Liste #3 (Knausgård rangert)

1. En tid for alt
2. Min kamp 2
3. Min kamp 6
4. Min kamp 1
5. Ute av verden
6. Min kamp 4
7. Min kamp 5
8. Min kamp 3

James Wood - How Fiction Works

One way to tell slick genre prose from really interesting writing is to look, in the former case, for the absence of different registers. An efficient thriller will often be written in a style that is locked into place: the musical analogue of this might be a tune, proceeding in unison, the melody separated only by octave intervals, without any harmony in the middle. By contrast, rich and daring prose avails itself of harmony and dissonance by being able to move in and out of place.

(s. 196)

WITNAS

Like før sommeren ble utgave #7 av tidsskriftet WITNAS publisert. Temaet er "chance", og jeg har et bidrag med tittelen A momentous, insignificant event, som er en mikrofiksjonsgenerator. Teksten er på engelsk, siden det er språket i tidsskriftet (dette er altså min aller første fremmedspråklige publisering noensinne). Det er nok i ærlighetens navn en tekst som er mer interessant som eksperiment enn som tekst i seg selv, men her er altså en link om noen skulle ha lyst til å ta en titt. Den befinner seg på side 33-36. Det er verdt å ta en titt på resten av tidsskriftet også, for øvrig.

Anders det kyniske pinnsvinet #2

Om novellesjangeren

Jeg sitter og skriver om dagen, på noe som er tenkt å bli en samling med noveller, og jeg sliter litt med å få formen "novelle" til å fungere. Det er ikke det at tekstene jeg skriver er dårlige, men det er et eller annet element som mangler, som gjør at de ikke føles som en helhet, som ordentlige novelletekster. Jeg har lenge tenkt at det har noe med avslutningene av fortellingene å gjøre, og det er ikke umulig at det er en del av problemet, men jeg tror problemet stikker dypere, at det har noe med mine egne forventinger til hvordan en "ordentlig novelle" skal se ut.

Den klassiske novelledefinisjoen er "en kort fortelling om en uhørt hendelse", som jeg tror stammer fra Goethe. I skoleverket lærte vi at novellen skulle foregå innenfor et kort tidsrom med et begrenset antall karakterer, og at den aller helst skulle ha et overraskende sluttpoeng. Ingen av disse definisjonene er spesielt gode, siden det finnes et utall noveller som ikke kan sier å handle om en uhørt hendelse, ei heller foregå innenfor et begrenset tidsrom eller med få karakterer. Det latterligste er dog ideen om at en novelle bør ha et overraskende sluttpoeng - jeg kan knapt huske sist jeg leste en novelle som kunne sies å ha akkurat det.

I Litteraturvitenskapelig leksikon defineres novellen slik: "Underavdeling av episk diktning, relativt kort fiksjonsfortelling som innenfor sjangeren epikk kan plasseres mellom andre kortformer som eventyr, fabel, anekdote og parabel på den ene side, og epos og roman på den andre side." Den neste artikkelen i leksikonet, om "novelleteori", er for øvrig en interessant lyn-gjennomgang av tenking om novellen gjennom tidene, og konkluderer med at novellen, som romanen, er vanskelig å karakterisere fordi den rommer så store strukturelle og innholdsmessige variasjoner.


Dette siste er noe jeg skulle ønske at var sant, men som jeg ikke opplever at er slik i praksis. Der en roman kan være og gjøre nesten hva som helst - og slippe unna med det - opplever jeg novellen som en trangere og mer begrensende form, og det handler ikke først og fremt om lengden. Det ligger en forventning i meg, både når jeg leser og skriver, om at den skal "gå opp" på ett eller annet vis, en forventning jeg ikke har til romaner, ikke på samme måte. Det er mulig at dette er noe litt særnorskt, det er i hvert fall slik at svært mange novelleforfattere i dette lander velger å bruke sjangerbetegnelsen "fortellinger", muligens fordi det oppfattes som noe friere og mindre begrensende. Jeg har også lest et intervju med Kjell Askildsen hvor han slår fast at det meste av det som skrives av noveller i norge i dag slettes ikke er noveller etter hans oppfatning, snarere fortellinger. (Her burde jeg ha en kildehenvisning, men jeg husker ikke hvor dette intervjuet sto på trykk, og det er derfor en mulighet for at jeg fortegner Askildsens utsagn). Påstand: novellen er (i Norge) en ufri sjanger.

Så er altså spørmsålet: når jeg da har bestemt meg for å skrive noveller, i hvilken grad skal jeg underkaste meg disse (i stor grad uutalte) reglene for hvordan en novelle skal se ut? Dersom jeg gjør det risikerer jeg å skrive uinteressant og formelpreget litteratur, dersom jeg ikke gør det vil det være lett å avskrive meg som en som ikke behersker håndverket. Etthvert forsøk på å utvide sjangeren gjennom å bryte reglene kan lett avskrives som inkompetanse. Og hvordan skal man bryte regler man ikke engang er i stand til å definere?

Liste #2 (DFW rangert)

1. Brief interviews with hideous men
2. Infinite jest
3. A supposedly fun thing I'll never do again
4. Girl with curious hair
5. The pale king
6. Consider the lobster
7. Oblivion
8. The broom of the system

Utenfor rangering: Infinity and beyond

Anders det kyniske pinnsvinet

Et knippe linker #1

Via denne posten om Proust på den relativt interessant bloggen biblioklept fant jeg dette gamle intervjuet med Cormac McCarthy, hvor han blant annet sier at han ikke anser litteratur som ikke handler om døden for å være skikkelig litteratur.

Apropos biblioklept så synes jeg dette sitatet av Roberto Bolaño var ganske morsomt, det minner meg om et sitat fra On the road som jeg ikke helt kommer i hu.

Det er sikkert ingen litteraturinteresserte nordmenn som ikke allerede har lest James Woods anmeldelse av Knausgård, men jeg linker den her så jeg har den lett tilgjengelig selv ved en seinere anledning. Brilliant tittel, for øvrig.

Apropos James Wood, så er han en kritiker som nesten alltid er verdt å lese. I denne anmeldelsen, fra LRB i 1998, skriver han intelligent og interessant om Hamsun - selv om mye av dette stoffet er velkjent for en nordmann er det et av de mer presise forsøkene jeg har sett på å beskrive hva som er så fascinerende med Hr. Pedersen fra Hamarøy.

Susanne Christensens essay om Thurston Moore på Vinduet sine nettsider er verdt å lese.

Olaf Haagensen gjør seg noen refleksjoner om det Europeiske med utgangspunkt i Die Zeits kåring av de 70 beste europeiske etterkrigsbøkene.

Geir Gulliksen - Om tyngde og letthet

Da jeg begynte å skrive trodde jeg at det skulle være som å gå i terapi hos meg selv. Eller hvordan skal jeg si det. Diktene skulle være som korthårete piker med store fregner og hettegensere, de som streifer omkring på de åpne plassene i byen. Og hele tiden var det meg de ville ha tak i. For dem var jeg kanskje bare en slags poetisk pusher: de ville bruke alt jeg har. Men nå vet jeg ikke lenger hvor jeg er. Den elleveåringen som stadig vender tilbake i diktene er i alle fall ikke meg selv. Barndommen jeg forsøker å avsverge var heller aldri min egen. Ingen av de korthårete kjærestene jeg skriver om har noensinne kjent meg. Hun som gikk fra meg i det drivende regnet finnes heller ikke (eller kanskje var det jeg som gikk fra henne, hun husker ikke lenger). Hun jeg skriver diktene til har ikke lært å lese ennå, eller hun har for lengst funnet seg en annen og ulitterær grav. Alt jeg kunne ha fortalt om meg selv har allerede tatt slutt eller har funnet sted i andre liv enn mine egne. Jeg vet ikke om det finnes noe her som kan beskrives med det språket jeg bruker som mitt. Denne våren går voksne kvinner kledd som små ungpiker, med korte hvite kjoler og knestrømper på seg. De små pikene går kledd som modne kvinner, de har tykke kåper og håndvesker, hver gang jeg ser på dem vifter de mot meg med alt for lange sigaretter. Og hun jeg synes høre gå omkring i leiligheten mens jeg skriver dette finnes ikke lenger i huset når jeg reiser meg for å se etter henne, men jeg hører at hun beveger seg så snart jeg setter meg ned for å lese det jeg har skrevet. Kom til meg, sier jeg. Her sitter jeg så stille jeg kan og leser etter deg.

Liste #1 (problematiske ord)

* Skråblikk
* Fortettet
* Stilsikker
* Pregnant
* Glassklar
* Sanselig
* Ladet
* Hudløst
* Følsomt
* Vesentlig
* Finstemt
* Dirrende
* Lekent
* Vitalt
* Subtilt
* Besettende
* Presist
* Sensitivt

Statistikk/konversasjoner med meg selv

Etter seks og et halvt år med særdeles uregelmessig blogging nærmer Elefantfabrikken seg 2000 sidevisninger - totalt. Dersom det skulle være noen tvil er denne siden i bunn og grunn jeg som snakker med meg selv. Og det er i grunnen helt greit.

elefantfabrikken: Hva med meg?
olajostein: Deg hadde jeg nesten glemt. Har du tenkt å dukke opp igjen?
elefantfabrikken: Hvis dette liksom skal være en slags samtale, da trenger du meg.
olajostein: Greit. Velkommen tilbake.

Ane Farsethås - anbefaling og ankepunkter

Boka Herfra til virkeligheten - lesninger av 00-tallets litteratur kom rett før sommeren, skrevet av kritikeren Ane Farsethås. Og det er litt av en bok! Farsethås leser de viktigste (etter hennes mening) norske forfatterskapene fra de siste ti årene grundig og intelligent, og forsøker også å trekke opp noen linjer. Tiller, Marstein, Faldbakken (jr.), Fosse, Ørstavik, Lund og Knausgård får egne kapitler, og hun er også innom folk som Øyehaug og Nilsen i kortere deler (de to siste lese opp mot Faldbakken/Rasuls negative prosjekt).

Det er interessante og gjennomtenkte lesninger, hun både oppsumerer de aktuelle forfatterskapene og deres resepsjon og legger noen nye alen til forståelsen av den nye norske litteraturen. Spesielt gode synes jeg kapitlene om Tiller og Knausgård er, noe fordi det er to favoritter og jeg derfor leser de kapitlene med ekstra oppmerksomhet, men mest fordi Farsethås kommer nærmere en noen annen jeg har sett i å forklare hva det er ved disse forfatternes tekster som er så fascinerende (jeg unngår bevisst å bruke ordet "godt" av en eller annen grunn).  

