeg lånte. Jeg hadde fått beskjed om å begrense meg til to fulle bæreposer, det betydde vel noe sånt som 30-40 bøker. De posene var fulle, kan jeg love. Jeg husker ikke hva hun som pleide å være bibliotekar på bokbussen het, men hun var veldig blid og veldig hjelpsom, og de få gangene det ikke var hun som var der men en eller annen vikar i stedet pleide jeg å bli svært skuffet. Han som kjørte bokbussen, og som også hjalp til med inn-og utlån var en skjeggete, fåmælt type husker jeg, men jeg tenkte at han kanskje hadde verdens beste jobb - både få kjøre buss og holde på med bøker.

For å være helt ærlig var jeg ganske sikker på at det ikke lenger kjørte noen bokbuss til Nannestad, men det viser seg at jeg tar helt feil. Stoppestedet er et litt annet, naturlig nok tatt i betraktning av at det befolkningsmessige tyngdepunktet i Holter har vippet over mot Eltonåsen, men fortsatt stopper altså Bokbussen, eller Biblioteksbussen som det visst heter, en gang i måneden.  Det gjør meg på mystisk vis temmelig glad.

Daniil Kharms - Knakk!

BLÅ SKRIVEBOK NR.10

Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.

Snakke kunne han ikke, for han hadde ikke munn. Nese hadde han heller ikke.

Han hadde ikke engang armer eller bein. Noen mage hadde han heller ikke, ingen rygg hadde han, og ingen ryggrad, og ikke noen slags innvoller heller. Han hadde ingenting! Så, det var umulig å skjønne hvem det var.

Det er vel best at vi ikke snakker noe mer om ham.

Daniil Kharms, Knakk! s. 9

Linker #3

På HTMLGIANT, en amerikansk nettside om litteratur drevet av noen unge folk som er glade i å blande høyt og lavt, finnes denne festlige posten om superheltsider på Wikipedia, og denne, om den nye Batman-filmen.

Redaksjonsbloggen til Vagant fortsetter å utmerke seg med gode innlegg. Olaf Haagensens serie om Die Zeits etterkrigskanon er nå avsluttet, siste del finnes her.

Stian Johansen, min kompanjong i Det stille forlaget, legger ved leilighet ut dikt på denne bloggen. Øverst akkurat nå: to gjestedikt av Camilla Henrikke Esp Di Ruscio, som kommer med boka Er det rart det er krig i verden!!! på Det stille forlaget om halvannen ukes tid.

James Joyce Ulysses i tegneserieform! Jeg har aldri lest mer en ca. 70 sider av den boka, så jeg skal ikke si noe om hvor trofast adaptasjonen er, men det føles som en respektfull og intelligent versjon. To av kapitlene ligger ute. Usikker på om det er flere på vei, eller hvordan det nå er.

Et lite essay om å lese langsomt, med et par gode poeng. Av Benjamin Percy.

Liste #5 (navn)

Italo Calvino, Quentin Tarantino, Ole Lund Kirkegaard, Todd Solondz, Daniil Kharms, Joseph Conrad, Sarah Polley, David Foster Wallace, Giacomo Leopardi, Lara Favaretto, Philip Roth, Svein Jarvoll, Thomas Mann, David Lynch, Jorge Luis Borges, Kim Deal, Woody Allen, Gustave Flaubert, Stanislaw Lem, Neal Stephenson, Patti Smith, Albert Camus, Inger Christensen, Lars von Trier, Édouard Levé, Geroges Perec, Bård Torgersen, Thurston Moore, Margaret Atwood, Kjell Askildsen, Joel & Ethan Coen, James Wood, Charles Bukowski, Anselm Kiefer, Carl Barks, Arkhilokhos, Brian Eno, Bob Dylan, Ridley Scott, Arthur Bradford, Alan Moore, Harold Bloom, Townes van Zandt, Christopher Nielsen, Leo Tolstoj, Neil Young, Ernest Hemingway, Astrid Lindgren, Knut Hamsun, Trude Marstein, Dante Alighieri, Francis Ford Coppola, Erlend Loe, Harry Mathews, Øyvind Rimbereid, Tove Jansson, Georg Johannesen,  Franz Kafka, Martin Kellerman, Kelly Link, Geir Gulliksen, Jens Bjørneboe, J. R. R. Tolkien, Francois Rabelais, Ragnar Hovland, Cormac McCarthy, Agnar Mykle, Carl Frode Tiller, Raymond Queneau, Joni Mitchell, Karl Ove Knausgård, Tor Åge Bringsværd, Nikita Mikhalkov, Art Spiegelman, Lou Reed,  Pierre Huyghe, Hans E. Kinck, Charles Baudelaire,

Anders det kyniske pinnsvinet #4

Tidsskriftet Teologi, en vag og usammenhengende omtale, blant annet av slippefesten, også litt om Svein Jarvoll, og noen lite innsiktsfulle tanker om marked, popularitet etc.

1. På mandag denne uka var jeg på slippefest for første (og siste) nummer av tidsskriftet Teologi, laget av Jørn H. Sværen og Mazdak Shafieian.

2. Konseptet: en rekke skribenter fra Norge og Sverige ble invitert til å skrive noe om teologi, og resultatet har blitt en variert samling; artikler, skjønnlitteratur, essays, fotografier etc.

