3 ting, uke 47

 

1. Nrks serie Norsk-ish er verdt å ta en kikk på. Foreløpig har jeg sett fire episoder (av totalt åtte), og selv om det er variabel kvalitet både på skuespillerprestasjonene og på kvaliteten på dialogen, er dette såpass smart og godt at det absolutt har noe for seg. Ikke minst, eller kanskje egentlig aller mest, fordi det er et sett med historier vi ikke har blitt fortalt før på norsk tv, et innblikk i liv som ikke er hvit privilegert middelklasse, uten at det er entydig problemorientert eller har (alt for mye) preg av skolefjernsyn. Slike historier trenger vi flere av, rett og slett.

2. En uforbeholden anbefaling: Hillary Mantels bokserie om Thomas Cromwell og 1500-tallets England. Jeg er halvveis i bok to, Falkejakt, den første heter Ulvetid. Den tredje boka kom tidligere i år på engelsk, den kommer vel på norsk ganske snart også, vil jeg anta. Virkelig gode bøker! Levendegjør det historiske materialet på måter som ikke er kunstlet, skrevet i et moderne idiom men lykkes allikevel totalt i å skape den nødvendige troverdigheten – leseren skjønner jo at det ikke var akkurat sånn, men i leseøyeblikket er det allikevel helt åpenbart at det må jo ha vært akkurat sånn. Et stykke litterær alkymi, rett og slett, en språklig og fortellermessig triumf, noe av det aller beste jeg har lest, ikke bare i det siste, men noensinne.

3. Vin. Nærmere bestemt vinspråket. Den måten de som skriver om vin skriver om vin på. Hva er greia med det? Det er, nær sagt selvfølgelig, variabelt hva kvalitet angår, men det er sjelden jeg leser noe jeg opplever som genuint godt, eller klargjørende. For det meste er det sjargong, innøvde påstander, oppramsinger av aromaer og faktaremser om alder på vinstokker og sammensetning av jord, hentet mer eller mindre direkte fra produsentene og distributørenes egne produktomtaler. Slik ser det i hvert fall ut for meg. Og så de evinnelige poengsummene, da, som ser ut som et slags objektivt system, men som helt åpenbart har en så sterk subjektiv komponent (og bedømming av vin må vel nesten ha det, alt annet virker som en naiv positivistisk ønskedrøm) at det er mer forvirrende enn klargjørende. Hvor finner man virkelig god, intelligent skriving om vin? Tips mottas med takk.

Fire romaner som kunne eksistert

 

1. En roman som handler om en mann som ønsker seg noe, det er vanskelig for ham, han har flere problemer han er nødt til å overvinne. En venn hjelper ham, mens en annen venn viser seg å ikke være en venn allikevel, og legger hindre i veien. Det er en kvinne, som han har et ambivalent forhold til, hun veksler mellom å hjelpe ham og hindre ham, kanskje. Etter hvert får han tak i det han har ønsket seg helt siden starten på boken. Her er vi kanskje på side 60 eller noe sånt, av over 600. Han er veldig glad, men bare en kort stund. Så blir han lei seg igjen, og ønsker seg flere ting, lignende ting. Han prøver å skaffe seg dem, det tar mange hundre sider. Men så, mot slutten av romanen, som for øvrig burde være rød og ha et omslag som vekker begjær, men også samtidig avsky hos den som ser det, ikke eksplisitt, men sånn litt, mot slutten av romanen, skjønner han at det han i begynnelsen ønsket seg ikke er bra for ham, og at det han egentlig trenger er noe annet, noe det opprinnelige ønsket bare er et slags symbol for. De to tingene er relatert på en symptomatisk måte, kanskje, eller altså nærmest metaforisk. Dette er hovedpersonens store oppdagelse. I et slags essay på omtrent 100 sider mot slutten legges denne innsikten ut for oss, leserne, på en lærd måte. Det må forresten ikke være en mann, det kan være en kvinne i stedet, kanskje det faktisk er bedre. For de fleste leserne vil det avgjørende for hvorvidt de liker boken og har utbytte av den avhenge nettopp av deres forståelse for denne metaforiske, eller skal vi si symbolske, kanskje nærmest mytologiske sammenhengen, altså den mellom det opprinnelige ønsket og det egentlige ønsket. De som tar det, de tar den, for å si det sånn.