Dette har jeg lyst til å skrive mer om, men jeg merker at jeg trenger noe tid på å fordøye det. Men en kritiker som er i stand til ikke bare å avsi en dom eller peke på det som er godt, men også forklare hvorfor det er godt er en sjeldenhet, og Farsethås fortjener honør for i det hele tatt å forsøke.


Dette er altså en schtærk anbefaling, dette er ei bok til å bli klok av, men jeg har også tre ankepunkter:

 1. Stilmessig blir det ofte litt for skoleflinkt, det er en del passasjer og avsnitt som minner om en mellomfagsoppgave i litt. vit. eller noe. For eksempel dette fra side 191, i innledningen til Hanne Ørstavik.

Jeg vil lese Ørstaviks romaner etter Uke 43 med særlig henblikk på de sier om hvordan vi gjør ting med ord. Til slutt vil jeg sette Ørstaviks forfatterskap opp mot Jon Fosses. Hvilken rolle spiller egentlig Gud i Fosses og Ørstaviks krav til ordene?

Her er både det papirknitrende grepet å forklare hva man skal gjøre før man gjør det, som muligens er et formalt krav i visse typer universitetsoppgaver, men som jeg ikke kan skjønne at skal ha noe i et mer personlig essay å gjøre. I tillegg har vi det falske retoriske spørsmålet som muligens er ment som en invitasjon til leseren men som for meg bare fremstår som et selvtilfreds professoralt kunstgrep.

2. Den kunne vært dristigere i frasparket; Farsethås tar stadig forbehold, veier for og i mot, har en tendens til å referere også avvikende syn i resepsjonen av verkene, og noen ganger blir det litt for mye falsk objektivitet og litt for lav temeperatur. Boka ville vært morsomere lesning dersom den hadde vært mer påståelig, og Farsethås er så kunnskapsrik og skarp at litt mer arroganse og litt mindre ydmykhet bare hadde vært kledelig.

3. Hvor i all verden er poesien? Dette ankepunktet er både det største og det minste. Poesi er så underkjent og usynlig, selv blant litteraturfolk, at jeg ikke ser noen annen mulighet enn at det er den aller, aller viktigste sjangeren.

Det er ikke veldig ofte jeg tegner utropstegn og understreker passasjer i bøker jeg leser; i denne har jeg gjort begge deler flere ganger. Herfra til virkeligheten føles akkurat nå som en av de viktigste bøkene skrevet om norsk litteratur på lang tid.

Virkeligheten er en løgn

... er arbeidstittelen på novellesamlingen jeg sitter og skriver på for tiden.

The Art of Fiction

Det ærverdige gamle tidsskriftet The Paris Review har trykket lange intervjuer med forfattere i hvert eneste nummer (tror jeg) siden oppstarten i 1953 - alltid under tittelen The Art of Fiction (med varianten The Art of Poetry når de intervjuer poeter). Lange, grundige intervjuer der forfatterne snakker om sitt eget verk, om hvordan og hvorfor de skriver. Om man er interessert i hvordan forfattere arbeider og tenker om det å skrive er det uvurderlig lesning, og de er i mine øyne idealtypen for hvordan et forfatterintervju bør utformes.

Intervjuene finnes i ulike bokutgivelser, de siste årene har de beste av dem blitt samlet i fire bind som ser ut som på bildet over. Men! Alle intervjuene finnes også på nettet.

Et lite knippe direktelinker til noen (få) av mine favorittintervjuer:

Ernest Hemingway (1958)

Alice Munro (1994)

Philip Roth (1984)

William Gibson (2011)

Margaret Atwood (1990)

Flinkhet

Det finnes definitivt forfattere som er for flinke for sitt eget beste.

Apropos Roth...

..her om dagen kom jeg over følgende sitat fra et intervju han gjorde med en dansk journalist i 2005:

"Maybe we shouldn't be talking about literature at all," I say. [journalist Martin Krasnik]


"Ha, ha," he says. "Now you're talking! It would be wonderful with a 100-year moratorium on literature talk, if you shut down all literature departments, close the book reviews, ban the critics. The readers should be alone with the books, and if anyone dared to say anything about them, they would be shot or imprisoned right on the spot. Yes, shot. A 100-year moratorium on insufferable literary talk. You should let people fight with the books on their own and rediscover what they are and what they are not. Anything other than this talk. Fairytale talk. As soon as you generalise, you are in a completely different universe than that of literature, and there's no bridge between the two."

Link: http://www.guardian.co.uk/books/2005/dec/14/fiction.philiproth

Philip Roth

22. juli i fjor satt jeg og leste Philip Roths bok The Human Stain, den siste av Nathan Zuckerman-bøkene. Jeg var vel kommet omtrent halvveis, tror jeg, da bomben smalt, og resten av den dagen ble det ikke noe mer lesing. Ikke de neste dagene heller. Det tok bortimot to uker før jeg i det hele tatt leste noe skjønnlitteratur igjen, og da klarte jeg rett og slett ikke å lese videre i den boka. Fullstendig irrasjonelt, selvfølgelig, men den minte meg om den dagen, og det orket jeg ikke. Så jeg begynte å lese noe helt annet, og Philip Roth ble lagt bort.

The Human Stain står altså i bokhylla, ikke ferdiglest, og nå lurer jeg på om jeg ikke skal plukke den opp igjen snart. Zuckerman-bøkene til Philip Roth er meget gode, spesielt godt liker jeg The Counterlife og American Pastorale, de rangerer jeg som noe av det aller beste jeg har lest noensinne, men de har alle sammen mye å by på. Nathan Zuckerman er et temmelig åpenbart alter-ego for Roth selv, og bøkene har få andre fellesnevnere enn at Zuckerman er hovedpersonen og/eller jeg-fortelleren. Man kan, tror jeg, lese bøkene i nær sagt hvilken som helst rekkefølge uten å gå glipp av noe. Roth kombinerer en utrolig spenstig iderikdom med veldig jordnære og dagligdagse, han er en mester i å finne de talende detaljene som gjør situasjonene levende, og skaper minneverdige personligheter. I tillegg har han en distanse og ironi som jeg finner uimotståelig. Bøkene ble skrevet i to distinkte perioder, først kom Ghostwritten, The Anatomy Lesson, Zuckerman Unboun, The Prague Orgy og The Counterlife fra '79-'86, og deretter kom American Pastorale, I Married a Communist og The Human Stain fra '97-2000. (En siste bok, Exit Ghost kom i 2007). De tre bøkene fra slutten av 90-tallet danner en slags trilogi, og i disse er det ikke Zuckerman selv som er hovedpersonen, snarere er det slik at han treffer tre ulike menn som han skriver hver sin bok om, tre menn som på ulike måter lever og feiler i den amerikanske drømmen. Alle tre i hver sin bok, hhv. Seyomour Levov, Ira Ringold og Coleman Silk (hvis historie jeg altså ikke er ferdig med) er alle tre uforglemmelige karakterer, dypt tragiske på hver sin måte. Grepet med å flytte fokuset vekk fra Zuckerman selv men allikevel beholde ham som fortellerinstans og (begrenset) medvirkende i historien er også interessant, ut fra et rent fortellerteknisk synspunkt.

Når jeg en dag blir ferdig med The Human Stain gleder jeg meg til å ta fatt på resten av forfatterskapet til Philip Roth. I følge min venn Sjur, som har lest seg gjennom hele forfatterskapet i løpet av de siste par årene, har jeg svært mye å glede meg til.

Om å produsere mye og raskt eller lite og sakte

Jeg så den nye Woody Allen-filmen forrige uke (From Rome with love), og som det står i kritikkene: den er småmorsom, men langt fra Allens beste arbeider (og heller ikke blant hans beste nyere). Noen gode vitser, flere ganske morsomme scener, men alt i alt virket den rett og slett litt uinspirert, som om den er spilt inn etter et førsteutkast av manuset som han ikke gadd eller hadde tid til å bearbeide og raffinere videre.

På den ene siden beundrer jeg Allens arbeidstempo, der han lager en film i året, men bakdelen med det er også åpenbar - det blir veldig ujevn kvalitet på produksjonene. Akkurat det samme gjelder for en del forfattere - jeg liker for eksempel Ragnar Hovland godt, han har skrevet svært mange bøker, i mange år kom det omtrent en hvert år, men det er svært ujevn kvalitet på det. Kurt Vonnegut var også en forfatter som lenge holdt et høyt utgivelsestempo - med samme resultat.

Spørsmålet man ender med å stille seg er om det ikke hadde blitt bedre bøker (og filmer) ut av det dersom de hadde tatt seg bedre tid med hvert enkelt prosjekt. På den annen side: det hadde definitivt blitt færre bøker og filmer, og kanskje er det høye arbeidstempoet en økonomisk og kunstnerisk nødvendighet; vi kunne også ha sittet igjen med langt færre verker uten at det enkelte verket hadde vært bedre.

Det er rett og slett snakk om to helt ulike tilnærminger til et kunstnerskap, på den ene siden har man de som bruker lang tid, som pusser, finsliper og bearbeider til resultatet er så godt som overhodet mulig, uavhenig av hvor lang tid det tar, på den andre siden er det de som vil holde et høyt tempo, komme seg videre til neste prosjekt, og ikke har eller tar seg tid til all raffineringen - om det ikke alltid blir innertier er det ikke så farlig, for det er ikke så lenge til neste prosjekt er klart til å sendes ut i verden.

Og det er jo ikke sikkert man selv velger hvilken av de to typene man faktisk er.

Broker fra et utkast til et lesermanifest #4

* Ingen tekst er ferdig før den har funnet en leser.
* Det kan trekkes mange nyttige og illustrerende paralleller mellom mat og lesing.
* For eksempel: du er det du leser.

Om å se på kunst

Cicilie og jeg kom tilbake fra New York for et par uker siden. Blant mye annet var vi innom to museer: MOMA og PS1 (som også drives av MOMA), begge steder for samtidskunst. MOMA står for Musem Of Modern Art, de er store, ligger midt på Manhattan og har verker av en masse kjente kunstnere - Picasso, Van Gogh, Frida Kahlo, Andy Warhol osv. (Moderne kunst ser ut til å være definert som kunst lagd fra ca. 1880 og frem til i dag). PS1 ligger i Long Island City, mellom Brooklyn og Queens, og er et relativt nytt museum i et gammelt skolebygg, og fokuserer mer på helt fersk kunst og unge kunstnere.