3. Du ser det ikke på dette bildet, men det er en tjukk trykksak, rundt 330 sider, med ca. 25 bidragsytere.

4. Slippefesten foregikk på Last Train i Oslo, og jeg var overrasket over hvor få folk det var der - jeg anslår rundt 35-40 mennesker, med så solide navn involvert ville jeg ha trodd det skulle være stappfullt. Det er mulig det sier noe om hvor mye greie jeg har på hva folk egentlig er interessert i.

4a. Det var jo også mandag, det foregår akkurat disse ukene utrolig mange litterære arrangementer, og temaet for tidsskriftet er ganske smalt, i hvert fall i den forstand at det kanskje ikke er så veldig mange mennesker i dette landet som både er interessert i teologi og skjønnlitteratur, så sett i lys av de faktorene var det kanskje ikke så underlig med det (relativt) fåtallige oppmøtet allikevel.

5. Svein Jarvoll, Silje Vethal, Ole Robert Sunde og Gunnar Wærness leste høyt, sistnevnte via telefon fra en park i Sverige. Høydepunktet for undertegnede (og hovedgrunnen til at jeg dro på slippefesten) var Jarvolls lesning. Han leste bra, og essayet hans, "Ved foten av Babels tårn" holder høyt Jarvoll-nivå.

5a. Det er en begivenhet når det kommer en ny tekst av Jarvoll, jeg tror ikke det er veldig mange mennesker i Norge som forstår akkurat det, men slik er det altså.

5b. Det er på sitt vis en veldig typisk Jarvolltekst, det handler om døde språk, om skriving, om detaljer og nærlesing, om døden og om det kroppslige, nærmere bestemt dritt.

5c. Jeg har ikke lest systematisk i tidsskriftet, litt her og der, men jeg kan uansett fastslå med sikkerhet at Jarvolls essay alene er verdt de 150 kronene blekka kostet.

6. Av de andre oppleserne var det først og fremst Vethal som vekket min interesse, hun leste noen riktig fine dikt. Ole Robert Sunde pustet og peste og mumlet så fælt at det var vanskelig å høre hva han sa. Wærness over telefon var ... ikke helt vellykket, det ble veldig hard og metallisk lyd. Diktene han leste var dog slettes ikke verst, og interessant nok leste han dem i litt andre versjoner enn de som har kommet på trykk, jeg lurer på hvorfor.

7. Det kan også nevnes at Espen Grønlie har skrevet en morsom tekst om Dante, finurlig nok på temmelig folkelig mål, og at Gunstein Bakke har et veldig fint dikt om haren.

8. Listen over andre bidragsytere finner du for eksempel her. Det er en sterk liste navn, og jeg fikk inntrykk av at dette har vært et kjærlighetsarbeide for de involverte, både redaktører og skribenter, så jeg har relativt store forventninger til en del av de andre bidragene også.

9. Teologi er trykt i 500 eksemplarer ble det opplyst om, hvorav rundt halvparten er sendt ut allerede, så om det har seg slik at du befinner deg i den (realtivt) smale gruppa mennesker som er interessert i slikt er det antagelig lurt å skaffe seg et eksemplar før det går tomt.

10. Dessuten bør du lese mer Svein Jarvoll.

Georg Johannesen - Om skjønnlitteratur

Fenomenet skjønnlitteratur er berre to hundre år gammalt. Klassisk litteraturteori var ein kunstprosateori ut frå ein enkel kommunikasjonsmodell. I Rosteds norske Rhetorik (1810) fekk såkalla "romaner" eller "digtet fortælling" berre nokre ganske få sider med lita skrift til slutt. I 1990 er skjønnlitteratur i norsk tyding dame- og middelklasseromanar som massesirkulerte bokvarer. Forskarar med eit "utvida" litteraturomgrep tek difor for seg stadig fleire typar tekstar, men har framleis Ibsen og Bjørnson-Hamsun i fokus. Dei lever frå 1884 til 1905 med Hedda Gabler i senga og seg sjølve på kontoret.

(Samtaler på universitetet, 1991, gjengitt i Sitater fra femti års muntlig praksis, s. 87)

Liste #4 (Bøker om å skrive)

1. Stephen King - On Writing
2. Göran Hägg - Nya författarskolan
3. Lawrence Block - Telling lies for fun and profit


Usansynlig dårlig bok: Bill O'Hanlon - Write is a Verb

Forbi sluttpunktet

Forrige helg så jeg Sarah Polleys film Take this waltz. Det ser ut og oppfører seg på mange måter som en romantisk komedie med litt sånn rare karakterer, en filmsjanger jeg vanligvis ikke er så veldig glad i og som det er gått en viss inflasjon i, men den er noe helt, helt annet. På subtilt vis snur den opp ned på de fleste av sjangerens regler, bryter med forventninger og skaper noe som føles som ekte karakterer i veldig vonde situasjoner. Etter som filmen skrur seg til ble jeg sittende lengst fremme på stolsetet med en vond følelse i magen. Smart manus, topp skuespillere med Michelle Williams som den fremste, og med mot til å ikke velge de enkle løsningene.