2.  En annen, litt lik roman som den i punkt 1, har et grønt omslag, som vekker mye av det samme begjæret hos den som ser det, men i stedet for en slags vag, ikke uttalt avsky vekker det samtidig også regelrett kvalme. Folk får lyst på boken, de tar den opp, snur den kanskje rundt, og så spyr de, rett og slett. Det er et problem for bokhandelen, selvfølgelig, og særs pinlig for den (potensielle) kunden, som i de fleste tilfellene ganske skamfullt ser seg nødt til å betale for boken, og som også fortsatt gjerne vil ha den. Denne romanen blir dermed en slags merkelig bestselger, selv om ingen til syvende og sist klarer å lese den. Det er jo trist, og betyr at selve innholdet i boken er fullstendig uvesentlig. På sett og vis kunne sidene bare være blanke, men det spørs om ikke folk ville reagert på det. Dermed er det tryggest å fylle dem, sidene altså, de fleste av dem i det minste, med tekst.

3. En roman som foregår i en tid som ligner på vår egen, men som ikke er helt lik. Landet den foregår i ligner også på vårt, men med noen forskjeller. For eksempel kan statsministeren i denne boken hete Erling Stalsberg, og være fra partiet Venstre. Eller blir det for usannsynlig? La oss si han heter Einar i stedet. Einar Solfjell. Slike små vrier, hele veien. Men boken er ikke en samtidssatire, om du skulle tro det! Haha, nei og nei, langt derifra! Selve handlingen i boken finner sted langt unna maktens gemakker, for å si det sånn. Kanskje er statsministeren i dette landet, som altså ligner temmelig mye på Norge, ikke engang nevnt i teksten? Kanskje dette fiktive navnet på denne fiktive statsministeren bare eksisterer et sted i forfatterens egne notater, som en del av forarbeidene han eller hun har gjort før hen startet på selve skrivingen? Slik at ingen lesere noen sinne får greie på at statsministeren heter Einar Solfjell. Det kan hende. Dersom ikke forfatteren da på et tidspunkt avslører det, kanskje i et intervju hen gjør med Nrk, etter at boken har gjort suksess, kanskje på programmet til Hanne Lundmo, eller hvis den har vært kontroversiell, romanen, i debatten til Frodrik Nattvang, der vedkommende må svare sine kritikere, og i en passiar, helt mot slutten av programmet, mens temperaturen er på sitt høyeste, så kommer altså forfatteren til å nevne nettopp dette, at det er en statsminister i boken som ingen vet om, og at han heter Einar Solfjell, og dermed stilles alt, absolutt alt, som har blitt sagt frem til da i et helt annet lys. 

4. En roman som gir seg ut for å være noe helt annet, for eksempel en fotball, eller en hermetikkboks med pærer. Det er vanskelig å vite hvor teksten skal stå, om det er slik, og om det da faktisk kan kalles en roman. Kan en tapedispenser være en roman? En brannhydrant? Hadde vi snakket om dikt hadde det vært noe annet, nesten hva som helst kan være et dikt. En sykkel, en slagdrill eller en pakke servelat; alt det kan være dikt. Men romanen har kanskje ikke den nødvendige elastisiteten eller hva man skal kalle det. Selv om man sier at romanen kan romme alt, kan altså ikke alt romme en roman.

Notater, mandag morgen, Tranen

• Halvparten eller flere av bordene er fjernet, det er god avstand mellom de som sitter og jobber. Men det sitter folk og jobber ved alle bordene, det gjorde det ikke da jeg kikket innom for noen uker siden.

• På gulvet foran disken er det stripet med gul og svart tape som markerer avstanden man skal stå med i køen. En stasjon med antibac og mer eller mindre vennlige påminnelser på et bord ved siden av. Pleksiglassplater er hengt opp i taket foran kassa og kaffemaskinen.

• En ung mann med briller og ryggsekk kommer inn. Han stopper opp og ser seg rundt i lokalet, enten ser han etter noen, eller så prøver han å finne et ledig bord. Han snur seg litt frem og tilbake et par ganger, sjekker at han har sett hele rommet. Så tar han opp mobilen fra lomma i den grønne trenchcoaten og taster en stund, før han går bort til antibac-stasjonen, gnir antibac grundig inn i begge hendene, og stiller seg opp for å bestille.