De to museumsbesøkene er foranledningen og konteksten for følgende:

1. Jeg blir overhodet ikke berørt når jeg ser de kanoniserte verkene, de av kjente kunstnere, bilder jeg har sett før ( i reproduksjon), lest og hørt om; de føles ferdigtygde, ferdigleste, blikket jeg ser dem med er ikke mitt eget. Jeg kan på et vis forstå at de er eller har vært kraftfulle verk en gang i tiden, men nå henger de der bare som representanter for et eller annet som egentlig ikke interesserer meg. Picasso er pokker så kjedelig.

2. På PS1 var det uten untak kunstnernavn som på forhånd var helt ukjente for meg. Og det var helt fantastisk. Jeg kunne gå inn i det ene rommet etter det andre og møte kunsten uten noen form for forhåndskunnskap (jeg unngik stort sett også å lese oppslagene museet hadde satt opp med verksnavn, informasjon etc. før etter at jeg hadde sett selve verket) - og det er det i grunnen svært sjelden jeg gjør. Stort sett når jeg går på en utstilling er det fordi jeg har lest rosende anmeldelser eller hørt andre skryte av dem. Ikke alle verkene på PS1 var like givende, absolutt ikke, men det var særlig to kunstnere der som gav meg noen av de fineste opplevelsene jeg har fått fra kunst noensinne (Lara Favaretto og Janet Cardiff). Og det skyldes i stor grad, tror jeg, at jeg møtte verkene fullstendig uten forventninger eller fordommer.

3. Mengden mennesker på et museum eller galleri har direkte påvirkning på hvor godt jeg liker kunsten. Den dagen vi var på MOMA var det (som alltid, tror jeg) svært mange mennesker; du må se deg for hvor du går, de andre står i veien for bildet du vil se på, det foregår konstant samtaler på 10 forskjellige språk rundt deg - alt sammen åpenbart ikke ideelle forhold for å se på kunst. På PS1 derimot var det velsignet lite mennesker; vi hadde luft og plass, og fikk ikke på noe tidspunkt følelsen av å stå i veien for noen eller at noen sto i veien for oss. Hadde jeg fått mer ut av Picasso om jeg hadde kunnet se på bildene hans mer uforstyrret?

MOMA var altså fint (bl.a. hadde jeg stor glede av Ciny Sherman-retrospektiven som var der), men PS1 var helt fantastisk. Det ville vært lett å si at jeg oftere skal gå på utstillinger uten å vite noe om hva som møter meg, men det gjenstår å se i hvilken grad jeg kommer til å gjøre det i praksis; helt sikkert er det i hvert fall at neste gang jeg er i New York skal jeg ta turen innom PS1 igjen, men jeg kommer antagelig til å droppe MOMA.

Cappelens Forslag

Om du ikke har tatt turen innom Cappelens Forslag i Bernt Ankers gate (bak Sentrum scene, ikke så langt fra Brugata trikkestopp), har du gjort deg selv en bjørnetjeneste.

Det er en knøttliten bruktbokhandel, drevet av Andreas og Pil (som begge heter Cappelen til etternavn, derav navnet på butikken) som er usedvanlig trivelige folk med genuint engasjement for bøker. I hyllene putter de kun ting de selv liker, og de tråler stadig vekk antikvariater rundt om i Europa på jakt etter nye godbiter. (Hadde de vært eldre menn kunne man nesten ha tatt dem for å være hovedpersonene i Klassikeren...)

Sist jeg var innom plukket jeg med meg disse:

Fra topp til bånn -
The Floating Opera av John Barth (amerikansk postmodernist som var the bees knees på 80-tallet, men som nå virker å være nesten glemt.)

Ghostwritten av David Mitchell (Jeg har tidligere lest Cloud Atlas som jeg likte svært godt, og Pil anbefalte denne på det varmeste.)

You're all alone av Fritz Leiber (Leiber skrev the Matrix 50 år før the Matrix!)

Maskinens uerstattelige deler av Bård Torgersen (signert!)


Forslaget (som det kalles blant venner) åpnet for under et år siden, og drives, tror jeg, nærmest på rein entusiasme. Jeg håper inderlig at de kommer til å fortsette i lang, lang tid fremover. Er du interessert i bøker som ikke bare er nyheter eller bestselgere skylder du deg selv å ta en tur innom.

Lillehammer Litteraturfestival

I morgen reiser jeg til Lillehammer for å delta på debutantseminaret som de arrangerer hvert år for alle fjorårets skjønnlitterære debutanter. På torsdag skal jeg lese i Søndre Park klokka 11.00 sammen med noen andre debutanter - programmet finner du her, det er programposten som heter "Debutantene kommer", mitt navn står ikke nevnt (i hvert fall ikke mens jeg skriver dette, kanskje de har rukket å oppdatere innen du rekker å trykke på lenken) fordi jeg er en siste-liten-erstatter for Arne Borg.

Broker fra et utkast til et lesemanifest #3

* Det finnes mange dårlige grunner til å lese en bok.
* En av de dårligste er: fordi alle andre leser den.

Om å dømme boken etter omslaget

Det er veldig ofte slik i norsk omslagsdesign at ensfargede bøker, gjerne svart/hvitt, signaliserer "seriøs" litteratur, mens flerfargede omslag signaliserer underholdningslitteratur. Jo sterkere farger, jo mer underholdende. På samme måte signaliserer fotografier og naturalistiske illustrasjoner også det sistnevnte, mens mer grafiske, stilliserte uttrykk ser ut til å tilhøre den høyverdige litteraturen.

Noen eksempler fra relativt nye bøker på markedet, så kan dere jo gjette hvor på aksen seriøs vs. underholdning forlagene har ønske om at leserne mentalt skal plassere disse:

Broker fra et utkast til et lesemanifest #2

* Å lese > å snakke eller skrive om å lese.
* Lesingen er sin egen belønning.
* Ganske ofte fører lesingen ikke til noe som helst.

Fra forordet til Los Conjurados av J. L. Borges

After all these years I have observed that beauty, like happiness, is frequent. A day does not pass when we are not, for an instant, in paradise. There is no poet, however mediocre, who has not written the best line in literature, but also the most miserable ones. Beauty is not the privilege of a few illustrious names. It would be rare if this book did not contain one single secret line worthy of staying with you to the end. 

- oversatt fra spansk av Willis Barnstone

Om utseende og innhold

Terje Holtet Larsens splitter nye roman Dilettanten har (som du ser) et svært enkelt og elegant omslag. (Bildet er dog ikke spesielt godt, tatt med mobilkamera som det er - ta en ordentlig titt på det neste gang du er i bokhandelen.)

Romanen har jeg lest ~150 sider av, og den er så langt meget bra. Holtet Larsen har en presis og vakker språkføring, men viktigere er det at han skriver på en slik måte at det føles viktig det han skriver om; at skrivehandlingen har hatt betydning for forfatteren, og dermed får den også betydning for meg som leser. I en forstand kan man si at han skjærer vekk det overfladiske tøvet, de unødvendige utbroderingene, alt det som ikke egentlig trenger å være med, men som så mange romaner allikevel er fyllt av.

Og omslagsdesignerne (Exil design) har gjort det samme. Navn, tittel, sjangerbetegnelse og en eton-snipp. Mer trengs ikke.

Med mindre boka skulle bli dramatisk dårligere de neste 250 sidene (og det tviler jeg på) er dette en soleklar anbefaling: les denne boka.

Broker fra et utkast til et lesemanifest

* Det å lese er en privatsak.
* Du skal bare lese det man har lyst til å lese.
* Du skal ikke tro at det man tror man har lyst til å lese alltid er det man har lyst til å lese.
* Bøker er som hunder - om du tilnærmer deg dem på en aggresiv måte bli du ikke møtt med logring.
* Du skal stole på din egen smak.
* Om du ikke får noe ut av en bok skal du holde muligheten åpen for at det ikke er boken sin feil. Men det kan jo være det.
* Ikke alle bøker passer for alle lesere. Ikke alle lesere passer for alle bøker.

Fra Jan Askelunds oppsummering av årets beste bøker i Stavanger Aftenblad

I 2011 har det kommet flotte, norske bøker i fleng. Mange er formelt "ureine", metaverk og/eller opphever skillene mellom fakta og fiksjon. Når man f. eks. har lest Gunstein Bakke, Rune Christiansen, Øyvind Ellenes, Tomas Espedal, Frode Grytten, Ragnar Hovland, Ola Jostein Jørgensen, Mette Karlsvik, Jan Kjærstad, Karl Ove Knausgård, Merete Lindstrøm, Stig Sæterbakken, Helge Torvund, Marit Tusvik, Demian Vitanza, gir det lite mening å hevde at 3 av dem er best.

Klassikeren

 

I VG skrev Mari Nymoen Nilsen blant annet:

Fortellingen er en reise, men også en litteraturteoretisk forsvarstale i lightversjon. Lesere med et lidenskapelig forhold til litteraturens vesen, vil finne mye i partiene som er hentet fra det fiktive tidsskriftet Bibliofilia. Her diskuteres litteraturteoretiske problemstillinger, forfattertilværelsen, forskningsprosjekter og litterære retninger på en interessant, tilgjengelig og tidvis morsom måte [...] romanen [virker] litt uenig med seg selv enkelte steder og menneskene i den er ganske flate. Likevel er dens tematisering og undring over seg selv, og tilnærmingen til hva litteratur og lesing kan være, svært presist og veldig godt gjennomført.

Stavanger Aftenblads anmelder Jan Askelund skrev under tittelen Kryss i taket:

Denne lekne røverromanen, slentrende og morsom, finurlig og smålærd er en lekkerbisken til alle bok- og litteraturelskere. Og Ola Jostein Jørgensen (1977) er den frekkeste flottenfeierdebutanten jeg har lest på lenge [...] Klassikeren er en fryd for enhver som har glede ved bøker, skrift og fiksjoner. Den har et fikst format og vakkert utstyr, så det er en svir å åpne bindet, nyte skiftende trykkbilder, for så å lese en bok skrevet med overskudd og som nøyes med å være sitt eget formål [...] Klassikeren er en debutroman som kan bli både kultbok og instant klassiker.