Det forekommer meg at det ligger en lærdom i dette, det å bruke satte former og sjangere, men så undergrave dem på ett eller annet vis, ikke følge formlene, og på den måten skape noe originalt. Jeg har alltid hatt sansen for verk som slutter før publikum forventer at de skal slutte, det gir, om det blir gjort riktig, en god effekt og aktiverer seeren/leserens meddiktende evner på en interessant måte. Denne filmen lar Polley fortsette en god stund etter det "naturlige" sluttpunktet, noe som paradoksalt nok gir en tilsvarende effekt.

Anders det kyniske pinnsvinet #3

Huller i min dannelse (norsk litteratur)

På wikipedia kom jeg over denne hendige sammenstillingen av ulike forsøk på å sette opp en norsk litterær kanon, og (ikke uventet) har jeg ganske mange huller. Uten å ta stilling til om man "bør" eller "må" ha kjennskap til den norske litteraturhistorien er det en del verker jeg har lyst til å lese. Det følgende er altså å betrakte som en huskeliste til meg selv over bøker jeg har som intensjon å lese i løpet av rimelig tid, la oss si de neste par årene.

* Knut Hamsun - Markens grøde
* Olav Duun - Mennesket og maktene
* Arne Garborg - Bondestudentar
* Aksel Sandemose - En flyktning krysser sitt spor
* Camilla Collett - Amtmannens døtre
* Amalie Skram - Lucie
* Sigurd Hoel - Møte ved milepelen
* Cora Sandel - Alberte og Jakob
* Tarjei Vesaas - Fuglane
* Kjartan Fløgstad - Fyr og flamme

Noen tanker om Bård Torgersens nye bok

 

1. En stramt komponert bok, sentrert rundt mor, (ste)far,barn.

2. Et av Torgersens kjennemerker som forfatter er det voldsomme drivet i språket, det suger deg inn og drar deg med. Det virker enkelt og tilforlatelig, det føles lettlest, nærmest dagligdags, men det er det selvfølgelig ikke, det er gjennomarbeidet, det ser man særlig i overgangene i teksten, som for leseren ofte virker nesten umerkelig, vi glir mellom handlinger, tanker, fortid og nåtid på en sømløs måte.

3. Det er en morsom og trist bok.

4. Den første boka jeg leste av Torgersen var fjorårets Nøytral, en bok som slo meg fullstendig i bakken, eller satt som en knyttneve i magen, eller hvilken fysisk metafor man nå skal velge for å beskrive noe som har gjort sterkt inntrykk på en overraskende måte. Jeg har i ettertid lest mer av Torgersen (mangler fortsatt debuten, Alt skal vekk, og diktboka Hei, horunger). Nøytral er lengre, bredere, større på alle måter. Voksne og barn er et kammerspill.

5. Jeg er usikker på om jeg synes boka sitter som helhet. Det er som om den ikke går opp, som om vi bare er blitt servert første halvdel av historien. I det den virkelig begynner å bli interessant stopper den, brått, plutselig, uten å nøste opp noen av trådene.

5b. Jeg mener ikke at alle tråder må nøstes opp. Tvert i mot. Jeg foretrekker bøker hvor ikke alt forklares, settes pent på plass, bøker som stoler på at jeg som leser er i stand til å pusle noen av bitene på egen hånd, som lar det være igjen noe å undre seg over.

5c. En slik undring krever at jeg stoler på forfatteren, at selv om jeg ikke ser mønsteret så er det der allikevel, at de siste puslespillbitene finnes, om ikke i boka så i hvert fall inne i forfatterens hode et sted.

5d. Men i dette tilfellet er det som om autoriteten i fortellerstemmen ikke bærer - jeg tar meg i å mistenke at fortellingen stopper der den gjør fordi forfatteren heller ikke vet hva som skjer/har skjedd/skal skje.

6. Rune, (ste)faren, er et interessant mannsportrett, og den som fremstår som mest "rund" av karakterene i boka. Evelyn, moren, er ganske irriterende, og hennes overskridelse av sin egen tilstand er kanskje bokas svakeste parti, nettopp fordi hun er temmelig flat karakter.

7. Iver, guttungen som det er noe uspesifisert unormalt med er interessant på en måte som for meg virker litt for kalkulert - vi får vite ganske lite om ham, og det vi får vite er delvis motstridende, som leser blir man sittende og gjette, men det hele er gjort på en slik måte at jeg (igjen) tar meg i å tenke at forfatteren heller ikke vet.

8. De aller beste delene av boka er i samspillet mellom Rune og Iver.

9. Nøytral er en bok som skiller seg ut i Torgersens forfatterskap, den peker i en litt annen retning enn de to foregående romanene (og, har jeg blitt fortalt, debutromanen). Voksne og barn føles som en bok som er mer i tråd med den tidlige delen av forfatterskapet, og dermed også som et aldri så lite tilbakeskritt for Torgersen.

10. For å være helt klar til slutt: boka er god. Den fortjener å bli lest og diskutert.

Et knippe linker #2

Stedet for alt som har med David Foster Wallace å gjøre, The Howling Fantods har publisert et utdrag fra DFW-biografien som utgis i slutten av august. Boka heter for øvrig Every Love Story is a Ghost Story og er skrevet av D. T. Max. Den første kritikken av boka har også kommet.