• Tre jenter i starten av tjueåra kommer inn, kledd nesten identisk, alle har langt blondt hår, med litt ulike sveiser. De stiller seg sammen midt på gulvet, ser rundt i lokalet. Som så ofte når folk opptrer i gruppe står og beveger de seg på bemerkelsesverdig klønete og ukoordinerte måter, de står i veien både for hverandre og for andre kunder. Etter noen forvirrede sekunder gir de opp, og går ut igjen. 

Ting jeg tenkte mens jeg leste Vagant 4/18

• Omslaget er sort med sølvskrift. Det er abstrakt, og stilig, og frir ikke til kjøperen med tekst som forteller hva som befinner seg på innsiden av bladet. Jeg vet ikke hvor mye Vagant selger i løssalg, jeg håper det er en del, men det er åpenbart ikke den viktigste salgskanalen. Vagant er et abonnementsblad, tvers igjennom. 

• Odd W. Suréns lange anmeldelse/essay om de tre første titlene i Oktober forlags serie der de har invitert utvalgte forfattere til å «reflektere over egen skriving og lesing» – de tre bøkene er Ingrid z. Aanestads Kva hender i romanen?, Terje Holtet Larsens Hjemløsheten og Karl Ove Knausgårds Uforvarende – utgjør et høydepunkt i denne utgaven. Surén er på sitt beste en suveren kritiker, han leser med en usedvanlig varme samtidig som han er en skarp analytiker, og pakker det inn i en passende dose Surénsk humor, og dette siste er kanskje noe av grunnen til at han ikke har fått allmenn anerkjennelse som en av våre mest interessante litteraturkritikere.

• For du kan si mye rart om norske litteraturkritikere, men humor har de stort sett ikke. Vagant selv er ikke et tidsskrift først og fremst kjent for sitt store humoristiske overskudd, så det at de har Surén i sine spalter gir bladet et løft.

• Jeg har ikke tatt noen opptelling, men det føles som om andelen tekster på dansk og svensk har gått opp i løpet av det siste året? 

• Når det gjelder selve det redaksjonelle arbeidet, altså hvor gjennomarbeidet hver enkelt tekst er, og hvor grundig den er språkvasket og korrekturlest, så holde Vagant en standard som ligger skyhøyt over alle andre norske tidsskrifter jeg kjenner til. Så også denne utgaven.

Bladet ser slik ut:

bilde hentet fra nettsiden www.vagant.no 

Dag Solstad på sparebluss

I foredraget «Dag Solstad leser Olav Duun», som er trykket opp og utgitt av Nasjonalbiblioteket i en liten, svart chapbook som selges for den latterlig lave summen av 49,- kroner, skriver altså, som tittelen ganske grundig avslører, Dag Solstad om nettopp Olav Duun. Solstad har aldri lest Duun før, skriver han, før han skal skrive og holde dette foredraget om Duun i 2015, altså på et tidspunkt der Solstad er blitt temmelig godt voksen selv, eller rett og slett gammel, for å si det som det er.

I dette essayet, som jeg har mest lyst til å kalle det, selv om det altså opprinnelig var et foredrag, konkluderer Solstad ganske hardt (og overbevisende) med at tiden har løpt fra Duun, og at selv om det går an å se storheten i det han har skrevet, og også forstå at samtiden regnet ham blant de aller største forfatterne, så snakker han ikke lenger til den moderne leser. Og grunnen til det, skriver Solstad, og her parafraserer og forenkler jeg, er at Duuns intriger (det man stadig oftere, også jeg, kaller for «plot») virker forserte. De dramatiske handlingene og scenene finner ikke sted på grunn av noen hverken ytre eller indre nødvendighet, men fordi forfatteren styrer sine figurer som marionetter. Dette er min (korte) utlegning av Solstads kritikk, altså, ikke hans egne ord.

Men denne kritikken av Duun er ekstra interessant i lys av Dag Solstads nyeste bok, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, som kom høsten 2019 og høstet stort sett begeistrede anmeldelser og omtaler. For det er en svak roman, til Solstad å være, og grunnen til det er nettopp den samme mangelen som Solstad påpeker hos Duun: Romankarakterene og handlingene deres fremstår ikke som troverdige eller nødvendige, men som påfunn fra forfatterens side. Og dette er (selv om vi kanskje kan se den samme begynnende tendensen i noen av de foregående romanene til Solstad skrevet etter årtusenskiftet) et ganske klart brudd med det som alltid har vært en av Solstads store styrker som forfatter: Nødvendigheten i det han skriver. Rett og slett det han selv kaller «Det uoppløselige episke elementet» (i hvert fall i en mulig tolkning av dette litt ulne begrepet).