I Vårt Land mente Kjell-Richard Landaasen mellom annet:

Det ligge ran til en sjarmøretappe, og Ola Jostein Jørgensen sparer ikke på noe [...] Klassikeren er som skapt for filmatisering med sin åpenbare fiksjon, med frampek på riktige steder, sine helt korrekte vendinger, den ene etter den andre. Jørgensen kan alle triksene, alt stemmer, alt er pent, sjarmerende, eventyrlig [...] vi lander litt hardt når det flettes inn en artikkel om en gruppe forfattere som krevde at man satt sånn, lyttet til den musikken, spiste den maten og så videre, for å komme i optimal stemning for å forstå verket. En av disse forfatterne hoppet av hele prosjektet og landet på at lesning, skjønnlitteratur i det hele tatt, ikke bare er løgn og forbannet dikt, men en ytterst meningsløs distraksjon fra selve livet. Disse tankene får ikke plass til å utfolde seg når de formidles i resonnement, og ikke i handling. Når det er sagt, er det besnærende tanker som enhver bør ha etter å ha mistet en dag for mye til lesningen. Dessuten redder Jørgensen seg godt inn, for eventyret er underholdende nok.

I Oppland Arbeiderblad skrev Linn T. Sunne blant annet:

Ola Jostein Jørgensen har ikke valgt å gjøre det lett for seg selv. Ambisjonsnivået blir nødvendigvis høyt for en bok som tar for seg selve lesingens vesen [...] Etter hvert forstår man hvordan bokjakten henger sammen, men jeg følte meg likevel litt skuffet. Å kombinere action, kjærlighet og filosofiske betraktninger er ikke enkelt, og jeg synes ikke Jørgensen kommer helt i mål her. Jeg har likevel kost meg under lesingen, her er det mye å more seg over, undre seg over og noe å kjenne seg igjen i [...] Jeg ser i alle fall frem til å lese mer av denne forfatteren.

På bokbloggen Knirk harLise Forfang Grimnes blant annet skrevet:

Ola Jostein Jørgensen debuterer med romanen ‘Klassikeren’ på Aschehoug denne våren. Den handler om viktigheten av bøker, eller kanskje hvor utrolig uviktige de egentlig er? Det handler om fortellingens forføring, forfatterens makt, leserens hunger – ja den den handler kort og godt om bøker! [...] Vår hovedperson er på jakten sammen med sin venn Marco. Denne Marco samler historier om biblioteker, og hvert kapittel starter med en presentasjon av et bibliotek – og de er så utrolig fine de presentasjonene! [...] Boka har stil, den gir litt britiske overklassevibber, samtidig som den er original, godt skrevet, en smule filosofisk anlagt og ikke så alt for tjukk. Alt man trenger fra en god debutant. Som att på til er fra Nannestad!

På Bokmerker har Linn Strømsborg skrevet blant annet dette:

Boka er en forfriskende og morsom perle i et mylder av samtidslitteratur som alle minner om hverandre på en eller annen måte, med sin høytidelige og samtidig upretensiøse fortellermåte blir vi geleidet ut på oppdrag med fortelleren, hans beste venn Marco, den løgnaktige kvinnen Mata og den skumle Cromwell – boken går fryktelig fort å lese og min største innvending til boka er rett og slett at den er over altfor fort. [...] Den er morsom, smart og spennende og fordi min eneste innvending er at den er for kort, så synes jeg denne bør stå på Skal lese-lista til samtlige nå i sommer.

På bloggen Rita leser står følgende:

Dette er en liten perle av en bok - den var unnagjort på fire-fem timer, men en fantastisk vakker liten litterær opplevelse. Her finner man den actionfylte bokjakten, men samtidig kommer de små historiene om verdens forskjellige biblioteker - biblioteker du ikke har hørt om tidligere, og som kanskje, men kanskje ikke finnes... denne er virkelig å anbefale for bibliofile mennesker slik som meg:-)

En anmeldelse publisert av studentmagasinet Samviten.

I tillegg har jeg blitt intervjuet av NTB trykt bl.a i Varden), VG, Bok & Samfunn og bloggen Bokelskerinnen

Og så har designer Jesper Egemar blitt intervjuet om omslagsdesignet i Klassekampens Bokmagasin i spalten Bak forsida som handler om de flotteste omslagene.

Klassikeren kan bestilles via bokbuffeen.no i fysisk format, eller som e-bok. Den kan selvfølgelig også lånes på biblioteket.

Bob Dylan fyller 70 år

Bob Dylan er en helt her på elefantfabrikken, ingen tvil om det. I dag fyller han 70 år, det har antagelig vært umulig ikke å få med seg selv for de minst interesserte.

Bob Dylan er en mann som er så grundig omtalt i alle tenkelige fora at jeg ikke lenger klarer å forestille meg at noen skal være i stand til å si noe nytt om ham. Den siste uka har jeg lest kanskje et tyvetalls artikler (og artikkel-lignende ting) om mannen, og det kvernes på det samme om og om igjen. Bør han få Nobelprisen i litteratur? Hvor rebelsk var han egentlig? Er han super-mega-viktig eller bare skikkelig veldig viktig? Og så videre, bla bla bla.

Det finnes ingen annen stor kunstner som mange intelligente mennesker har skrevet så mye uinteressant og pompøst om.

Denne av Leif Ekle er av de bedre jeg har lest sist uke, fordi den er av det mer personlige slaget.

Jeg tenker litt at det enesten man kan gjøre er å ramse opp sine personlig favoritter.

Her er mine:

Topp tre sanger: "Tangled up in blue", "Like a rolling stone", "Blind Willie McTell"
Topp tre album: "Blood on the tracks", "Blonde on blonde", "Slow train coming"

Gratulerer med dagen, Robert Allen Zimmerman!

Beste nye norske bøker 2010

2010 bød på opptil flere fine leseropplevelser. Både nye og gamle bøker. Dette er mine beste nye norske fra i fjor.

Carl Frode Tiller, Innsirkling 2.

Del to av Tillers beretning rundt David er, tror jeg, enda bedre enn den første. Tiller skriver utrolig godt om hvordan vi snakker sammen, alle forstillelsene, alt skuespillet, alt det vi ikke sier. Beksvart på menneskenes vegne, her finnes få eller ingen utveier og mulighetene for reell forandring synes å være ikke-eksisterende. Det skal bli veldig interessant å se hvordan denne tematikken utvikles videre i neste bind, men dette er også en usedvanlig god roman helt på egen hånd. Tidvis svært morsom er den og.

Helga Flatland, Bli hvis du kan, reis hvis du må.

En debutroman som langt mer erfarne forfattere har grunn til å misunne, gjennomført, velkomponert og stilsikker. Tre unge gutter fra samme bygd drar til Afghanistan og kommer tilbake i likkister. Fire forskjellige fortellerstemmer fra bygda forteller om livet før og etter. Mitt tips til Tarjei Vesaas-prisen, har fått Aschehougs debutantstipend og vært nominert til P2-lytternes pris.

Carmona-Alvarez & Wærnes, Verden finnes ikke på kartet.
Gjennomarbeidet og flott diktantologi fra hele verden, stort sett poeter du ikke har hørt om før. Så lenge det finnes mennesker som lager slike antologier og forlag som gir dem ut finnes det fortsatt håp for menneskeheten og det norske samfunnet har fortsatt en eksistensberettigelse.Skal du bare ha en bok fra 2010 i bokhylla hjemme er det denne. (Carmona-Alvarez & Wærnes blir for øvrig autoretta til Harmoni-Advarer & Hærens av telefonen min (deler av blogposten er skrevet på den)).

Boblere: Jan Grue, Alt under kontroll, Karl Ove Knausgård, Min kamp 5.

Beste første setning i norsk debutbok 2010

Den første setningen er viktig. Ikke avgjørende, men viktig. Her er min egen kåring av de beste førstesetningene i norske debutbøker fra 2010 (skjønnlitteratur).

Prosa:
Line Berg, Slik skjer det ikke

Han blir ikke akkurat penere med årene, han er ikke en bror å skryte av.

Poesi:
Eirik A. Skrede, Døden Døden

lang over muskedunderen, her kommer syv mil inn i evigheten

Hederlig omtale:

Atle Berge, Muntergang

Du er mistenkt for å meine livet er latterleg.

John Mangler, Isola

Hva er denne boka?

Årets konsert

Jeg tar sjansen på å kåre 2010s beste konsert allerede. Både fordi det skal mye til for å slå akkurat denne uansett år, og også fordi jeg ikke tror jeg har noen spesielt store opplevelser til gode utover høsten og vinteren.

Motorpsycho.

Øya.

Lørdag 14. august 2010.

Timothys Monster.

bent, snah, gebhardt, ll, deathprod.

Kapstad fikk og være med. Og Hanne Hukkelberg som Anneli Drecker på The Golden Core.

To helt magiske timer.

Som Thomas sa etter konserten: nå trenger jeg aldri å se Motorpsycho igjen live.

Favoritter fra 0-tallet del 4 - konserter

Tjue ti er godt i gang, men noen av oss er ennå ikke mentalt ferdige med forrige tiår*.

Denne gangen altså konserter, og som vi ikke befant oss på det subjektive feltet da vi snakket om filmer, skiver og tv-serier så er vi så definitivt over på den banehalvdelen nå, bak målet, over stanga, ballen inni skauen et sted, knapt nok så noen orker å løpe for å hente den.

Gode konserter en av de tingene som gjør livet verdt å leve, og jeg har endret denne lista et kvart snes ganger - kanskje helt oppi et halvt dusin - de siste tre ukene. Og fortsatt er jeg ikke fornøyd. Men perfeksjon er for engler og de unge døde, elefantfabrikken frykter ingen ting og kaster seg ut i det. Vanligvis og naturligvis er de konsertene man husker best de man har gått og gledet seg mest til, men heldigvis kommer det noen ganger en blindgjenger som slår en i bakken. Uten helt å tenke over det ser jeg at jeg har end opp med å hovedsaklig fokusere på konserter som jeg hadde få eller lave forventninger til på forhånd.