Med utgangspunkt i den samme biografien skriver Lev Grossman om noe han mener er en trend i amerikansk litteratur. Kortversjon: den "hysteriske realismen" som bl.a DFWs bok Infinite Jest er et av kroneksemplene på er erstattet av mer konvensjonell historiefortelling - og det er bra.

Hvis du liker Italo Calvino er dette ganske kult.

Houellebecq er en forfatter jeg har problemer med å få grepet på - denne anmeldelsen av hans siste bok ser ut til å gi noen nøkler. Fra N+1, skrevet av Ben Jeffrey.

Bår Stenviks artikkel om spillifisering på Vagantbloggen er også interessant lesing.

Liste #3 (Knausgård rangert)

1. En tid for alt
2. Min kamp 2
3. Min kamp 6
4. Min kamp 1
5. Ute av verden
6. Min kamp 4
7. Min kamp 5
8. Min kamp 3

James Wood - How Fiction Works

One way to tell slick genre prose from really interesting writing is to look, in the former case, for the absence of different registers. An efficient thriller will often be written in a style that is locked into place: the musical analogue of this might be a tune, proceeding in unison, the melody separated only by octave intervals, without any harmony in the middle. By contrast, rich and daring prose avails itself of harmony and dissonance by being able to move in and out of place.

(s. 196)

WITNAS

Like før sommeren ble utgave #7 av tidsskriftet WITNAS publisert. Temaet er "chance", og jeg har et bidrag med tittelen A momentous, insignificant event, som er en mikrofiksjonsgenerator. Teksten er på engelsk, siden det er språket i tidsskriftet (dette er altså min aller første fremmedspråklige publisering noensinne). Det er nok i ærlighetens navn en tekst som er mer interessant som eksperiment enn som tekst i seg selv, men her er altså en link om noen skulle ha lyst til å ta en titt. Den befinner seg på side 33-36. Det er verdt å ta en titt på resten av tidsskriftet også, for øvrig.

Anders det kyniske pinnsvinet #2

Om novellesjangeren

Jeg sitter og skriver om dagen, på noe som er tenkt å bli en samling med noveller, og jeg sliter litt med å få formen "novelle" til å fungere. Det er ikke det at tekstene jeg skriver er dårlige, men det er et eller annet element som mangler, som gjør at de ikke føles som en helhet, som ordentlige novelletekster. Jeg har lenge tenkt at det har noe med avslutningene av fortellingene å gjøre, og det er ikke umulig at det er en del av problemet, men jeg tror problemet stikker dypere, at det har noe med mine egne forventinger til hvordan en "ordentlig novelle" skal se ut.

Den klassiske novelledefinisjoen er "en kort fortelling om en uhørt hendelse", som jeg tror stammer fra Goethe. I skoleverket lærte vi at novellen skulle foregå innenfor et kort tidsrom med et begrenset antall karakterer, og at den aller helst skulle ha et overraskende sluttpoeng. Ingen av disse definisjonene er spesielt gode, siden det finnes et utall noveller som ikke kan sier å handle om en uhørt hendelse, ei heller foregå innenfor et begrenset tidsrom eller med få karakterer. Det latterligste er dog ideen om at en novelle bør ha et overraskende sluttpoeng - jeg kan knapt huske sist jeg leste en novelle som kunne sies å ha akkurat det.

I Litteraturvitenskapelig leksikon defineres novellen slik: "Underavdeling av episk diktning, relativt kort fiksjonsfortelling som innenfor sjangeren epikk kan plasseres mellom andre kortformer som eventyr, fabel, anekdote og parabel på den ene side, og epos og roman på den andre side." Den neste artikkelen i leksikonet, om "novelleteori", er for øvrig en interessant lyn-gjennomgang av tenking om novellen gjennom tidene, og konkluderer med at novellen, som romanen, er vanskelig å karakterisere fordi den rommer så store strukturelle og innholdsmessige variasjoner.


Dette siste er noe jeg skulle ønske at var sant, men som jeg ikke opplever at er slik i praksis. Der en roman kan være og gjøre nesten hva som helst - og slippe unna med det - opplever jeg novellen som en trangere og mer begrensende form, og det handler ikke først og fremt om lengden. Det ligger en forventning i meg, både når jeg leser og skriver, om at den skal "gå opp" på ett eller annet vis, en forventning jeg ikke har til romaner, ikke på samme måte. Det er mulig at dette er noe litt særnorskt, det er i hvert fall slik at svært mange novelleforfattere i dette lander velger å bruke sjangerbetegnelsen "fortellinger", muligens fordi det oppfattes som noe friere og mindre begrensende. Jeg har også lest et intervju med Kjell Askildsen hvor han slår fast at det meste av det som skrives av noveller i norge i dag slettes ikke er noveller etter hans oppfatning, snarere fortellinger. (Her burde jeg ha en kildehenvisning, men jeg husker ikke hvor dette intervjuet sto på trykk, og det er derfor en mulighet for at jeg fortegner Askildsens utsagn). Påstand: novellen er (i Norge) en ufri sjanger.