Når for eksempel Elias Rukla i Genanse og verdighet går hjem og tenker på sin kone og sin gamle venn etter å herpet sin paraply og skjelt ut en elev, så virker det ett hundre prosent troverdig og nødvendig at det er akkurat det han gjør, og dermed er det også verdt å bruke tid på å forsøke å skjønne hvorfor. Når Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten setter seg frivillig i rullestolen, så fremstår det som en handling som er både uforståelig og forståelig på én gang, altså, som leser så kjøper jeg fult og helt at det er dette Bjørn Hansen gjør, at det er nødvendig for romankarakteren å gjøre dette, så og si altså at Bjørn Hansen er, i mangel av et bedre ord, ekte, et helt og reelt menneske som handler på en måte som fremstår som merkelig, men også som nødvendig, for ham selv.

Men når Bjørn Hansen i årets roman, som også på omslaget ser ut til å hete Roman 2019, handler som han gjør, så er det ofte ganske morsomt, men heller ikke noe mer enn det. Det er bare mer og mindre artige påfunn fra forfatterens side. Bjørn Hansen (og de andre figurene i romanen) kunne like gjerne gjort noe annet, og så kunne boka vært lenger eller kortere, alt ettersom.

Når det er påpekt, så føles det også nødvendig å si at jeg ikke synes boka er elendig, tvert i mot, den har fortsatt i mer eller mindre fullt monn en av Solstads andre (og mer synlige) adelsmerker som forfatter, nemlig språket, og det alene gjør den absolutt verdt å lese. Det er når man måler Solstad mot hans egen høye standard at dette ikke når opp.

En siste tanke er at jeg etter å ha lest Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen sitter igjen med litt den samme følelsen jeg hadde den gangen jeg leste Jon Øystein Flinks debutroman Ole-Kristian Oksrød, en bok som var skrevet (helt eksplisitt, så vidt jeg husker) som en Solstad-pastisj. Den var godt gjennomført, som pastisj, morsom og underholdende, men den var også merkelig tom. Jeg satt igjen med et og hva så?etter endt lesning. Så også denne gangen. Har Dag Solstad som forfatter rett og slett blitt en pastisj på seg selv?

Lenker, november 2019

• Lydia Davis' råd om skriving – slike artikler er nesten alltid en skuffelse, men ikke denne.

• Joni Hyvönen i Vagant om The Matrix og Avgengers (blant annet), «Tillbaka till the Matrix» – Hyvönen er en av de mest interessante skribentene jeg vet om i norsk offentlighet om dagen, og stort sett alle tekstene han har publisert på Vagant.no er verdt å kikke på.

• Emmanuel Carrère om Luke Rhinehart og kultromanen «The Dice Man» – det er vanskelig eller umulig å si om dette er sant eller halvsant eller hva det er, men det er kanskje også poenget?

Notater, onsdag formiddag, mesaninen på Deichman

• En mann kommer opp og lager mye lyd, han legger sekken på bordet med et dunk, går frem og tilbake og bytter stol, til og med skinnjakka klarer han å ta av seg og henge over stolryggen på en bråkete måte. Han tar frem en termos og en flaske med vann fra sekken og setter dem hardt ned på bordet. Så går han ned fra mesaninen igjen og blir borte, lenge.

• Utenfor vinduet foran meg til venstre, et vindu som er delt inn i tolv like store ruter, er det et grønt tre, eller kanskje det er en stor busk, hvis blader knapt nok beveger seg. Ut et av de store vinduene lenger bort til venstre kan jeg se at det regner, men det er umulig å se mot de mørkegrønne bladene.

• Bokhyllene på mesaninen – brune, fastmonterte i veggen – er tomme, bortsett fra en enkelt tynn bok som ligger midt på den ene hyllen, tredje nedenfra, med en myk perm som er bøyd oppover slik at den ytterste delen står nesten vinkelrett opp. Det er også en bjelleformet gjenstand i en av hyllene, den er sort nederst og metallisk øverst, kanskje en del til en elektrisk lampe?