Uten mere om og men -

elefantfabrikkens 7 beste konsertopplevelser på 0-tallet:


1. Television, Roskilde 02

Et band jeg knapt nok viste fantes, den gangen, da jeg plutselig så dem, og de var fantastiske. Tom Verlaine og de andre så ut som de kjedet seg og helst ikke ville være på en scene, og folk sto og fulgte ikke med, men det var guddomelig, og jeg og Eirik og Stein Vegard sto og hoppet, stampet i bakken og hadde det finfint. Etterpå prøvde vi å finne t-skjorter med bandet, men det var det ingen som solgte, og den danske vakta sa vantro "hæ,vil dere ha t-skjorter med det bandet der?" som om det måtte være en misforståelse. Men det var det ikke, vi ville ha t-skjorter vi.

2. Håkan Hellstrøm, Norwegian wood 03

Første gangen jeg var på Norwegian Wood, og første gangen jeg så eller hørte Håkan Hellstrøm. Stein Vegard hadde fått gratisbilletter, og vi møtte opp uten noen som helst forventninger. Nydelig vær i badet, og Hellstrøm og bandet viste en helt vannvittig spilleglede som smittet over på publikum. Jeg så dem noen ganger til i løpet av de neste par årene, men de var aldri i nærheten av å være så gode som de var den solskinnsdagen i juni 03.

3. The pixies, Roskilde 04

Ah, Roskilde 04. Det var et mareritt, på nesten alle måter. Regn, gjørme, dårlig teltplass, et telt som overhodet ikke var tett og David Bowie avlyste konserten sin på grunn av hjertesvikt og ble erstattet med Slipknot. Men Pixies kom, og de spilte, og Frank Black (eller Black Francis, som han vel heter nå) var tjukk og sur og spilte gitar, og Kim Gordon var blid og smilte spilte bass, og de dro alle de fete gamle låtene, og jeg og Anders drakk hvitvin og skålte og danset en temmelig ukoordinert men skikkelig glad dans. Flotte greier.

4. The magic numbers, Øya 06

På en av de små scenene, et band som det gikk et rykte om at skulle være gode, og sannelig var det ikke full klaff. Bandet var sjarmerende keitete og tydelig glade for å få spille for så mange, publikum var med og sola skinte. Skivene til The Magic Numbers har aldri festa seg og tatt fyr for meg personlig, muligens fordi de var så vanvittig bra live denne første gangen jeg så dem. Et år seinere så jeg dem i Spania, da var de blitt store rockestjerner, spilte for 12-15 000 mennesker, adskillig mer rutinerte men også litt mer blasserte.

5. Patti Smith, Roskilde 01

Året før var første gangen jeg var på Roskilde, og det var det året Pearl Jam spilte på oransje scene og ni mennesker ble tråkket i hjel. Den konserten var forresten sjokkerende god, den halvtimen det varte før katastrofen var et faktum. Resten av festivalen ble naturlig nok en noe amputert opplevelse. Allikevel dro vi tilbake året etter, mye på grunn av en lineup som besto av Bob Dylan, Neil Young og Nick Cave. At Patti Smith skulle spille er jeg ikke sikker på om jeg hadde fått med meg en gang, før jeg dro ned. Men på søndagen, på oransje scene holdt hun en av de beste konsertene jeg har sett noensinne, og høydepunktet var når hun sang en Pearl Jams "Alive", som en påminnelse om det som skjedde på samme sted året før, så inderlig og hjerteskjærende som jeg aldri tror jeg har hørt noen synge hverken før eller siden.

6. Brian Wilson, Norwegian wood 07

Ryktene gikk, fra folk som så mannen i Konserthuset i Oslo året før, om at Brian Wilson bare var en grønnsak som ble trillet ut på scenen til allmen beskuelse, at bandet sto og spilte mens han satt og glante tomt ut i luften. Men det stemte ikke. Han var med, han pratet, han smilte, og sannelig dro han ikke frem en bassgitar og slo noen noter på et tidspunkt også. Bandet hans var flinke og samspilte, og godlåtene kom som perler på en snor.

7. Amy Winehouse, Fiberfib 07

Nede i spaniens land, sammen med Stian, på interrail, hvor målet var festivalen i Benicassim. Wilco spilte, og det gjorde Dinosaur jr. også, men det aller beste var kanskje Amy Winehouse. Dette var før hun ble mest kjent som klin kokos dophue, og jeg hadde bare hørt et par av hitene på radio tidligere. En gudbenådet stemme og en sterk låtskriver samlet i en liten dame med høyt hår og usedvanlig dårlig impulskontroll. Sondre Lerche gjorde forøvrig en sjarmerende konsert på samme festivalen, mens idiotene i The hives dreit seg skikkelig ut.

Hederlig omtale:

International tussler society, Øyanatt 05
Morrisey, Roskilde 04
Sigur ros, Roskilde 00
Low, Øyanatt 07
Crosby, Stills & Nash, Norwegian wood 06
Neil Young, Roskilde 01
Tom Waits, Praha 08
Magnetic fields, Roskilde 01
Bonnie 'Prince' Billy, SoWhat 02
Wilco, Kongsberg jazzfestival 07
Wilco, Fiberfib 07
Wilco, København 09
Motorpsycho, Hennie Onstad kunstsenter 08
Gillian Welch, Down on the farm 07
Nick Cave, Norwegian wood 09
Sonic youth, Øya 08
The notwist, Roskilde 01
Lou Reed, Roskilde 00
GoGo Bordello, Rockefeller 07
Regina Spector, Rockefeller 09
Big star, Down on the farm 07

... og sikkert et tredjedels gross til med konserter som jeg ikke kommer på eller husker...

De to dårligste konsertene fra tiåret opplevde jeg for øvrig begge på Øyafestivalen - Nancy Sinatra (i 06?) og Motorpsycho (i 06 eller 07). Fyttikatta.

*Fun fact: neste tiår begynner strengt tatt ikke før 2011 i følge enkelte, jmf. debatten rundt tusenårsskiftet.

Godt nytt år

Frykt ikke, kjære lesere, elefantfabrikkens oppsumering av 0-tallet er ikke over.

I dag skal jeg imidlertid ikke annet enn å ønske dere myriader av lesere som følger denne bloggen et utrolig og riktig godt nytt år. Måtte 2010 bli året da elefantfabrikken oppdateres mer enn åtte ganger!

Her er mine nyttårsforsetter for tjue ti:

- ikke glemme at bøkene til Kurt Vonnegut finnes
- kjøpe flere cd-bokssett
- lese noen Solstad-bøker jeg ikke har lest før
- være snill og hyggelig mot alle mennesker jeg møter

Neste: favoritter fra 0-tallet vender tilbake: konserter, tegneserier, romaner.

Favoritter fra 0-tallet del 3 - TV-serier

Elefantfabrikken kårer de seks beste tv-seriene fra 0-tallet.


1. The wire
Helt ukontroversiell førsteplass her, det ser ut til å være temmelig bred konsensus om at denne politi-og-røver-serien fra Baltimoore er av det aller ypperste som er produsert for tv noensinne. Har du ennå ikke sett alle fem sesongene med Omar, McNulty, Stringer Bell og de andre er det bare å få ut fingeren. Sesong fire og to er best, med femmeren som den svakeste, men det er verdt å se alle sammen.

2. Uti vår hage
Bård og Harald er de morsomste på tv i norge fortsatt, og de to seriene av Uti vår hage med Atle Antonsen på laget er det mest gjennomarbeidede og proffe de har gjort. Team Antonsen var nok større og mer populært, men dette står seg atskillig bedre for ettertiden.

3. Firefly
Har ikke blitt sendt på tv i norge, ble økset etter en halv sesong, ble bare laget tretten episoder. Cowboyer i verdensrommet. Et fantastisk ensemble i et originalt og samtidig veldig gjenkjennelig miljø, med et oppsett som med letthet kunne gitt oss minst fem-seks sesonger med kvalitetsunderholdning. Det som finnes er i hvert fall reint tv-gull. Anbefales på det varmeste, må kjøpes på import-dvd eller lastes ned.

4. The office
Ricky Gervais og Stephen Merchants geniale tv-serie er kanskje den som har hatt mest å si for tv-humor de siste ti årene. Den kvasi-dokumentariske stilen er kopiert av utallige beundrere, med mer og mindre hell. Så pinlig at at det ofte nesten ikke er morsomt. Jeg må innrømme at jeg overhodet ikke likte dette første gangen jeg så det.

5. Family guy
Det er kanskje unødvendig å skrive om og om igjen at tv-serier er ujevne? Jeg mener, det ligger vel temmelig implisitt i mediets natur, at det er umulig å lage episode etter episode i nøyaktig samme kvalitet? Uansett, jeg sier det igjen – en ujevn serie, men på sitt beste er den fantastisk morsom. De fire første sesongen er klart best, men fortsatt dukker det opp gull innimellom. Sjekk også American dad, laget av de samme folka, den har fått mindre kudos enn den fortjener.

6. The shield
Her har sesong syv ennå ikke kommet ut på dvd i Norge, så den har jeg ikke sett. En velspilt og bekmørk politiserie. Shane er en av de beste karakterene på tv noensinne. Noe ujevn er den, men sesong fem med Forest Whittaker i rollen som tidenes kjipeste internetterforsker et høydepunkt.


Hederlig omtale: Six feet under, Deadwood, Mad men, The extras, Sopranos, Band of brothers, Curb your enthusiasm, Rome.

Favoritter fra 0-tallet del 2 - skiver

Etter den voldsomme suksessen med kåringen av de beste filmene fra 0-tallet (se forrige post) er det tid for å gyve løs på albumutgivelser fra de siste ti åra.

En ydmyk innrømmelse: her har jeg ikke supergod oversikt, uten at jeg lar det stoppe meg fra å synse i vei. Lista mi har en slagside mot begynnelsen av tiåret, noe som enten betyr at det ble laget bedre musikk da eller at jeg ikke er like aktiv lenger på å følge med på nye ting på musikkfronten. Helst det siste, tenker jeg.

Her er de ni beste skivene fra 0-tallet:

1. Yankee hotel foxtrot - Wilco (02)

Plata som antagelig blir stående som Wilcos mesterverk for ettertiden får æren av å toppe lista. Sterke låter i nydelig innpakking, med støyinga til Jim O'Rourke som deilig krydder innimellom. Jeg skjønte ikke en dritt av denne plata de første gangene jeg hørte den, for øvrig. Etter hvert, derimot - oh la la!