Så er altså spørmsålet: når jeg da har bestemt meg for å skrive noveller, i hvilken grad skal jeg underkaste meg disse (i stor grad uutalte) reglene for hvordan en novelle skal se ut? Dersom jeg gjør det risikerer jeg å skrive uinteressant og formelpreget litteratur, dersom jeg ikke gør det vil det være lett å avskrive meg som en som ikke behersker håndverket. Etthvert forsøk på å utvide sjangeren gjennom å bryte reglene kan lett avskrives som inkompetanse. Og hvordan skal man bryte regler man ikke engang er i stand til å definere?

Liste #2 (DFW rangert)

1. Brief interviews with hideous men
2. Infinite jest
3. A supposedly fun thing I'll never do again
4. Girl with curious hair
5. The pale king
6. Consider the lobster
7. Oblivion
8. The broom of the system

Utenfor rangering: Infinity and beyond

Anders det kyniske pinnsvinet

Et knippe linker #1

Via denne posten om Proust på den relativt interessant bloggen biblioklept fant jeg dette gamle intervjuet med Cormac McCarthy, hvor han blant annet sier at han ikke anser litteratur som ikke handler om døden for å være skikkelig litteratur.

Apropos biblioklept så synes jeg dette sitatet av Roberto Bolaño var ganske morsomt, det minner meg om et sitat fra On the road som jeg ikke helt kommer i hu.

Det er sikkert ingen litteraturinteresserte nordmenn som ikke allerede har lest James Woods anmeldelse av Knausgård, men jeg linker den her så jeg har den lett tilgjengelig selv ved en seinere anledning. Brilliant tittel, for øvrig.

Apropos James Wood, så er han en kritiker som nesten alltid er verdt å lese. I denne anmeldelsen, fra LRB i 1998, skriver han intelligent og interessant om Hamsun - selv om mye av dette stoffet er velkjent for en nordmann er det et av de mer presise forsøkene jeg har sett på å beskrive hva som er så fascinerende med Hr. Pedersen fra Hamarøy.

Susanne Christensens essay om Thurston Moore på Vinduet sine nettsider er verdt å lese.

Olaf Haagensen gjør seg noen refleksjoner om det Europeiske med utgangspunkt i Die Zeits kåring av de 70 beste europeiske etterkrigsbøkene.

Geir Gulliksen - Om tyngde og letthet

Da jeg begynte å skrive trodde jeg at det skulle være som å gå i terapi hos meg selv. Eller hvordan skal jeg si det. Diktene skulle være som korthårete piker med store fregner og hettegensere, de som streifer omkring på de åpne plassene i byen. Og hele tiden var det meg de ville ha tak i. For dem var jeg kanskje bare en slags poetisk pusher: de ville bruke alt jeg har. Men nå vet jeg ikke lenger hvor jeg er. Den elleveåringen som stadig vender tilbake i diktene er i alle fall ikke meg selv. Barndommen jeg forsøker å avsverge var heller aldri min egen. Ingen av de korthårete kjærestene jeg skriver om har noensinne kjent meg. Hun som gikk fra meg i det drivende regnet finnes heller ikke (eller kanskje var det jeg som gikk fra henne, hun husker ikke lenger). Hun jeg skriver diktene til har ikke lært å lese ennå, eller hun har for lengst funnet seg en annen og ulitterær grav. Alt jeg kunne ha fortalt om meg selv har allerede tatt slutt eller har funnet sted i andre liv enn mine egne. Jeg vet ikke om det finnes noe her som kan beskrives med det språket jeg bruker som mitt. Denne våren går voksne kvinner kledd som små ungpiker, med korte hvite kjoler og knestrømper på seg. De små pikene går kledd som modne kvinner, de har tykke kåper og håndvesker, hver gang jeg ser på dem vifter de mot meg med alt for lange sigaretter. Og hun jeg synes høre gå omkring i leiligheten mens jeg skriver dette finnes ikke lenger i huset når jeg reiser meg for å se etter henne, men jeg hører at hun beveger seg så snart jeg setter meg ned for å lese det jeg har skrevet. Kom til meg, sier jeg. Her sitter jeg så stille jeg kan og leser etter deg.

Liste #1 (problematiske ord)

* Skråblikk
* Fortettet
* Stilsikker
* Pregnant
* Glassklar
* Sanselig
* Ladet
* Hudløst
* Følsomt
* Vesentlig
* Finstemt
* Dirrende
* Lekent
* Vitalt
* Subtilt
* Besettende
* Presist
* Sensitivt

Statistikk/konversasjoner med meg selv

Etter seks og et halvt år med særdeles uregelmessig blogging nærmer Elefantfabrikken seg 2000 sidevisninger - totalt. Dersom det skulle være noen tvil er denne siden i bunn og grunn jeg som snakker med meg selv. Og det er i grunnen helt greit.

elefantfabrikken: Hva med meg?
olajostein: Deg hadde jeg nesten glemt. Har du tenkt å dukke opp igjen?
elefantfabrikken: Hvis dette liksom skal være en slags samtale, da trenger du meg.
olajostein: Greit. Velkommen tilbake.

Ane Farsethås - anbefaling og ankepunkter

Boka Herfra til virkeligheten - lesninger av 00-tallets litteratur kom rett før sommeren, skrevet av kritikeren Ane Farsethås. Og det er litt av en bok! Farsethås leser de viktigste (etter hennes mening) norske forfatterskapene fra de siste ti årene grundig og intelligent, og forsøker også å trekke opp noen linjer. Tiller, Marstein, Faldbakken (jr.), Fosse, Ørstavik, Lund og Knausgård får egne kapitler, og hun er også innom folk som Øyehaug og Nilsen i kortere deler (de to siste lese opp mot Faldbakken/Rasuls negative prosjekt).