• En kvinne sitter og leser en bok ved bordet i det motsatte hjørnet fra meg. Hun har noe som er ut som et strikketøy liggende ved siden av seg, og den ene av de to bordlampene som finnes her på mesaninen (den bråkete mannen har den andre) plassert slik at lyskjeglen ser ut til å treffe den venstre halvdelen av boka (hennes venstre). Hun sitter med mobilen i hendene, et dobbeltgrep, plassert over boka. Innimellom kikker hun til høyre (hennes høyre) og ser ut over biblioteket. 

• En mann kommer opp på messaninen, han har hvite trådløse airpods i ørene og ryggsekk på ryggen. Øverst i trappa, på siste eller nest siste trinn, stopper han et øyeblikk og ser ut over bordene. Fire av dem er opptatt, tre er ledige. Han går mot bordet rett frem, men usikkert, mens han ser til begge sider og vurderer om et av de andre bordene kanskje er bedre. Han kommer frem til bordet, og nå ser det ut som om han har slått seg til ro med valget, han setter ryggsekken på gulvet, henger av seg jakka, setter seg på stolen og finner frem papirer og notatbøker, et penal og en laptop som han legger på bordet foran seg. Så tar han opp en veldig liten vannflaske og drikker en slurk. 

Hvorfor lese bøker

Fra tid til annen må man, som ivrig leser, spørre seg hvorfor man stadig vekk og hele tiden insisterer på å fortsette å lese bøker. Det aller meste av det man leser, er det lett å tenke, er jo ganske likegyldig, eller, det setter ikke veldig sterke eller dype spor. Det er ganske få av de bøkene jeg leser i løpet av et år som jeg husker særlig godt bare noen måneder senere. På den andre siden er det jo en håndfull som blir sittende i minnet, og en mindre håndfull igjen som blir viktige, som får meg til å tenke andre tanker, eller tenke på en annen måte, eller se eller forstå noe med et annet blikk enn jeg hadde før, eller som setter i gang en eller annen prosess, eller medvirker til den, som ender opp i noe jeg skaper eller gjør selv. Og det er selvfølgelig for å finne disse bøkene at det virker nødvendig å fortsette å lese mange. Dersom det fantes en metode som med noen grad av rimelig sikkerhet på forhånd kunne forutsi hvilke bøker som ville ha en slik virkning, og hvilke som ikke ville ha det, ville jeg muligens kastet meg over den (da velger jeg å overhøre den lille stemmen som sier at det er dumt å overlate valget om hva man skal lese til en eller annen autoritet), men en slik metode eksisterer ikke. Man kan lene seg på lister over kanoniserte verker, oversikter over såkalte «klassikere», anmeldelser og essays om bøker, samt anbefalinger fra gode lesere man kjenner, og så videre, men det er etter min erfaring ingen ting av dette som på noen måte garanterer en av de «gode» (la oss kalle de det) leseropplevelsene. Det handler selvfølgelig om en hel del ulike faktorer, som kanskje kan destilleres ned til at en leseropplevelse handler om en bestemt person på et bestemt tidspunkt i en bestemt tilstand, og at disse faktorene har enorm innvirkning på hvordan boken som leses oppfattes. Det er selvfølgelig også en del av grunnen til at det å gjennlese gode bøker etter mange år kan fremstå som en helt eller delvis ny opplevelse. Derfor, altså, er det nødvendig, i hvert fall for meg, å lese ganske mange bøker, bredt, i ulike sjangere og av ulike typer.

Så er det en annen faktor også, som jeg kanskje må skrive mer om ved en annen anledning, eller, det er flere faktorer, men én av dem er at det er mye god lærdom i å lese ikke helt vellykkede eller til og med ganske dårlige bøker; fra det perspektivet er også lesingen av selv de semreste bøkene ikke helt bortkastet. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv. 

«Bokelskere»

Books now exist as book-objects; they are written by writers, loved by “book lovers,” made into lists, declared important. As objects they can be staged, as purveyors of relatability they can be used. But there’s a pervasive sense that they aren’t really meant to be read, critically evaluated, hated, or loved. Opinions are formed about them in advance; “the conversation” around them progresses in expected lines. Just as Claire’s dress in Nothing but the Night could exist without a body, many books could probably exist as a meticulously produced hardcovers full of blank pages—not because they are bad, but because increasingly, they do not exist to be read in the first place.