2. Time (the revelator) - Gillian Welch (01)

Denne skiva hørte jeg ikke før mange år etter at den kom ut, i 2007 må det ha vært. Da så jeg også dama spille live på Down on the farm-festivalen i Halden, en storveis opplevelse, og det minner meg på at jeg selvfølgelig må lage ei liste med tiårets beste konserter også. De beste låtene her er så gode at det er til å gråte av. Håper det kommer ei ny skive fra Welch & Co snart.

3. Trees outside the academy - Thurston Moore (07)

Fantastisk bra skive fra Mr. Sonic Youth. Hvorfor denne ikke har fått mer oppmerksomhet og skryt er for meg et mysterium. Thurston spilte den inn i stua til J. Mascis, og sistnevnte bidrar med gitarspill på flere spor. For folk som liker lyden av god gitar er denne skiva helt fantastisk. I tillegg er låtene jevnt over ordentlig gode.

4. Source tags & codes - ...and you will know us by the trail of dead (02)

Gutta i Trail of dead er helt utrolig dumme. På en av skivene er det med en dvd-dokumentar om bandet, og det er så kleint at jeg aldri har orket å se hele greia. De gangene jeg har sett dem live har det også vært sånn at jeg har blitt flau på deres vegne når de har åpnet munnen for å snakke. Særlig han fyren som heter Jason. Han er dessuten skikkelig stygg i tillegg. Utrolig flaks for han at han spiller i et bra band, ellers hadde han aldri i livet fått seg dame. Men dumme folk kan lage bra musikk, og dette er det overlegent beste de har gjort.

5. No more shall we part - Nick Cave & the bad seeds (01)

Denne skiva hører jeg ikke på så veldig ofte lenger, men er antagelig den av platene på lista jeg har hørt flest ganger. Surret og gikk på stereoanlegget mitt stadig vekk i 01, 02, 03. Mange mener at Abbatoir blues/lyre of Orpheus er en sterkere skive, men jeg har aldri fått samme foten for den.

6. Sky blue sky - Wilco (07)

Wilco igjen, denne gangen med Nels Clines usannsynlig gode gitarspill. Inneholder det Audun Vinger ett eller annet sted beskrev som dette tiårets viktigste gitarsolo, hva nå det skal bety. Vi snakker om Impossible Germany, en låt som egentlig er ganske middels men som heves til fantastiske høyder på grunn av før nevnte solo. Ellers mange bra låter og nesten ingen kjedelige, som er en god oppskrift å følge dersom man vil lage et bra album.

7. Chutes too narrow - The shins (03)

Det er to plater jeg hører på når jeg har et akutt behov for å komme i bedre humør. Den ene er Velvet undergrounds Loaded og den andre er denne. Skikkelig, skikkelig god popmusikk, rett og slett.

8. "Love & theft" - Bob Dylan (01)

Bob, Bob, Bob, som dem sier i The julekalender. Denne plata er mye bedre enn folk tror, og jeg blir overrasket hver gang jeg hører på den over hvor bra den er. Bobs beste på 0-tallet, helt klart. Apropos Bob, her kommer en brannfakkel: radioprogrammet til Bob er dritkjedelig.

9. Raising sand - Robert Plant & Alison Krauss (07)

Fryktelig fin skive, et samarbeid hvor resultatet er blitt større en summene av enkeltdelene. Veldig voksen skive, egentlig, både pen og pyntelig er den, men har allikevel nerve. Jeg angrer som en hund at jeg ikke så dem live i Spektrum da de var på besøk i fjor.


Boblere: Smile - Jayhawks, Sonic nurse - Sonic Youth, Hot rail - Calexico, Enjoy the melodic sunshine - Cosmic rough riders, For Emma, forever ago - Bon iver, Good news for people who love bad news - Modest mouse, American IV the man comes around - Johnny Cash, Ten new songs - Leonard Cohen, Begin to hope - Regina Spektor, Turn on the bright lights - Interpol, Gold - Ryan Adams, Is this it - The strokes, A moutful - The dø, 69 love songs - Magnetic fields, Soft focus - Euroboys.

Tiårets overlegent største nyhet på musikkfronten: Spotify.

Som en førjulsgave fra elefantfabrikken til alle brasilianere som leser denne bloggen (og dere andre også), her er en spilleliste med utvalgte låter fra topplista (minus Bob Dylan, for "Love & theft" ligger ikke på Spotify, pluss at jeg la til noen låter fra boblerne også) - værsågod!

For en lignende, men lengre og atskillig mer gjennomarbeidet kåring se Stians kåring av de 100 beste skivene fra 2000-tallet (pågående frem til jul)

neste - konserter, bøker, tegneserier

Favoritter fra 0-tallet del 1 - Filmer

Da er tiden inne for å oppsummere 0-tallet, the noughties, eller hva man nå skal kalle det tiåret som vi straks trer ut av. I en serie av på det skrivende tidspunkt uvisst hvilken lengde skal jeg foreta en høytidelig og bunnseriøs kåring av mine personlig favoritter innen ulike sjangere.

Eller kanskje jeg bare skribler ned det første som faller meg inn.

Jeg regner jeg med at elefantfabrikkens ikke ubetydelige leserskare* sitrer av spenning og forventning, så uten flere dikkedarier setter vi i gang med kåringen av tiårets åtte beste filmer:


1. No country for old men (Joel og Ethan Coen, 07)

Knakende god filmatisering av Cormac McCarthys roman, av gutta som jeg nesten hadde mistet troen på etter et par litt slappe filmer tidligere på 0-tallet. Javier Bardem som Chigurh er den skumleste og tøffeste skurken på film noensinne. Også er filmen bekmørk og fullstendig uten håp for menneskeheten, og det er en kvalitet man er nødt til å like og respektere i et kunstverk. Knallbra film.


2. Cidade de Deus (Fernando Meirelles, 02)

Igjen en skikkelig mørk og håpløs film hvor det går til helvete med alle på den ene eller andre måten. Sterkt skuespill av unge og utrenede skuespillere, og en historie som åpenbart bygger på virkeligheten, uten omsvøp og dikkedarer. Knallbra film.


3. Inglourious basterds (Quentin Tarantino, 09)

I Quentin Tarantinos siste mesterverk er det imidlertid lite som har med realisme og virkelighet og gjøre. En helt usannsynlig underholdende film med den nest beste filmskurken fra det siste tiåret, Hans Landa i Christoph Waltz skikkelse. Og igjen en film hvor alt og alle går til hundene på den ene eller den andre måten. Knallbra film.


4. The wrestler (Darren Aronofsky, 08)

Hvem hadde trodd at premiedusten Darren Aronofsky, mannen bak den oppskrytte drittfilmen Requiem for a dream, faktisk kunne lage en skikkelig god film? Ikke jeg, i hvert fall. Men dette er bra, og ikke bare fordi Mickey Rourke er så sinnsykt stygg. Men mye derfor, selvfølgelig. Favorittscenen er den hvor Rourke og Tomey diskuterer 80-tallet versus 90-tallet. 80-tallet vinner, såklabert. Denne filmen er den minst mørke på topplista så langt, men det går ikke spesielt bra med folka i denne filmen heller. De prøver, i det minste. Og så dør de, eller mister sitt livs kjærlighet. Knallbra film.

5. Lost in translation (Sofia Coppola, 03

Søt og stillferdig film som logisk sett ikke burde vært på denne lista, men som er det allikevel av grunner jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Bill Murray er en fantastisk skuespiller (se også Broken Flowers) og Scarlett Johansen er kanskje også en bra skuespiller, det vet jeg ikke, hun er bare så vanvittig pen i denne filmen at alt spørsmål om talent eller ikke talent er fullstendig irrelevant. Slutten er åpen, skikkelig vidåpen, noe som enten er helt genialt eller irriterende pretensiøst, jeg er ikke helt sikker. Knallbra film.

6. The hours (Stephen Daldry, 02)

Igjen en film som jeg egentlig ikke burde like, og som muligens er pretensiøs drit. Men jeg tror ikke det. Nicole Kidman er Virginia Wolf på en overbevisende måte, og dette er filmen som fikk meg til å skjønne at hun faktisk er en bra skuespiller. Sikkert derfor Tom Cruise ikke ville ha henne lenger, han skjønte at hun har mer talent nesetippen enn han har i hele kroppen. Går det galt med alle i denne filmen også? Ja, så vidt jeg kan huske gjør det det. Knallbra film.

7. Control (Anton Corbijn, 07)

Her er en film som jeg i hvert fall ikke trenger lure på om er pretensiøs, for det er den! Så til de grader! Laget i svart-hvitt, til og med! Mer effektivt kan man vel ikke signalisere at man driver med Kunst og Viktige Ting. Mange alvorlige personer som stirrer tankefullt ut i lufta er det også her. Handler om Ian Curtis og Joy Division, og er gripende også for folk som ikke bryr seg spesielt mye om musikken deres. Også her går alt skikkelig til helvete. Knallbra film.

8. Me and you and everyone we know (Miranda July, 05)

En vanvittig søt og morsom film, sukkersøt egentlig, og med massevis av sånne egentlig sykt irriterende "vimsete men sjarmerende" karakterer, a la Amelie om du skjønner hva jeg mener, så jeg burde ikke like denne filmen, overhodet ikke, men den er så bra og så smart at den slipper unna med det og jeg liker den allikevel. En sånn film som late anmeldere kaller "en humørbombe" eller noe lignende. Her går det faktisk ganske bra med ganske mange av folka. Knallbra film.


Boblere: Brokeback mountain, The dark knight, Little miss sunshine, This is England, Eternal sunshine of the spotless mind, The incredibles, Y tu mamá también, High fidelity, Oh brother, where art thou?, Mystic river, Adaptation, Munich, Before sunset, Broken flowers. Det har blitt laget vanvittig mange bra filmer det siste tiåret! Og jeg vet at det finnes masse bra der ute jeg aldri har sett, og som sikkert kanskje muligens burde vært med på denne lista.


Egentlig hadde jeg tenkt å ha Ghost dog av Jim Jarmusch på førsteplass, jeg var helt sikker på at den kom i 00, men så viser det seg at den kom i 99, gitt. Men det er en vanvittig bra film som anbefales alle og enhver.

Mest oppskrytte drittfilmer fra 0-tallet: Amelie, Requiem for a dream, There will be blood.


Neste: 0-tallets beste skiver.