Det er interessante og gjennomtenkte lesninger, hun både oppsumerer de aktuelle forfatterskapene og deres resepsjon og legger noen nye alen til forståelsen av den nye norske litteraturen. Spesielt gode synes jeg kapitlene om Tiller og Knausgård er, noe fordi det er to favoritter og jeg derfor leser de kapitlene med ekstra oppmerksomhet, men mest fordi Farsethås kommer nærmere en noen annen jeg har sett i å forklare hva det er ved disse forfatternes tekster som er så fascinerende (jeg unngår bevisst å bruke ordet "godt" av en eller annen grunn).  

Dette har jeg lyst til å skrive mer om, men jeg merker at jeg trenger noe tid på å fordøye det. Men en kritiker som er i stand til ikke bare å avsi en dom eller peke på det som er godt, men også forklare hvorfor det er godt er en sjeldenhet, og Farsethås fortjener honør for i det hele tatt å forsøke.


Dette er altså en schtærk anbefaling, dette er ei bok til å bli klok av, men jeg har også tre ankepunkter:

 1. Stilmessig blir det ofte litt for skoleflinkt, det er en del passasjer og avsnitt som minner om en mellomfagsoppgave i litt. vit. eller noe. For eksempel dette fra side 191, i innledningen til Hanne Ørstavik.

Jeg vil lese Ørstaviks romaner etter Uke 43 med særlig henblikk på de sier om hvordan vi gjør ting med ord. Til slutt vil jeg sette Ørstaviks forfatterskap opp mot Jon Fosses. Hvilken rolle spiller egentlig Gud i Fosses og Ørstaviks krav til ordene?

Her er både det papirknitrende grepet å forklare hva man skal gjøre før man gjør det, som muligens er et formalt krav i visse typer universitetsoppgaver, men som jeg ikke kan skjønne at skal ha noe i et mer personlig essay å gjøre. I tillegg har vi det falske retoriske spørsmålet som muligens er ment som en invitasjon til leseren men som for meg bare fremstår som et selvtilfreds professoralt kunstgrep.

2. Den kunne vært dristigere i frasparket; Farsethås tar stadig forbehold, veier for og i mot, har en tendens til å referere også avvikende syn i resepsjonen av verkene, og noen ganger blir det litt for mye falsk objektivitet og litt for lav temeperatur. Boka ville vært morsomere lesning dersom den hadde vært mer påståelig, og Farsethås er så kunnskapsrik og skarp at litt mer arroganse og litt mindre ydmykhet bare hadde vært kledelig.

3. Hvor i all verden er poesien? Dette ankepunktet er både det største og det minste. Poesi er så underkjent og usynlig, selv blant litteraturfolk, at jeg ikke ser noen annen mulighet enn at det er den aller, aller viktigste sjangeren.

Det er ikke veldig ofte jeg tegner utropstegn og understreker passasjer i bøker jeg leser; i denne har jeg gjort begge deler flere ganger. Herfra til virkeligheten føles akkurat nå som en av de viktigste bøkene skrevet om norsk litteratur på lang tid.

Virkeligheten er en løgn

... er arbeidstittelen på novellesamlingen jeg sitter og skriver på for tiden.

The Art of Fiction

Det ærverdige gamle tidsskriftet The Paris Review har trykket lange intervjuer med forfattere i hvert eneste nummer (tror jeg) siden oppstarten i 1953 - alltid under tittelen The Art of Fiction (med varianten The Art of Poetry når de intervjuer poeter). Lange, grundige intervjuer der forfatterne snakker om sitt eget verk, om hvordan og hvorfor de skriver. Om man er interessert i hvordan forfattere arbeider og tenker om det å skrive er det uvurderlig lesning, og de er i mine øyne idealtypen for hvordan et forfatterintervju bør utformes.

Intervjuene finnes i ulike bokutgivelser, de siste årene har de beste av dem blitt samlet i fire bind som ser ut som på bildet over. Men! Alle intervjuene finnes også på nettet.

Et lite knippe direktelinker til noen (få) av mine favorittintervjuer:

Ernest Hemingway (1958)

Alice Munro (1994)

Philip Roth (1984)

William Gibson (2011)

Margaret Atwood (1990)

Flinkhet

Det finnes definitivt forfattere som er for flinke for sitt eget beste.

Apropos Roth...

..her om dagen kom jeg over følgende sitat fra et intervju han gjorde med en dansk journalist i 2005:

"Maybe we shouldn't be talking about literature at all," I say. [journalist Martin Krasnik]


"Ha, ha," he says. "Now you're talking! It would be wonderful with a 100-year moratorium on literature talk, if you shut down all literature departments, close the book reviews, ban the critics. The readers should be alone with the books, and if anyone dared to say anything about them, they would be shot or imprisoned right on the spot. Yes, shot. A 100-year moratorium on insufferable literary talk. You should let people fight with the books on their own and rediscover what they are and what they are not. Anything other than this talk. Fairytale talk. As soon as you generalise, you are in a completely different universe than that of literature, and there's no bridge between the two."