Fra et essay om John Williams' nylig gjenutgitte debutroman Nothing but the Night av B. D. McClay i The Baffler.

Noen korte notater om (eldre) fantasy-litteratur

• Michael Moorcock, den britiske sci-fi/fantasy-forfatteren som har skrevet 80 bøker eller noe sånt, en så vanvittig produksjon at selv de mest ihuga fansene hans neppe har lest alt sammen, men som er aller mest kjent for (så vidt jeg vet) bøkene/historiene om Elric av Melniboné, en nihilistisk, deprimert døende albinokriger med et intelligent magisk sverd. Jeg har hatt en samling med de første historiene Moorcock skrev om Elric (på midten av 60-tallet) stående i hylla i mange år, men har ikke begynt å lese dem ordentlig før nå. Det er ganske artige greier, med enorme mengder patos og eksistensiell angst.

• Jack Vance – også en av fantasy-litteraturens Grand Old Men. Han har jeg forsøkt å lese noe av tidligere en gang, men nå lånte en antologi på Deichmanske med «de beste» fortellingene hans fra hele forfatterskapet – og sovnet etter å ha lest bare ganske få sider. Også dette en historie fra 60-tallet, for øvrig.

• I motsetning til dagens fantasy-litteratur, som ser ut til å nesten utelukkende bestå av lange romaner på 500 sider eller mer som er kjedet sammen i rekker på 3 - 6 - 9 - 15 bøker eller mer, og hvor det man kaller «world building» og det å kunne skrive formelpreget action er langt viktigere egenskaper for forfatterne enn å være særlig gode til å skrive, så dreide fantasy seg på 60-tallet og bakover (så vidt jeg vet, jeg er overhodet ingen ekspert) om korte historier trykket i blader, ofte med hovedpersoner som går igjen, men episodisk, ofte ikke-kronologisk. Det betyr for det første at det er langt mer overkommelig å lese dem, fordi du får en avrundet historie på 20 sider eller så, uten alle de såpe-opera-taktikkene den moderne fantasy-litteraturen bruker for å strekke ut fablene sine over tusenvis av sider.

• Lengden på fortellingene gjør også automatisk noe med tematikken – de kortere historiene handler mer om personligheter og personer enn om å redde verden, for eksempel. De er også, i hvert fall de beste, veldig mye bedre som ren prosa enn alt jeg har sett av de nyere fantasy-forfatterne. 

• Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med denne tankerekken, det over er ikke akkurat veldig dype innsikter eller noe. Fra et sjangerteoretisk standpunkt ville det være interessant å se på hvilke grunner det er til at fantasy har endret seg så radikalt i publiseringsmåte, jeg vil tro det i stor grad har å gjøre med godeste Tolkien og Ringenes herre, som både i lengde og verdens-bygging satte en viss standard som svært mange etterfølgere ivrig har kastet seg på, kombinert med den åpenbare komersielle serie-tankegangen der det å hekte noen på en føljetong vil fremstå som et attraktivt mål. 

3 ting, uke 10 (Kracht, TooM, AFV Press)

• Christian Kracht, den sveitsiske forfatteren (eller er han østerriksk? Det må jeg huske å sjekke før jeg legger ut denne bloggposten) som på norsk er utgitt av Pelikanen forlag, har jeg muligens eller muligens ikke skrevet om før, men jeg burde ha gjort det. Imperium er en av de beste romanene jeg har lest de siste fem årene, en sann svir, en lesefest, smart og morsom. Jeg blir her i solskinn og mørke, den andre romanen som ble oversatt til norsk, likte jeg også godt, men den etterlot seg ikke samme inntrykk. Nå holder jeg på med romanen De døde, som er så rar at jeg sannelig ikke vet hva jeg skal synes, annet enn at jeg liker det. Det er blant annet noen veldig rare språklige ting i denne boka, feil grammatikk og merkelige ordstillinger, at jeg tar meg i å lure på om oversetter og språkvasker har gjort en dårlig jobb, eller om det virkelig er ment å være slik. Antagelig er det ment å være slik. Men da forstår jeg ikke helt hvorfor. Og hvilken stor glede ligger det ikke i det, å lese noe man ikke helt skjønner? Noe som bryter med forventningene, som forvirrer, som rett og slett går over hodet på en?