*I oktober måned hele 14 unike treff, hvorav 6 Brasilianere som tilbrakte i snitt 0.34 sekunder på forsiden før de klikket seg videre. Alt ifølge Google Analytics.

Vidunderbarn

Så har man endelig lest "oppfølgeren" til Seierherrene, Roy Jacobsens nyeste roman - Vidunderbarn.

elefantfabrikken: Og hva er dommen?

olajostein: Fin bok, absolutt, men et sleipt og unødvendig salgstriks å kalle den en "oppfølger". Har fint lite med Seierherrene å gjøre, annet en at miljøet er det samme, og at et par bikarakterer fra den ene boka dukker opp i denne. Oppvekstshistorie med en faktisk historie, et plot, og det er jo faktisk en litt interessant vri.

elefantfabrikken: Men det kommer altid et men...

olajostein: Ja, den martres av det samme problemet som Seierherrene lider under, nemlig det at fortelleren insisterer i alt for stor grad på å være fortolker av sin egen historie. Her er jeg-fortelleren en guttunge på ti-elleve år, men han tenker og formulerer seg som en voksen mann. Og det blir i litt for mange passasjer både kleint og dårlig. Men et solid stykke bok, det er det.

Seierherrene - Roy Jacobsen

Denne boka er, som den opplyste leser antagelig vet, en av de nominerte i Aftenpostens lett underlige ”Beste Oslo-roman etter krigen”-kåring. Tidligere har jeg bare lest en del noveller av Jacbosen, nok til å kunne slå bombastisk fatt at han er en av de beste nålevende novelleforfatterne vi har her i landet (sjekk for eksempel Fugler og Soldater).

Igjen en bok som setter seg store mål (det er vel det man kaller bredt anlagt*) (i likhet med tidligere omtalte Underworld) – denne gangen er det nyere norsk historie som får gjennomgå, sosialdemokratiets fremvekst, klassereiser og overgangen fra jordbruk/fiske til industri og deretter tertiærnæring av ymse slag. Godt tenkt, stort sett velskrevet, ofte medrivende og med enkeltscener av mesterlig kaliber (ordet idealtid har fått en litt ny klang i mine ører, blant annet). Boka er i to deler, og det er den første delen som er aller best, del to har et tidvis stort og irriterende problem – fortelleren (som jeg mistenker er mer eller mindre identisk lik med forfatteren) glemmer tidvis at han skal fortelle og går i stedet over til å fortolke det som skjer, han insisterer på å vise leseren hva som er meningen med hans egen beretning, og det merker jeg at jeg irriterer meg over. Det er så jeg får lyst til å ringe Roy og brøle ”Show, don’t tell” i telefonrøret.

Men, noen skjønnhetflekker til tross, dette er ei jævlig god bok, og jeg gleder meg til å ta fatt på flere bøker av Roy Jacobsen i nær fremtid – nå i høst kommer oppvekstskildringen Vidunderbarn som visstnok har noen løse linker til Seirherrene, og som ryktene sier er svinaktig bra.


* et begrep jeg alltid har sett på som litt suspekt når det dukker opp i anmeldelser, om en ikke like suspekt som adjektivet frodig som aldri noensinne har gitt meg lyst til å åpne en bok.

Elefantfabrikken på twitter

Nå kan man følge elefantfabrikken på twitter og få beskjed om oppdateringer (noe som skjer opptil flere ganger i året!) - klikk på tittelen for link.

Oppdatering: denne twitterkontoen eksisterer ikke lenger.

Underworld - Don DeLillo

Diger og tjukk bok som forsøker å oppsummere Amerika som nasjon hele etterkrigstiden og frem til slutten av årtusenet (boka kom ut i 1997). Baseball, militærmakt, søppel og kondomer er de bærende metaforene.

DeLillo er egentlig en sånn type forfatter jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, veldig smart, nesten litt for smart, det er så velkomponert, så velskrevet og så gjennomtenkt at jeg innimellom tar meg i å tenke at det hele er litt for glatt til at man helt kan ta det på alvor. Men det er en tanke som blir sjeldnere og sjeldnere jo lenger ut i boka jeg kommer, for det er også noe ekte her, jeg blir revet med, lurer på hvordan det går med de forskjellige personene, begynner å bry meg om dem, det er spennende, morsomt og også ganske ofte ganske trist. Og et så gjennomarbeidet stykke litteratur at det nesten tar pusten fra meg. Helt ned på setningsnivå, i hver eneste setning gjennom 830 sider er forfatterens stilistiske kontroll total, det er små kunstverk, fantastiske enkeltsetninger på hver eneste side. Rent stilistisk er det ingen annen forfatter en David Foster Wallace jeg vet om som har slik stålkontroll på det han skriver.

Anbefales på det varmeste, og er for øyeblikket inne på min topp ti liste over de aller beste romanene jeg har lest noensinne (så får vi se om den fortsatt er der om et par års tid). Det eneste jeg ville endret med denne boka er de tre-fire siste sidene, hvor det sklir litt ut i sentimentalt og kvasi-religiøst vissvass, men det er nesten litt deilig det også, å se at selv en mester kan slumpe til å ta noen enkelte feilskjær.

Watchmen

Jeg var på kino for noen dager siden og så Watchmen, filmen basert på tegneserieromanen til Alan Moore og David Gibbons. Alan Moore har jeg skrevet om før på siden her, og det er ingen hemmelighet at jeg setter han svært høyt. Watchmen har jeg lest en fire-fem ganger opp igjennom, og det er ingen tvil at den fortjener sin plass som en av de beste noensinne. Maken til tetpakket, gjennomarbeidet verk ser man ikke hver dag. Det skal dog sies at jeg synes den første halvdelen er adskillig bedre en den første, det er noe med Alan Moore og de super-intelligente overmenneskene han er så fascinert av som jeg rett og slett synes blir litt kjedelig. Eller kanskje pretensiøst er ordet. I dette tilfellet tenker jeg på to lange monologer med henholdsvis Dr. Manhattan og Ozymyndias som blir litt overkill. Vel, nok om det.

Filmen er bra, overraskende bra. Den er flatere enn tegneserien, noe som ikke er unaturlig med tanke på de svært forskjellige produksjonsforholdene de to mediene skapes under, men de har klart å holde på overraskende mye av den kompleksiteten som ligger i bunn. Rorsach er en vidunderlig karakter, og scenene med ham fungerer som bare fy. Det er tatt vare på, synes jeg, den grunnleggende tonen i serien, det moalsk ambivalente som gjør at man kan gå i dagevis og tenke over det man har lest/sett. Det er kanskje der det mest originale ved begge verkene ligger: superheltserier er kjent for sin svart/hvite moral (eller var i det i hvert fall på den tiden Watchmen ble skrevet) og det samme kan man si om superheltfilmer.

Alt i alt en svært sebar film og en fint addendum til serien. Slutten er på mange måter bedre en den originale.

Elefantfabrikken kaster terning:
Tegneserien: terningkast seks
Filmen: terningkast fire

David Foster Wallaces topp ti-liste

Fra en bok hvor forskjellige forfattere gir til beste sine topp ti favoritt-bøker*:

1.The Screwtape Letters - C.S. Lewis
2. The Stand - Stephen King
3. Red Dragon - Thomas Harris
4. The Thin Red Line - James Jones
5. Fear of Flying - Erica Jong
6. The Silence of the Lambs - Thomas Harris
7. Stranger in a Strange Land - Robert A. Heinlein
8. Fuzz - Ed McBain
9. Alligator - Shelley Katz
10. The Sum of All Fears - Tom Clancy


Denne lista var vanskelig å svelge for mange. Hvorfor skulle en fyr som DFW, en seriøs, respektert, høyst intelligent og ikke minst ekstremt belest mann som han velge genrelitteratur som dette? Han burde jo velge Dostojevskij, Shakespeare, Kant, Kafka, etc.

Var han ironisk, lurte folk på, og noen trodde at det måtte være det. Andre var sikre på at han var dønn alvorlig. Det de færreste påpekte var at det selvfølgelig er mulig å være begge deler samtidig.

Der har du DFW for meg, i et nøtteskall. Både dypt ironisk og dypt inderlig - på en gang.


*herfra

DFW

Jeg fikk nettopp vite at David Foster Wallace tok livet av seg fredag 12. september. Akkurat nå er jeg veldig, veldig trist.



Et sitat fra et intervju han gjorde med salon magazine i 1996:

What do you think is uniquely magical about fiction?

Oh, Lordy, that could take a whole day! Well, the first line of attack for that question is that there is this existential loneliness in the real world. I don't know what you're thinking or what it's like inside you and you don't know what it's like inside me. In fiction I think we can leap over that wall itself in a certain way. But that's just the first level, because the idea of mental or emotional intimacy with a character is a delusion or a contrivance that's set up through art by the writer. There's another level that a piece of fiction is a conversation. There's a relationship set up between the reader and the writer that's very strange and very complicated and hard to talk about. A really great piece of fiction for me may or may not take me away and make me forget that I'm sitting in a chair. There's real commercial stuff can do that, and a riveting plot can do that, but it doesn't make me feel less lonely.

There's a kind of Ah-ha! Somebody at least for a moment feels about something or sees something the way that I do. It doesn't happen all the time. It's these brief flashes or flames, but I get that sometimes. I feel unalone -- intellectually, emotionally, spiritually. I feel human and unalone and that I'm in a deep, significant conversation with another consciousness in fiction and poetry in a way that I don't with other art.

Mer Murakami

Når* jeg startet Elefantfabrikken hadde jeg ikke egentlig lest så veldig mye av Haruki Murakami, og jeg ville neppe nevnt ham hvis jeg hadde blitt spurt om yndlingsforfatter. Om navnevalget var profetisk på et eller annet nivå, muligens også av det selvoppfyllende slaget, det vet jeg ikke, men det er nå i hvert fall engang blitt slik at jeg har lest en hel del av ham etter at jeg begynte med Elefantfabrikken.

Nå sist, Kafka på stranden.

Og den er vanvittig bra, helt der oppe sammen med Trekkoppfuglen og de beste novellene.

Historien kan du lese om et annet sted på nettet, Elefantfabrikken er ikke stedet for handlingsreferater, så dette får duge: To parallelle historier. Ung gutt rømmer/leter etter noe. Eldre mann rømmer/leter etter noe. Mystiske, uforklarlige hendelser. Ukonvensjonell men allikevel tilfredsstillende avslutning.