Link: http://www.guardian.co.uk/books/2005/dec/14/fiction.philiproth

Philip Roth

22. juli i fjor satt jeg og leste Philip Roths bok The Human Stain, den siste av Nathan Zuckerman-bøkene. Jeg var vel kommet omtrent halvveis, tror jeg, da bomben smalt, og resten av den dagen ble det ikke noe mer lesing. Ikke de neste dagene heller. Det tok bortimot to uker før jeg i det hele tatt leste noe skjønnlitteratur igjen, og da klarte jeg rett og slett ikke å lese videre i den boka. Fullstendig irrasjonelt, selvfølgelig, men den minte meg om den dagen, og det orket jeg ikke. Så jeg begynte å lese noe helt annet, og Philip Roth ble lagt bort.

The Human Stain står altså i bokhylla, ikke ferdiglest, og nå lurer jeg på om jeg ikke skal plukke den opp igjen snart. Zuckerman-bøkene til Philip Roth er meget gode, spesielt godt liker jeg The Counterlife og American Pastorale, de rangerer jeg som noe av det aller beste jeg har lest noensinne, men de har alle sammen mye å by på. Nathan Zuckerman er et temmelig åpenbart alter-ego for Roth selv, og bøkene har få andre fellesnevnere enn at Zuckerman er hovedpersonen og/eller jeg-fortelleren. Man kan, tror jeg, lese bøkene i nær sagt hvilken som helst rekkefølge uten å gå glipp av noe. Roth kombinerer en utrolig spenstig iderikdom med veldig jordnære og dagligdagse, han er en mester i å finne de talende detaljene som gjør situasjonene levende, og skaper minneverdige personligheter. I tillegg har han en distanse og ironi som jeg finner uimotståelig. Bøkene ble skrevet i to distinkte perioder, først kom Ghostwritten, The Anatomy Lesson, Zuckerman Unboun, The Prague Orgy og The Counterlife fra '79-'86, og deretter kom American Pastorale, I Married a Communist og The Human Stain fra '97-2000. (En siste bok, Exit Ghost kom i 2007). De tre bøkene fra slutten av 90-tallet danner en slags trilogi, og i disse er det ikke Zuckerman selv som er hovedpersonen, snarere er det slik at han treffer tre ulike menn som han skriver hver sin bok om, tre menn som på ulike måter lever og feiler i den amerikanske drømmen. Alle tre i hver sin bok, hhv. Seyomour Levov, Ira Ringold og Coleman Silk (hvis historie jeg altså ikke er ferdig med) er alle tre uforglemmelige karakterer, dypt tragiske på hver sin måte. Grepet med å flytte fokuset vekk fra Zuckerman selv men allikevel beholde ham som fortellerinstans og (begrenset) medvirkende i historien er også interessant, ut fra et rent fortellerteknisk synspunkt.

Når jeg en dag blir ferdig med The Human Stain gleder jeg meg til å ta fatt på resten av forfatterskapet til Philip Roth. I følge min venn Sjur, som har lest seg gjennom hele forfatterskapet i løpet av de siste par årene, har jeg svært mye å glede meg til.

Om å produsere mye og raskt eller lite og sakte

Jeg så den nye Woody Allen-filmen forrige uke (From Rome with love), og som det står i kritikkene: den er småmorsom, men langt fra Allens beste arbeider (og heller ikke blant hans beste nyere). Noen gode vitser, flere ganske morsomme scener, men alt i alt virket den rett og slett litt uinspirert, som om den er spilt inn etter et førsteutkast av manuset som han ikke gadd eller hadde tid til å bearbeide og raffinere videre.

På den ene siden beundrer jeg Allens arbeidstempo, der han lager en film i året, men bakdelen med det er også åpenbar - det blir veldig ujevn kvalitet på produksjonene. Akkurat det samme gjelder for en del forfattere - jeg liker for eksempel Ragnar Hovland godt, han har skrevet svært mange bøker, i mange år kom det omtrent en hvert år, men det er svært ujevn kvalitet på det. Kurt Vonnegut var også en forfatter som lenge holdt et høyt utgivelsestempo - med samme resultat.

Spørsmålet man ender med å stille seg er om det ikke hadde blitt bedre bøker (og filmer) ut av det dersom de hadde tatt seg bedre tid med hvert enkelt prosjekt. På den annen side: det hadde definitivt blitt færre bøker og filmer, og kanskje er det høye arbeidstempoet en økonomisk og kunstnerisk nødvendighet; vi kunne også ha sittet igjen med langt færre verker uten at det enkelte verket hadde vært bedre.

Det er rett og slett snakk om to helt ulike tilnærminger til et kunstnerskap, på den ene siden har man de som bruker lang tid, som pusser, finsliper og bearbeider til resultatet er så godt som overhodet mulig, uavhenig av hvor lang tid det tar, på den andre siden er det de som vil holde et høyt tempo, komme seg videre til neste prosjekt, og ikke har eller tar seg tid til all raffineringen - om det ikke alltid blir innertier er det ikke så farlig, for det er ikke så lenge til neste prosjekt er klart til å sendes ut i verden.

Og det er jo ikke sikkert man selv velger hvilken av de to typene man faktisk er.