• Time out of Mind, Bob Dylans store comeback-plate fra 1997, en plate som kan regnes med blant hans aller beste (i hvert fall på ti på topp, noe som i Dylan-sammennheng er høyt), er en plate jeg alltid har likt, men jeg har ikke innsett hvor stor og viktig den er før helt nylig. De siste par årene har jeg, med lange mellomrom, lyttet meg gjennom alle albumene hans i kronologisk rekkefølge (jeg hører på Love and Theft mens jeg skriver dette), og forrige uke var tiden kommet for å høre på nettopp Time out of Mind. Og etter å ha brukt de foregående ukene på å høre på de temmelig begredelige platene han slapp på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, album som i beste fall kan beskrives som helt greie, i mange tilfeller som direkte redselsfulle, der det i stor grad virker som om Dylan helt har mistet evnen til å lage genuint gode låter, så er TooM en real åpenbaring. En plate full av gode låter, med gode tekster, og som fungerer som en enhet, et virkelig helstøpt album, av et format man må tilbake til 70-tallet for å finne maken til i katalogen hans. At kritikere og lyttere var over seg da denne skiva kom virker langt mer forståelig på meg nå enn det gjorde før, med andre ord.

• Forrige uke fikk jeg endelig somla meg innom Bislett bok og plukket med meg de to nyligste utgivelsene fra elefantfabrikken-favoritten AFV Press. To små chapbooks, en på dansk og en på svensk. Man går på IKEA själv och allt gör ont allt luktar björk och kartong en man i stentvättade jeans stirrar på en matta i en kvart man står på håll och betraktar hur hans byxor skär in i röven det finns en slags symbolik i allt av Leonard Franzén er oransj, 35 sider lang, og har, som tittelen tydelig viser, et betydelig humoristis overskudd. Lang tittel, om enn  ikke like lang, har også danske Mirian Dues bok, Telter i randen af et mørkt øje, sover i knitrende sengetøj. Den har jeg ikke lest enda, men dersom førsteinntrykket ikke er helt galt er dette kanskje den mest normal-poetiske (hvis det er et begrep) utgivelsen på AFV Press så langt. Men det har jeg altså ikke egentlig dekning for å si, jeg får heller vende tilbake til saken senere.

 

Onsdagslenker

• Min gode venn Stian Johansen kom nylig ut med boka Norge og døden, og har skrevet en fin liten sak om den nesten glemte forfatteren Magnhild Haalke, som var en av inspirasjonskildene/researchkildene hans under arbeidet med boka.

• The Paris Reviews intervju med Hunter S. Thompson ligger nå åpent på nett (i hvert fall en kort periode).

• Vagant-redaktør Audun Lindholm har gjort seg noen interessante tanker om den nye filmen om 22. juli på Utøya, en film som hadde premiere under filmfestivalen i Berlin nylig og som snart kommer på kino i Norge.

3 ting, uke 8, 2018 (GURLS, Dante, Agora)

* MUSIKK: Sist fredag så jeg trioen GURLS på Victoria nasjonal jazzscene. Hanna Paulsberg på saxofon, Ellen Andrea Wang på kontrabass og Rohey Taalah på vokal. Tre enormt dyktige musikere i et skikkelig stilig overskuddsprosjekt. Plata deres er nettopp ute, og inneholder noen veldig gode låter (og et par-tre ikke riktig så gode). Humor, lave skuldre, men til fingerspissene profesjonelle. Sjekk låtene «Dis Boy» og «Worried Bout Ya» for eksempel. Jazz, pop, R&B, funk kanskje, en dæsj hiphop og innslag av jodling. Håper de får mange lyttere, og hvis du får sjansen til å se dem live er det bare å gripe den med begge henda. Spotifylink.

* BØKER: Det gleder mitt hjerte at det er kommet to nye Dante-oversettelser samtidig. Ikke har jeg lest noen av dem, de nye oversettelsene altså, men det skal jeg, sånn etter hvert. Det er tross alt en bok som er rundt 700 år gammel, så det er ikke presserende å være først ute med å lese. Det jeg har lest er Magnus Ullelands oversettelse, Sigmund Skard og Henrik Rytters deloversettelse, og deler av de danske og svenske oversettelsene, som jeg ikke husker hvem som står for, samt Trond Berg Eriksens utmerkede bok Reisen gjennom helvete, som tar for seg verket, og i særdeleshet Inferno, den gangen jeg studerte idéhistorie. Lesingen av Dante var første gang jeg virkelig følte jeg fikk noe ut av å lese kanoniserte klassikere, slik jeg husker det. Historien om Grev Ugolino, for eksempel, gjorde et merkverdig inntrykk på ca. 21 år gamle meg.

