Oslo

Mandag 4. august var jeg på scenen på Litteraturhuset sammen med Linda Klakken og Ellen Sofie Lauritzen for å snakke om Oslo. Det var en svært takknemlig oppgave, og ble en veldig hyggelig time foran en sal med overraskende mange mennesker som alle så ut til å trives. Etter at vi var ferdige ble det hele toppet med en minikonsert med Siri Nilsen, som fremkalte både gåsehud og tårer i øyekroken - for en stemme, og for en tilstedeværelse!

Uansett, selv om jeg følte at jeg fikk sagt mange av de tingene jeg hadde tenkt om denne byen, så skjer det alltid etter noe slikt at jeg i ettertid kommer på noe mer jeg gjerne skulle ha sagt, en mental mekanisme som virker like uungåelig som den er meningsløs. Denne gangen er det særlig et forsøksvis svar på spørsmålet «hva er det mest osloske dere kan tenke dere?», som muligens ikke ble stilt i akkurat den formen fra scenen, men som i hvert fall ble formulert fra ordstyrers side i en epost i forkant av arrangementet.

Og akkurat denne sommeren, sommeren 2014, som har vært den varmeste Oslo-sommeren i manns minne, og full av sånne opplevelser som man bare kan ha i Oslo om sommeren, (Oslo er forresten en helt annen by om sommeren enn den er resten av året. Oslo i februar og Oslo i juli er to helt ulike byer som bare har navnet og den geografiske plasseringen til felles.) akkurat denne sommeren hadde jeg en kveld for et par uker siden en opplevelse som jeg tror er helt Oslo-spesifikk og unik. Vi var på Stilla (også kalt Frysja eller Brekkedammen) ved Kjelsås og tok et kveldsbad en ukedag, Cicilie og jeg. Det var en av de varmeste dagene denne sommeren, på dagtid hadde temperaturen vært oppe i 35-36 grader, og alle som var i byen og hadde muligheten hadde dratt til et sted med bademuligheter. Men da vi kom opp i kveldingen var de fleste i ferd med å trekke hjemover, og det var litt tynnere befolket på gressplenen ved elva - selv om det fortsatt var mye folk, for all del. Vi dro av oss overflødige klær og gikk ned i vannet, som hadde en nydelig temperatur. Rundt oss badet både barn og voksne. Noen 10-11-år gamle gutter øvet på å stupe fra en stein. Fire karer i 40-årene med opprinnelse fra midtøsten et sted drev med svømmeopplæring - to av dem kunne svømme, én bare litt, og én ikke i det hele tatt. På land satt det noen svensker som nettopp hadde badet og viste hverandre matchene sine på Tinder. En fyr med dreads hjalp sin bestemor i 80-årene ned i vannet. En datter forsøkte å overtale moren sin til å forsøke å svømme over til andre siden av elva; hun var skeptisk, og mente hun ikke kom til å klare det. Borte ved selve dammen herjet en guttegjeng rundt med et surfebrett og spilte musikk fra en boomblaster. Og på en benk på land, og jeg lover at jeg ikke finner på dette, det er helt sant: på en benk på land satt det to overvintrede hippier og øvde på å spille Lillebjørn Nilsens «Tanta til Beate» på gitar. 

Akkurat denne kombinasjonen tror jeg ikke det er mulig å oppleve noe annet sted, hverken i Norge eller verden. Det er Oslo i et nøtteskall, sommeren 2014.