Det Murakami gjør som er, for meg i hvert fall, uhyre originalt, er kombinasjonen av det veldig dempede, hverdagslige preget som hele fortellingen har, og de absurde, overnaturlige, mystiske tingene som skjer innimellom. Stilen er hele tiden det jeg vil kalle jevn, nedpå, så å kalle det for "magisk-realistisk" blir lite dekkende - det føles naturlig og organisk hele veien, uansett hvor bisart det som skjer er. Det er på sett og vis noe hypnotisk over det, og selv om man kanskje kan si at ikke alle elementene i historien går helt opp, og man kan også mistenke forfatteren for ikke selv å vite hva som til syvende og sist foregår, så er det slett ikke kritiske innvendinger, fordi det uansett er så riktig, det som skjer. Selv om det åpenbart er løgn og påfunn så føles det helt og fullstendig sant. Og det er muligens en slags definisjon på virkelig god litteratur, tror jeg.

En annen ting jeg lurer på er om Murakami virker så original på meg fordi han står med ett ben i en fortellertradisjon jeg kjenner svært dårlig til (den Japanske), dvs. at han ville virke mindre mystisk og mer forståelig dersom jeg kunne mer om Japansk litteratur og tradisjon, eller om han virkelig er det unikummet jeg akkurat nå sitter og tenker at han er.

* På Nannestad, der jeg er oppvokst, bruker man aldri da og alltid når. Det er altså ikke en skrivefeil, men dialekt.

Noen ofte stilte spørsmål om lesing og litteratur del I

Når elefantfabrikken er ute og går, sitter i Studenterlunden og spiser en iskrem, leser tabloidaviser på en kaffebar, ligger på stranden og soler seg eller på annet vis befinner seg ute i det offentlige rom, kommer det ofte folk bort og stiller spørsmål om lesing og litteratur. Som en tjeneste til alle nyskjerrige og usikre mennesker der ute skal vi denne gangen gi til beste en liste over noen av de vanligste spørsmålene, selvfølgelig komplett med fyllestgjørende og, forhåpentligvis, beroligende svar.

person på gaten: Er det sånn at man er et dårlig menneske om man ikke leser mange bøker? Er det riktig av meg å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke leser nok?

elefantfabrikken: Nei, du skal slettes ikke ha dårlig samvittighet for det. Man er ikke et bedre menneske bare fordi man leser masse, ei heller nødvendigvis noe klokere eller mer kunnskapsrik. Les hvis du har lyst, eller la vær.

person på fortauskafé: En gang jeg leste Dostojevskij begynte jeg å le høyt. Men så tenkte jeg at det var helt feil, Dostojevskij skrev jo klassikere, og det er jo alvorlige bøker. Er det noe jeg har misforstått?

elefantfabrikken: Den eneste feilen du gjør deg skyldig i her er ideen om at klassikere ikke kan være morsomme. Dostojevskij skrev ofte svært morsomme ting. Det samme gjorde forfattere som Kafka, Flaubert og Thomas Mann, for å nevne noen. Det er de som ikke ler av klassikere som har misforstått.

person på stranden: Er det viktig å følge med på ny litteratur? Bør man ha oversikt over hva som skjer i det norske litterære landskapet?

elefantfabrikken: Nei. Med mindre du selv synes det spennende og interessant.

person på lanseringsfest: Jeg blir ofte anklaget for å være snobbete og elitistisk når jeg sier at jeg ikke orker å lese forfattere som Paulo Coelho eller Dan Brown. Har folk rett i det? Bør man ikke lese det som er populært?

elefantfabrikken: I like liten grad som man bør lese klassikere bare fordi de er klassikere eller sære bøker bare fordi de er sære bør man lese det som er populært bare fordi det er populært. Man bør lese det man vil lese. Forfattere som Coelho og Brown er heller ikke, helt objektivt sett, spesielt gode. Elefantfabrikken har noen ganger forsøkt å diskutere dette med tilhengere av ovennevnte skribenter, men all erfaring tilsier at det ikke fører noe godt med seg. Det er, for å benytte en sammenligning, som å diskutere god mat med noen som insisterer på at hamburger fra McDonalds er det beste i verden. Hvis man så nevner at det jo også finnes slike ting som for eksempel pinnekjøtt, scampi i grønn curry eller helstekt ørrett med nypoteter får man bare vantro blikk og beskyldninger om elitisme tilbake. Elefantfabrikken kan godt spise hamburger fra McDonalds og sette pris på det, men forbeholder seg retten til en mer variert diett, og også til å mene at det definitivt finnes bedre matretter i verden. Rådet er derfor, de gangene man havner i en situasjon hvor noen begynner å snakke om hvor utrolig god hamburger de nylig har spist på McDonalds, å nikke, smile, og deretter skifte samtaleemne så snart som mulig på en taktfull måte.

person i matvarebutikk: Hvorfor er så mange forfattere og litteraturmennesker så pretensiøse og fulle av tåkeprat og tullball?

elefantfabrikken: Dette er et godt spørsmål, og vi har ingen sikker konklusjon. En arbeidshypotese er at mange såkalt litteraturinteresserte var mobbeofre som barn og nå kompenserer for et eller annet.

person i matvarebutikk: Er ikke det et veldig overfladisk og barnslig svar? Sånt psykologiserende visvas trodde jeg elefantfabrikken holdt seg for god til?

elefantfabrikken: Alle har gode og mindre gode dager.

person på bar: Hva synes elefantfabrikken om mennesker som sier ting som ”en bokelsker går aldri alene til sengs” eller ”uten bøker ville livet vært en feiltagelse”?

elefantfabrikken: elefantfabrikken synes sånne folk kan fucke off til helvete og holde kjeft.

Tegneserier

Alan More - mest kjent for V for Vendetta og Watchmen, men han har virkelig skrevet mye gull. For ikke lenge siden leste jeg League of Extraordinary Gentlemen, som er finfine greier, men kanskje ikke spesielt dypt, og nå holder jeg på med Promethea, og en stund lurte jeg sannelig på om det ikke er dette som er hans virkelige mesterverk. Den holder desverre ikke helt til mål, men er et finfint stykke tegneseriekunst som det er merkelig at ikke har fått mer oppmerksomhet.

Er det farlig å lese?

I høst leste jeg Thomas Pynchon - debutromanen hans Katalognummer 49 - (The Crying of Lot 49 på engelsk). Som alle hans bøker er det temmelig snodige saker, men merkelig besettende også, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. De er velskrevne, selvfølgelig, og svært morsomme, men de mangler en del andre ting som tradisjonelt regnes som litterært høyverdig, så som troverdige karakterer og spennende plot. Eller - det er mulig plottene er spennende, de er bare så forbanna uforståelige. Konspirasjoner, hallusinasjoner, absurde og groteske opptrinn - når jeg tenker på det er det ikke helt ulikt en David Lynch-film.

Men særlig konspirasjonsteoriene er fremtredende. Og mens jeg leste i Katalognummer 49, hvor hovedpersonen Oedpia Maas blir viklet inn i et surrealistisk nettverk hvor det Amerikanske Postevesenet, frimerkesamlerer, anarkister og beinrester etter amerikanske soldater utgjør noen av ingrediensene - hun lurer på om hun er blitt sinnsyk, eller om hun har avdekket en konspirasjon som strekker seg 800 år tilbake, eller om hun blir utsatt for verdens største og sykeste practical joke - og altså, mens jeg satt og leste det, så merket jeg at jeg også ble litt småparanoid. Jeg begynte å tenke over sånne små tilsynelatende tilfedige hendelser jeg har opplevd som kanskje, kanskje kan ha en eller annen sammenheng, og hva den sammenhengen eventuelt skulle være, og hva det skulle bety.

I det jeg merket at jeg gjorde det lo jeg selvfølgelig av meg selv, men det var et mentalt virus som det tok omtrent en uke å bli helt kvitt. Og det er morsomt og interessant, synes jeg. Hva om jeg hadde vært et hakk mer mentalt ustabil, kunne Pynchon ha dyttet meg over kanten til vaskeekte galskap? Jeg spør også fordi aller første gangen jeg hørte om Thomas Pynchon var i en artikkel i Arr (idéhistorisk tidsskrift) hvor artikkelforfatteren forteller om hvordan han fikk boka Gravitys Rainbow fra en åpenbart mentalt ustabil dame som trodde det fiksjonen beskrev var høyst virkelig.

Så bøker kan være farlige?* Ikke bare sånn festtale-farlige som pompøse folk kan tale om under høytidelige tilstelninger, men faktisk, genuint skadelige for enkeltlesere, at det helt konkret påvirker tankemønstrene dine. Det er en utrolig besnærende tanke, og får meg til å bli enda mer glad i bøker, merker jeg.

*Eller det er mulig at det bare er meg som er usedvanlig lettpåvirkelig. Jeg har f.eks aldri vært spesielt god til å motstå gruppepress. På barneskolen, hvis noen jeg oppfattet som kulere en meg (det var nesten alle) foreslo noe ugang var det ca. umulig for meg å ikke være med, selv om jeg visste at det var dumt og ville gi oss trøbbel.

The Dirt

olajostein: The Dirt er boka hvor Mötley Crüe forteller, dvs. alle bandmedlemene og folka rundt dem forteller, og de forteller virkelig alt, åpenhjertige og selvutleverende inntil det idiotiske.

elefantfabrikken: Mötley Crüe? Bryr du deg om dem?

olajostein: Nei, jeg har overhodet ikke noe forhold til det bandet, kan vel knapt nok nevne navnet på en eneste låt, kan ikke nynne en eneste strofe, men jeg har hørt i årevis at boka er festlig, og det er den. Dette er Spinal Tap i bokform, bare råere, og så er det virkelig og ikke oppspinn.

elefantfabrikken: Så det er gøy å lese om et band man driter i?

olajostein: Når de er så vanvittig drøye og så vanvittig dumme som Crüe-gutta: Ja.

elefantfabrikken: Høydepunkter?

olajostein: Too many to mention, som dem sier over dammen. Det er den akkumulerte effekten av den ene drøye dop/alkohol/slossing/puling-historien etter den andre og den totale, absolutte mangelen på selvinnsikt og evne til å lære av egne feil som gutta utviser som gjør det hele veldig fascinerende og morsomt (og tragisk).