* TIDSSKRIFT: Ord kan ikke beskrive hvor lite jeg forstår når jeg leser Walter Benjamin, men jeg fortsetter allikevel å prøve. Nå har Agora kommet med et nytt nummer, viet nettopp ham. Jeg tenker på «Angelus Novus» av Paul Klee hver gang jeg skriver navnet hans, så overfladisk er kunnskapene mine. Vi får se om Agora klarer å endre på det, eller om jeg for evig og alltid er dømt til å forbli en rein Benjamin-dilettant.

3 ting eller deromkring, på tampen av 2017 (Kjørsvik - Statsministere - BoJack Horseman -

1. BOK: Joakim Kjørsvik har kommet med sin tredje bok, en samling med fortellinger som har fått tittelen Folk jeg husker. Jeg har anmeldt den på Littkritikk.no, en begeistret, muligens noe usammenhengende anmeldelse, der jeg forsøker å sirkle inn hva det er Kjørsvik driver med ved å nevne en hel del andre forfattere og fenomener tekstene hans minner meg om. I fleng nevner jeg Lydia Davis, George Saunders, Baron Munchausen, Woody Allen og Karl Ove Knausgård, blant annet. Det er i hvert fall en soleklar anbefaling, for alle som liker å lese ting som er bra.

2. TV: Statskanalen har laget en serie med «Her gang vi møtes»-inspirerte programmer der de som fortsatt lever av norske (nåværende og tidligere) statsministere sitter rundt et middagsbord og prater, samtidig som den enkeltes politikerkarriere gjenomgås på lettbent, men informativt vis. Foreløpig har jeg sett 5 av de 6 episodene, og de har alle vært veldig interessante. Det blir, selvfølgelig og nødvendigvis, personfokusert, og det har sin slagside, men takk til NRK allikevel, for å lage programmer som det er vanskelig å se for seg at noen annen kanal ville finne på å gjøre, og av så høy kvalitet.

3. TV/Netflix: Den tidligere elefantfabrikk-favoritten BoJack Horseman har, i sin tredje sesong, blitt en blek kopi av seg selv. Uinteressante nye karakterer introduseres, og de gamle settes inn i stadig mindre interessante scenarier. Det er veldig dumt for TV-serier å ha stor suksess, fortsatt. Jeg hoppet av rundt halvveis.

4. Tegneserier: Christopher Nielsen er en annen elefantfabrikk-favoritt. Endelig somlet jeg meg til å lese hans (foreløpig) to tjukke album om Hold Brillan, Bygdegutar fra 2009 og i Da pønken kom til Lefsevika fra 2014. Hold Brillan opptrer i en hel del andre utgivelser også, men da i kortere historier. Jeg har foretrukket de Oslo-baserte seriene til Nielsen, det er vel grunnen til at jeg har ventet så lenge med å lese akkurat disse. Bygdegutar er en tidvis morsom, men nå temmelig utdatert harselas med reality-konsepter, som blir best når den går helt over styr og leker seg med actionfilm- og pulpklisjeer. En under middel Nielsen-utgivelse. Da punken kom ...derimot, er noe av et høydepunkt i tegneseriekarrieren hans, etter min mening. Her trekker Nielsen veksler på kunnskapene sine om undergrunnskultur og pønk, og kombinerer ulike tidsplan på en fortellermessig elegant måte. Her lekes det med både musikkjournalistikk og noir-sjangeren, og hendelsesforløpet er mer tilforlatelig enn i Bugdegutar, om enn ikke 100 prosent «realistisk».

Torsdagslenker

• Bob Dylans nobelforedrag er verdt å lese.
• Vagant er ute med nytt og tjukt dobbeltnummer, lederen kan leses her. Inntrykk av det nye nummeret så langt: pokker så bra.
• Alain de Bottons for norske ører noe uheldig titulerte School of Life har en fin YouTube-kanal med (stort sett) smarte, kloke videoer om ulike temaer. Sjekk f.eks. «Why you will marry the wrong person» eller «What nice men don't say to nice women».