Broker fra et utkast til et lesermanifest #4

* Ingen tekst er ferdig før den har funnet en leser.
* Det kan trekkes mange nyttige og illustrerende paralleller mellom mat og lesing.
* For eksempel: du er det du leser.

Om å se på kunst

Cicilie og jeg kom tilbake fra New York for et par uker siden. Blant mye annet var vi innom to museer: MOMA og PS1 (som også drives av MOMA), begge steder for samtidskunst. MOMA står for Musem Of Modern Art, de er store, ligger midt på Manhattan og har verker av en masse kjente kunstnere - Picasso, Van Gogh, Frida Kahlo, Andy Warhol osv. (Moderne kunst ser ut til å være definert som kunst lagd fra ca. 1880 og frem til i dag). PS1 ligger i Long Island City, mellom Brooklyn og Queens, og er et relativt nytt museum i et gammelt skolebygg, og fokuserer mer på helt fersk kunst og unge kunstnere.


De to museumsbesøkene er foranledningen og konteksten for følgende:

1. Jeg blir overhodet ikke berørt når jeg ser de kanoniserte verkene, de av kjente kunstnere, bilder jeg har sett før ( i reproduksjon), lest og hørt om; de føles ferdigtygde, ferdigleste, blikket jeg ser dem med er ikke mitt eget. Jeg kan på et vis forstå at de er eller har vært kraftfulle verk en gang i tiden, men nå henger de der bare som representanter for et eller annet som egentlig ikke interesserer meg. Picasso er pokker så kjedelig.

2. På PS1 var det uten untak kunstnernavn som på forhånd var helt ukjente for meg. Og det var helt fantastisk. Jeg kunne gå inn i det ene rommet etter det andre og møte kunsten uten noen form for forhåndskunnskap (jeg unngik stort sett også å lese oppslagene museet hadde satt opp med verksnavn, informasjon etc. før etter at jeg hadde sett selve verket) - og det er det i grunnen svært sjelden jeg gjør. Stort sett når jeg går på en utstilling er det fordi jeg har lest rosende anmeldelser eller hørt andre skryte av dem. Ikke alle verkene på PS1 var like givende, absolutt ikke, men det var særlig to kunstnere der som gav meg noen av de fineste opplevelsene jeg har fått fra kunst noensinne (Lara Favaretto og Janet Cardiff). Og det skyldes i stor grad, tror jeg, at jeg møtte verkene fullstendig uten forventninger eller fordommer.

3. Mengden mennesker på et museum eller galleri har direkte påvirkning på hvor godt jeg liker kunsten. Den dagen vi var på MOMA var det (som alltid, tror jeg) svært mange mennesker; du må se deg for hvor du går, de andre står i veien for bildet du vil se på, det foregår konstant samtaler på 10 forskjellige språk rundt deg - alt sammen åpenbart ikke ideelle forhold for å se på kunst. På PS1 derimot var det velsignet lite mennesker; vi hadde luft og plass, og fikk ikke på noe tidspunkt følelsen av å stå i veien for noen eller at noen sto i veien for oss. Hadde jeg fått mer ut av Picasso om jeg hadde kunnet se på bildene hans mer uforstyrret?

MOMA var altså fint (bl.a. hadde jeg stor glede av Ciny Sherman-retrospektiven som var der), men PS1 var helt fantastisk. Det ville vært lett å si at jeg oftere skal gå på utstillinger uten å vite noe om hva som møter meg, men det gjenstår å se i hvilken grad jeg kommer til å gjøre det i praksis; helt sikkert er det i hvert fall at neste gang jeg er i New York skal jeg ta turen innom PS1 igjen, men jeg kommer antagelig til å droppe MOMA.

Cappelens Forslag

Om du ikke har tatt turen innom Cappelens Forslag i Bernt Ankers gate (bak Sentrum scene, ikke så langt fra Brugata trikkestopp), har du gjort deg selv en bjørnetjeneste.

Det er en knøttliten bruktbokhandel, drevet av Andreas og Pil (som begge heter Cappelen til etternavn, derav navnet på butikken) som er usedvanlig trivelige folk med genuint engasjement for bøker. I hyllene putter de kun ting de selv liker, og de tråler stadig vekk antikvariater rundt om i Europa på jakt etter nye godbiter. (Hadde de vært eldre menn kunne man nesten ha tatt dem for å være hovedpersonene i Klassikeren...)

Sist jeg var innom plukket jeg med meg disse:

Fra topp til bånn -
The Floating Opera av John Barth (amerikansk postmodernist som var the bees knees på 80-tallet, men som nå virker å være nesten glemt.)

Ghostwritten av David Mitchell (Jeg har tidligere lest Cloud Atlas som jeg likte svært godt, og Pil anbefalte denne på det varmeste.)

You're all alone av Fritz Leiber (Leiber skrev the Matrix 50 år før the Matrix!)

Maskinens uerstattelige deler av Bård Torgersen (signert!)


Forslaget (som det kalles blant venner) åpnet for under et år siden, og drives, tror jeg, nærmest på rein entusiasme. Jeg håper inderlig at de kommer til å fortsette i lang, lang tid fremover. Er du interessert i bøker som ikke bare er nyheter eller bestselgere skylder du deg selv å ta en tur innom.